En fin helg er over, en helg med mange gode opplevelser og fine øyeblikk. Vi har fått vært sammen med hverandre og våre fantastiske naboer. Jeg er privilegert som får bo hjemme, omringet av kjærlighet på alle kanter, livet er ikke over før det er over…
Denne helgen har debatten om assistert dødshjelp igjen blusset opp. Dette er en fryktelig vanskelig debatt og begi seg inn på, nettopp fordi det er så mange medmenneskelige hensyn involvert. Men det er en viktig debatt, en debatt vi bør ta opp for alle de som er rammet av alvorlig sykdom med døden som eneste utfall.
For vi bor i verdens rikeste land, et land som har utallige ressurser, et helsevesen som har empati og omtanke i hovedfokus for våre aller sykeste. Vi prater opp og ned i mente om smertelindring og rett til en verdig død, men kan vi virkelig tilby dette uten at vi har svart på alle spørsmål, uten at vi har gått grundig igjennom alle medmenneskelige faktorer?
Spør du meg, så er svaret på dette helt klart nei!! For vi er alle forskjellige som individer, vi har alle ulike synspunkter på hva et verdig liv er, men det er en ting vi har til felles, vi ønsker alle så langt det lar seg gjøre og dø med en viss verdighet i behold. Men hva innebærer dette? Hva vil det si å ha et verdig liv? Og hva innebærer en verdig død?
Det er disse spørsmålene som er vanskelig å svare på, nettopp fordi de er så forskjellig fra person til person. Svaret kan også forandre seg i løpet av sykdomsforløpet, fordi vi mennesker har en formidabel evne til å omstille oss. Dette bidrar til at det finnes ingen eksakte fasitsvar på denne debatten. Så hva kan vi så gjøre? Hvilke grep kan vi ta uten å tråkke noen på tærne?
Vi kan selvfølgelig fortsette å debattere uten at vi kommer noe nærmere en løsning. Eller vi kan begynne og se på om denne praksisen i det hele tatt er mulig å få til med det helsevesenet vi har i dag. Vi må faktisk tørre å stille de vanskelige spørsmålene, og ikke minst, lytte til de dette gjelder, lytte til de som er syk, og gi de den respekten de fortjener med å løfte denne debatten til nye høyder.
Derfor er det viktig at vi begynner å se på løsninger, og ikke bare lete etter svar. Dere må begynne med å stille dere selv spørsmålet om hva dere ville ønsket om det var dere det gjaldt. Det nytter ikke å fortsette med å stikke hodet i sanden fordi det er et vanskelig tema og prate om! Vi må ta grep, det er våres egne liv det gjelder, og Gud forby, men plutselig kan det være nettopp deg dette gjelder for…
Så kloke refleksjoner og støtter deg 100%
Tusen takk Mona 💜
God morgen🌺Så fint du får sagt det det gjelder, på et folkelig språk👍Jeg er helt enig med deg👍Jeg har ikke selv ALS, men min mann er rammet av det. Har også hatt det i 3 år. Men han fikk problemer med maten og svelgingen. Så nå moses all mat.👍Og talen er blitt nesten helt uforståelig. Musklene fungerer ennå, men han er blitt så tynn og fryser lett. Det første sjokket er nu tilbakelagt, og vi gjør som deg. Putter inn små gleder i hverdagen. For livet er jo ikke over ennå🌹🌹Ønsker deg en fin dag med dine😊Klem fra Eva i nord😍
Tusen takk Eva 💜Dette er en viktig debatt vi må tørre å ta. Vi skylder de som er rammet av alvorlig sykdom og i det minste prate om dette vanskelige temaet. Så ufattelig trist å høre at din mann har fått denne grusomme sykdommen 💖Jeg håper dere får mange fine dager fremover på tross av alt . Stor klem fra meg 💜