Gulen i mitt 💖

Jeg vet knapt hvor jeg skal begynne dette innlegget, denne lørdagen ble helt magisk.
07.00 startet dagen, vi hadde nemlig noen familiemedlemmer vi gjerne ville treffe.
Tantebarnet mitt (som nå er voksen) og kjæresten hadde tilbrakt ferien på hytta sammen med min bror og svigerinne, og med seg hadde de sine to hunder.
Men når min bror sa at de skulle reise igår rundt lunsjtider skjønte vi at det måtte bli en tidlig start, vi ville så gjerne treffe både de og hundene.

Derfor ble det en “litt” tidligere start enn det vi hadde sett for oss, og det skulle vise seg å bli en litt senere avslutning også.
For et vær vi våknet opp til, sol og skyfri himmel så langt øye kunne se.
Likevel merket vi at en ny årstid sto om hjørnet, for med engang solen forsvant ble det hutrende kaldt.
En liten gutt var i fyr og flamme når vi startet, og flammen ble enda større når vi kom frem. Tre hunder kom løpende for å ønske oss velkommen når vi kom, og i bilen vår satt den fjerde hunden som nå ikke kunne komme seg fort nok ut av bilen.

For et liv det ble, heldigvis hadde vi nok av boltringsplass.
Utrolig nok kom alle hundene overens, to tisper og to hannhunder ble bestevenner i idylliske omgivelser.
Like etter at vi hadde ankommet kom det en bil kjørende nedover bøen, og jeg trengte ikke se bilen engang for å vite hvem det var. Jeg hadde nemlig lagt merke til han når vi kjørte forbi huset hans, halvslengt i en stol lå han og fulgte med på omgivelsene.
Min kjære barndomskamerat hadde sett oss komme kjørende, og nå heiv han seg i bilen for å komme ned til oss.

Det ble plutselig fullt liv nede i fjærasteinene, gjensynsgleden var stor. Familie og venner i skjønn harmoni, og det skulle vise seg at vi skulle bli enda flere etterhvert.
Min svigerinne sitt vaffeljern fikk virkelig kjørt seg i går, for gjennom hele dagen kom det folk for å hilse på. Min lillebror som bor der inne kom bort med sin familie, søskenbarna mine og min onkel kom ned, ja det ble rene skjære familitreffet denne lørdagen. Jeg smilte fra øre til øre i hele går, og igjen følte jeg på hvor heldig jeg egentlig er. Vivian var hjemme igjen, og nå satt jeg der omringet av gode mennesker.

En liten gutt har fått nye opplevelser i fleng, sammen med sine jevnaldrende søskenbarn koste han seg virkelig. Det samme gjorde vi, og jeg må innrømme at det kom noen gledestårer underveis.
Mitt søskenbarn lurte på om vi ikke ville komme innom dem på vei hjem for å se nyfjøset deres, mannen hennes er nemlig bonde. Nå har ikke jeg vært i et fjøs siden jeg var ung jente, og bare tanken fikk gamle minner til å komme tilbake. Alle de herlige sommrene der inne på min bestemor og onkel sin gård, hoppe i høyet og få kuene ut på beite, alt kom tilbake når søskenbarnet mitt inviterte oss.

Så selvfølgelig kunne vi ikke si nei til den invitasjonen, dessuten hørte vi rykter om flere nyfødte kalver de siste ukene.
Men vi hadde det ikke travelt, tiden eksisterte ikke denne lørdagen. Vi grillet og koste oss nede i fjæra, det var ikke før sola forsvant i sjutia at kulden ga oss et spark i ræva.
Men før vi kunne sette kursen mot mitt søskenbarn så hadde vi et stopp vi måtte ta, for min gode barndomskamerat ga oss et tilbud som vi ikke kunne takke nei til.

Det er nemlig ikke lenge til hjortejakta starter igjen, men det skulle vise seg at min barndomskamerat allerede hadde fryseren full av hjortekjøtt.
Derfor lurte han nå på om vi ville ha litt med oss hjem, for han skulle uansett på jakt igjen i år.  Det tilbudet var for godt til at vi kunne si nei, og vi fikk med oss flere kilo med nydelig kjøtt i går. Tuuuusen takk Arne, du skal vite at vi er evig takknemlig💖
Gud hvor godhjertet den mannen er, men slik har han alltid vært.

Så med en Rema 1000 pose full av kjøtt kunne vi nå sette kursen mot mitt søskenbarn, og der ventet det flere overraskelser.
For dette var ikke hvilket som helst fjøs, det ble fort tydelig at her hadde de invistert for fremtiden. Her var alt tipp topp moderne, melkerobot og kløbørste var bare noen av finessene. Jeg tror at hadde bestemor sett dette så hadde hun ikke trodd sine øyne. På vei innover kom en kjent og kjær duft tilbake, duften av slåtten brakte frem mange gode minner.

Alle gamle sommerminner kom flommende over meg, og like etter kom en annen duft som tok meg tilbake til barndommen igjen.
Søskenbarnet mitt var nemlig helt sikker på at jeg kunne komme meg inn i fjøset, men det skulle vise seg å bli litt mer utfordrene enn hun hadde sett for seg. Sand som underlag er ikke det beste for rullestolen min, i tillegg var den en altfor stor kant inn i fjøset som jeg måtte komme meg over. Men vi har vært ute en vinternatt før, disse utfordringene var langt i fra de verste.

Gubben gikk i bilen for å hente rampene, men når han kom tilbake for å plassere de skjønte jeg ingenting. For der det var mest løs sand satte han opp rampene, jeg så med en gang at dette ikke ville gå. Jeg prøvde å protestere der jeg satt, men gubben hadde allerede tatt over styringen. Det gikk som jeg hadde forutsett, to meter opp i bakken sto jeg bom fast. Etterhvert oppnådde jeg kontakt med gubben, og rampene ble flyttet til et mer fastere underlag.
Det ble full jubel når jeg omsider kom meg inn, og jeg kunne igjen trekke inn den deilige fjøslukten igjen.

En liten gutt ropte “hold deg for nesen mamma” hele veien opp, og det gikk opp for meg at vi hadde bodd i byen for lenge. Så nå tror jeg en liten gutt skal sendes inn til mitt søskenbarn hver sommer, på bondelandet kan man ikke være fin på nesen.
Men det gikk ikke lang tid før han glemte hele lukta, for i fjøset var det mye spennende.
To nyfødte kalver lå sammen i en bås, og lenger inne sto det enda flere kalver.
“Åååå så søte de er” ropte en liten gutt, dette var tydeligvis stor stas.
Vi fikk sjokk når vi så hva klokken var når vi kom ut igjen, mens far og sønn gikk på plommejakt bikket viserne 21.00.

Vi var ikke hjemme før 23.00 i går kveld, men for en dag vi fikk!
Nå sitter vi her rik på opplevelser og omtanke, i tillegg kom vi hjem med mye god mat i bagasjen. Vi dro nemlig ikke tomhendt fra søskenbarnet mitt heller, tre bokser med hjemmelaget bringebær syltetøy fikk vi med oss hjem.
Så nå kan vi kose oss med syltetøy til frokost og hjortekjøtt til middag, vi er heldige vi.
Kvelden ble avsluttet med at en liten gutt halveis i søvne spurte, “kan vi dra tilbake i morgen mamma”…

Vil dere se meg på Vixen så kan dere stemme HER , kategoriene som passer best er livsstil , årets stjerneskudd eller folkets favoritt…