Jeg vet ikke hva jeg skal si lenger, dette året har ikke akkurat begynt så bra. Ikke før jeg har landet etter en hendelse så dukker det opp et nytt problem, men nå er jeg så sliten at jeg ikke vet om jeg orker å gjøre noe med det. Livet er pokker meg ikke enkelt, og spesielt ikke når man som alvorlig syk selv må passe på at systemet fungerer!
Jeg er veldig takknemlig for at jeg har et team rundt meg som følger meg opp, det frigjør meg for mye arbeid. Alt av søknader får jeg hjelp til, jeg har en fantastisk sosionom og ergoterapeut som ordner det meste. Så når jeg i fjor høst luftet ideen om å søke om ny bil var ikke de vanskelig å be, de skulle sammen ta seg av saken.
Det var jeg selvfølgelig glad for, og siden jeg visste at denne søknaden ville ta sin tid så har jeg ikke tenkt noe på det før nå, jeg regnet med at søknaden var sendt inn for lenge siden. Men så fikk jeg en beskjed om sjokkerte meg litt, og plutselig lurte jeg på hvilket årstall vi befant oss i.
For det er ingen tvil om at vi lever i en digital verden, alt blir bare mer og mer digitalisert. Ja ta bare oss som har barn på skolen, all kontakt med skole og SFO skal foregå digitalt. Sikkerheten kommer først, det spiller liten rolle om den digitale plattformen fungerer for den enkelte. Skal vi privatpersoner kommunisere med offentlige etater og personer skal det skje digitalt, så da skulle man tro det samme gjaldt mellom etatene også.
Men slik er det tydeligvis ikke, og jeg ble litt overrasket når jeg hørte at det var slik. For det viste seg at enkelte etater i kommunen ikke kan sende sakspapirer elektronisk til sykehus ansatte, alt må sendes med vanlig postgang. Det hadde ergoterapeuten min gjort i fjor høst, men det skulle vise seg at det brevet aldri kom frem til sosionomen.
Først når jeg begynte å etterspørre hvordan det gikk med søknaden fant de ut at brevet med sakspapirene aldri hadde kommet frem, og da hadde det gått over tre måneder siden brevet ble sendt. Hvor papirene med personlige opplysninger hadde havnet var det ingen som visste, men postgang var den eneste løsningen de hadde.
Det er fryktelig frustrerende når man føler at man har blitt snytt for nesten fire måneder med søknadsgang, og det bare på grunn av rot med posten. Hadde ting gått elektronisk så hadde jeg kanskje fått et svar nå, i stedet må vi begynne helt på nytt. Den eneste som blir skadelidende når slike ting skjer er meg, og jeg kan ikke annet enn å undre meg over dette systemet som liksom skal ta vare på oss som trenger det.
Etter åtte år med denne sykdommen kunne jeg skrevet bok om hvor mangelfullt systemet er, og den hadde ikke vært nådig. Jeg har i hvert fall erfart at man virkelig skal ha krefter for å være syk, og tankene mine går til alle de som er alene. God helg til dere alle, jeg skal slukke sorgene mine i sjokolade…
Når det kommer til sykehus er postgangen enda tregere. De lagrer/samler posten før den sendes ut av sykehuset. Vi har selv testet å poste brev på sykehus samtidig som vi har postet vanlig. Det fra sykehuset tok over en uke ekstra. Dette var før omleggingen i posten, så nå tar det nok enda lengre tid. I går fikk jeg en pakke i retur hjemme, merkelig nok kom den i min postkasse, ellers må jeg hente pakker i bokser og butikker over hele byen, også der ikke busser går. Jeg sendte melding til vedkommende jeg hadde sendt pakken til og spurte om vedkommede hadde endret adresse evt om jeg hadde skrevet feil. Neida, adressen jeg hadde skrevet var riktig den, likevel fikk jeg den i retur. Hadde skrevet alt med blokkbokstaver, så til og med en seksåring kan lese. Dette er frustrerende nok, så når det kommer til viktige ting, som dette du skriver om, så er det helt horribelt at det skal være slik. Nyt sjokoladen, nå stenger jeg også verden ute et par dager…. Klem 🐰
Treg postgang er en ting, men at det ikke finnes andre måter å sende sakspapirer på innenfor offentlige etater er sjokkerende. Jeg trodde vi var kommet lenger enn som så, men tydeligvis ikke.
Ja, nettopp det er helt horribelt at det skal være slik. Samtidig er jo ikke det digitale systemet, der det brukes, ikke akkurat velfungerende. Det er veldig mye som havner på feil sted. Oppå dette driver de nå med nye data-systemer på sykehusene her (vestre viken) og da får ikke alle de ansatte opplæring. I hver avdeling er det i gjennomsnitt to ansatte som får litt opplæring, såkalte «superbrukere», og de skal altså lære dette videre til sine kollegaer. Jan er superbruker, og er under opplæring nå, dette samtidig som de har fått en ny post der de skal innføres i helt nye arbeidsoppgaver. Skal bli en smørje uten like.