Jeg føler meg helt tom for krefter her jeg sitter, påkjenningene de siste månedene har gjort noe med meg.
Selv om jeg har vært så heldig å få advokathjelp så kan ikke han gjøre noe med den angsten jeg har, en angst som tapper meg for krefter.
Jeg har ikke ord nok til å beskrive hvor mye det koster meg å stadig måtte kjempe, likevel føler jeg at jeg ikke har noe valg.
Det er tross alt mitt liv, min frihet de prøver å ta fra meg. Den lille friheten jeg har igjen vil jeg så gjerne beholde, og selv om det koster så er den verdt å kjempe for.
Jeg kjente det igår når vi dro for å prøve den nye rullestolen, to timer var mer enn nok.
Egentlig hadde jeg planer om å kjøpe julegaver etter vi var ferdig men kreftene tok slutt, og det er ikke likt meg. For normalt sett så er det jeg som sliter alle andre ut, men etter flere måneder med angsten godt inngrodd så treffer man veggen til slutt.
Noen ganger skulle jeg ønske kommunen fikk føle på hvordan jeg har det for tiden, men samtidig unner jeg ingen å slite med det samme som meg.
Jeg vet nemlig hvor mye arbeid jeg må gjennom dersom kommunen skal inn her, mange nye assistenter betyr mye opplæring.
Men det jeg gruer meg mest til er alle nye assistenter som jeg ikke vet noe om, og dersom vi ikke går overens så slipper jeg aldri unna.
Jeg har enda ikke fått svar fra statsforvalteren, og jeg kjenner nervene er tynnslitt.
Angsten har igjen satt seg i ryggen, alt jeg kan prøve på er å puste med magen.
En avgjørelse om resten av mitt liv er nær, og jeg kjenner det på kroppen.
Uansett hva utfallet blir så må jeg finne styrke til å takle det, livet er brutalt og hjerterått for tiden…
Kjære fine Vivian . Det var ikke dette jeg ønsket for deg og din familie i adventstiden . Dere har nok med å sloss mot de tre bokstavene som er mer enn nok. Eg krysser alt eg har for at du vinner i denne saken . Stor og varm klem til deg og flokken din 🤞🏻🤞🏻🤞🏻🎄🎄🥰🥰🥰🥰🥰
Jeg tenker at du kjemper ikke bare for deg og din familie men for veldig mange i samme situasjon som deg.
Hva skal man si.Det er umenneskelig å måtte kjempe en sånn kamp i tillegg til å være alvorlig syk. At det sliter deg ut er fullt forståelig. Vi er mange som krysser fingrene for deg og alle som kjemper en kamp mot overmakten.❤️
Sender mange styrkeklemmer og tenker på deg <3
Du skulle slippe å måtte bruke energi og krefter på å kjempe mot kommunen. Jeg håper du har krefter igjen, vi bærer deg frem, du er manges talerør 💜 sender deg en varm klem ♥️
Det er hjerterått og stygt, å behandle mennesker på denne måten. Det er uverdig og totalt uakseptabelt at de skal få drive på sånn…. Krysser alt jeg har, å håper det dukker opp et menneske med litt empati og sunn fornuft i saken din, for det er totalt fraværende her….
Det er så trist å lese at du har det på denne måten, Vivian. Jeg tenker masse på deg og håper at ting snart retter seg for deg og din familie. <3
Stor klem fra meg<3
🥰🥰🥰🌸