Jeg sovnet som en stein i går, sluknet faktisk midt i innlegget jeg holdt på å skrive til dere. Noen ganger strekker ikke døgnet til, og håpet mitt om å få ferdig innlegget i de mørke nattetimer brast.
Trettheten tok overhånd, noe jeg merket til de grader når jeg våknet i dag tidlig.
Jeg har hørt rykter om at jeg sover med et øye oppe, og i dag ble det bevist.
Et øye er tydeligvis nok for at en datamaskin skal reagere, for det viste seg at jeg hadde funnet opp et nytt skriftspråk mens jeg lå og sov. Flere uforståelige setninger hadde blitt til i løpet av natten, uvisst hva jeg har prøvd å formidle til dere i natt.
Egentlig hadde jeg planer om å ta livet helt med ro i dag, men når jeg igjen våknet opp til en skyfri himmel tok lysten meg.
Jeg skal være temmelig kjørt når jeg ikke utnytter finværet i helgene, det har jeg ikke samvittighet til. Og med gårsdagens fine tur fremdeles ferskt i minne måtte en ny tur planlegges i dag. Nå ble det ikke den helt store turen i dag, men jaggu ble den litt stressende der på slutten.
Vi bestemte oss nemlig for å gå bort til fotballbanen med en liten gutt, en liten søndagstur i finværet. En skolegutt heiv seg på sykkelen mens gubben og en firbeint venn tok beina fatt, mor kom som alltid crusende etter.
Det ble fullt liv på fotballbanen, spesielt når en liten gutt oppdaget at mor hadde fløyte på rullestolen sin. Dermed ble jeg utnevnt til dommer i dagens fotballkamp, det var nesten som å se David mot Goliat der ute på gressmatten.
Alt gikk helt fint, vi koste oss alle sammen i solsteiken. Men så skulle vi hjem igjen, og en liten skolegutt hadde tydeligvis hemmelige planer på gang. Normalt sett så pleier han å sykle noen meter for så og vente på oss, og dersom jeg freser avgårde i rullestolen så kan du være sikker på at jeg får høre det fra en liten gutt.
Men i dag hadde han tydeligvis fått det for seg at han var jo skolegutt nå, så han bestemte seg for å stikke av fra far og mor.
Alt vi så var to små bein som tråkket vilt opp bakken, og like etterpå var han vekk!
Jeg hørte gubben sin banning når vi kom opp bakken og oppdaget at han var borte, vi skjønte begge to at nå hadde en liten gutt bestemt seg for å komme seg hjem på egenhånd.
Plutselig ble det fullt stressnivå på to foreldre, vi kunne ikke komme oss fort nok hjem. Problemet var bare at hjemturen var full av motbakker, i tillegg varmet solen over oss. Aldri har jeg sett gubben gå så fort før, det luktet svidd bortover en asfaltert skolevei. Han småløp ved siden av rullestolen som nå gikk på høyeste hastighet, verken humper eller hull stoppet denne kjerringa i dag.
Det eneste jeg var glad for var at vi ikke traff på andre turgåere, de hadde nok blitt traumatisert av synet.
Kjerringa kom kjørende først, vill i blikket med hårmanken rett opp viket hun ikke unna for noen.
Bak kjerringa kom gubben løpende, knallrød i toppen og med en firbeint venn i armene var han litt av et syn. Alt jeg hørte bak meg var pesing og banning, og det var en stund der hvor jeg var redd for at han skulle få et hjerteinfarkt.
Opp siste bakken til huset så vi han, en liten gutt sto stolt på toppen og vinket til oss.
“Så treige dere er” ropte en liten gutt til oss fra verandaen, den setningen ble ikke vel mottatt av gubben.
Uten et ord stormet gubben inn ytterdøren, sofaen var hans eneste mål.
Jeg kunne høre hvordan sofaen knaket i det gubben gikk ned for telling, og der ligger han enda.
Den eneste trøsten er at en skolegutt ikke trenger å lære seg veien til og fra skolen, men akkurat det har jeg ikke turt å si til gubben. Nå lurer vi bare på om vi får gubben opp av sofaen før morgendagen, eller om vi rett og slett må innhente en sykemelding…
I dette innlegge kjente jeg igjen meg selv som barn 😂
Gubben mener han er mor si opp av dage, ikke skjønner jeg hva han prater om😅