Jeg har ikke valgt denne sykdommen , det var den som valgte meg.
Jeg valgte ikke et liv blottet for privatliv , det valget tok sykdommen for meg.
Jeg valgte ikke et liv med en ødelagt kropp , men når tre bokstaver rammet var det nettopp det jeg fikk.
Jeg valgte ikke et liv med en sorg så stor , det var noe jeg fikk med på kjøpet.
Jeg har kjempet hardt for å komme dit jeg er idag , og det har kostet mye.
Stresset og redselen førte til at sykdommen gikk fort de første årene.
For det er nettopp det denne sykdommen fører med seg,
en sorg over alt du mister og en redsel så stor.
Men det er ikke bare sykdommen du må takle ,
du må kjempe for alt som følger med inn i din nye hverdag.
Det har kostet meg dyrebar tid , en tid jeg egentlig ikke har.
Men når man kjemper en kamp for å overleve så prøver man alt.
Jeg hadde ikke noe valg.
Dersom jeg fortsatt ville være en stor del av mine barns liv så måtte jeg kjempe.
Jeg måtte finne meg i og sitte naken på toalettet mens andre vasket meg,
jeg måtte finne meg i at fremmede mennesker tok seg av barna mine.
Hvordan ville du taklet det? Et nytt liv invadert av fremmede mennesker.
Mennesker du ikke kjenner , fremmede mennesker som tar over alle dine oppgaver i hjemmet.
Du vil egentlig ikke ha de der men du har ikke noe annet valg ,
de er en del av din kamp for å overleve.
Etter snart fem år er jeg fortsatt bitter , håpløsheten er fortsatt stor.
Men jeg har slått meg til ro , akseptert at tre små bokstaver har tatt over mitt liv.
Et nytt liv , en ny hverdag der nye utfordringer står i kø.
Et liv der glede og sorg går hånd i hånd hver eneste dag.
Likevel er alle disse tingene noe jeg har lært meg å leve med,
jeg har innsett at for å overleve litt til så må jeg finne meg i det.
Men det er en ting som jeg stusser over, en ting som går igjen.
For det er nemlig et ord som går igjen når vi blir syke, et lite ord.
Takknemlighet, det er et ord jeg ofte hører.
Du må være takknemlig for at du får hjelp,
takknemlig over at du får bo hjemme.
Takknemlig over at du får mulighet til å dra på tur.
Selvfølgelig er jeg takknemlig, men burde ikke disse tingene hvert en selvfølge?
Burde ikke alle syke få den hjelpen de trenger,
burde ikke alle få lov til å bo hjemme så lenge de ville?
Men fordi jeg er syk , så må jeg også være dobbelt så takknemlig.
Det føles ihvertfall sånn, det er som om samfunnet krever det.
Jeg føler jeg må være takknemlig for alt, og noen ganger blir det for mye.
Ja noen ganger føler jeg meg så takknemlig at jeg spyr,
jeg føler jeg må være det siden jeg er syk.
Takknemlig for at noen gidder å gi meg mat,
takknemlig for at jeg får hjelp til å gå på toalettet.
Små nødvendige ting som for dere er en selvfølge,
de små tingene må jeg være takknemlig over.
Men hvor takknemlig må jeg være?
Hvor mange ganger må jeg si takk?
Det ordet sier jeg mye i løpet av dagen,
ja jeg ender faktisk dagen med å si det ordet.
Jeg er takknemlig , hver morgen jeg våkner er jeg det.
Men må jeg være det for den minste ting?
Av og til har jeg ikke lyst til å være det, men da blir det satt en u fremfor ordet.
Da er det lett at stempelet kommer, takknemlig blir til utakknemlig på et blunk…
❤️
F U C K ALS
Varm klem til deg fra meg
Jeg synes ikke du behøver å være takknemlig for at de ansatte som steller og hjelper deg gjør jobben sin. Jeg arbeider i helsesektoren og har gjort det i 30 år. Daglig takker pasienter meg for å gjøre jobben min, viser takknemlighet for at jeg utfører de arbeidsoppgavene jeg er betalt for å utføre Jeg pleier å svare at det er derfor jeg er på jobb. For å ta meg av pasientene.
Det burde være jeg som var takknemlig. Takknemlig for at jeg hver dag kan dra på arbeid, og leve livet mitt slik jeg ønsker. Takknemlig for at det ikke er jeg som er avhengig av andre for å komme gjennom hverdagen. Men som alle andre er jeg ikke takknemlig. Jeg tar hverdagen min som en selvfølge.
Du er ikke utakknemlig,
Æ syns det e viktig det du tar opp! Kjenner igjen dette fra nær venninne🌸 æ syns ikke skal behøve å føle at du skal vise takknemlighet for « hver minste ting». Takk hvis du føler for det, og har du ikke lyst så la vær, det e da vitterlig en rett du har uten at noen skal kalle dæ utakknemlig av den grunn!
Stor klæm tel dæ👏
Hei! Jeg synes ikke du behøver å takk de som gjør en jobb i rundt deg. De gjør bare det de får betaling for. Hvis noen skal takke tro jeg det er de som greier og ikke minst har en jobb å gå til. Hvis det er noen som gjør litt ekstra kan man selvfølgelig takke. Lykke til.
Slik jeg ser det, skal ikke du måtte være takknemlig i det hele tatt. Det skulle bare mangle at du får all hjelp du har behov for. Dine ” hjelpere” får betalt, da det er deres jobb. Som Sølvi sier; takk der du føler det naturlig, ellers, la vær. Jeg opplever hver dag at mine voksne elever takker meg, jeg må da si at jeg er der for dem, dette er min jobb, og ingenting å takke for.
Du skal ikke behøve å vise så stor takknemlighet, jeg er takknemlig fordi jeg ikke opplever hva du gjør , som jeg sier til dem jeg jobber hos,for og med ,ikke takk meg , jeg takker dere , for at dere viser meg hva jeg kan gjøre for å bli best mulig i jobben min . Har snart 40 år i helsesektoren og lærer masse fortsatt , lærer masse av deg også , gjennom å lese bloggen din , så tusen takk for at du deler , bøyer meg i støvet for deg
Skjønner godt hva du mener! Må da få lov å bare forvente det faktisk. Skulle ikke trenge å være takknemlig for det som er egentlig selvfølgeligheter. Som vi andre gjør selv uten å tenke over det. Og sikkert en pyton følelse også egentlig å skulle være takknemlig når du har mest lyst å kaste noe i veggen eller gulvet. Fint at du “venner deg til” den nye tilværelsen, for å kjempe i mot kanskje ville ødelagt deg innenfra Bedre for egen del å prøve å venne seg til det som faktisk bare ER. Men å skulle være takknemlig, nei DET bør du ikke <3 Klem til deg <3