For noen jenter vi har, der har vi forbilder der! Sunne, trente jenter med beina godt plantet på jorden, gratulerer Norge med semifinaleplass! En fantastisk spennende håndballkamp mot Tyskland var et av høydepunktene denne dagen, bortsett fra den spenningen så har det vært en rolig dag.
Været har heldigvis roet seg, det blåste fra seg i natt. Heldigvis overlevde utebelysningen, ja etter at min bedre halvdel var ute og forsikret seg om at det var på plass. Det er godt han tar ansvar for sitt eget arbeid, det hadde vært kjipt hvis det hadde røket allerede nå.
Nå kjenner jeg på hele meg at Isak begynner å bli stor, for andre gang på kort tid er han med en gutt i barnehagen hjem. Det er så kjekt når de begynner å skape bånd utenfor barnehagen også, vennskap som forhåpentligvis skal vare fremover. De vil jo begynne på skole sammen, og den overgangen blir tryggere med gode vennskap i bunnen. Ja for arbeidet begynner nå, arbeidet med å skape et godt nettverk for våre barn, og det er en av de viktigste tingene vi kan gjøre som foreldre mener nå jeg.
Det som kanskje er enda viktigere er å lære de rett fokus og riktige verdier. Jeg vet ihvertfall at jeg skal prøve å lære Isak opp til å se etter, jeg vil at han skal legge merke til de rundt han, og gi han mot til å strekke ut en hånd til den som står alene i skolegården. For er det ikke det livet handler om, og se og bli sett?
Eldste sønnen i huset er rimelig fornøyd om dagen, han er et eneste stort smil hele gutten. Han dro nemlig ens ærend til Drammen i går for å hente nybilen. Jeg var ikke høy i hatten ved tanken på at han skulle kjøre over fjellet på en av de verste uværsdagene, nervene mine var i høyspenn i går.
Men det gikk heldigvis bra, for mens Hemsedal og Hardangervidda begge ble stengt, hadde min sønn valgt Hol-Aurland. For når han kom til Flå og oppdaget køen, valgte han å ta en litt utradisjonell vei hjem. Godt tenkt, for i det øyeblikket han svingte av fikk han melding om at de to andre fjellovergangene var stengt. Jeg var minst like lykkelig som han når han svingte inn på plassen her med nygliset.
Jeg har ihvertfall planer om å lokke til meg en kjøretur før jul, og om du lurer på om det i det hele tatt er mulig, så er svaret på det et stort JA. For her i huset skal alt prøves, og vi gir oss ikke før det motsatte er bevist. Heldigvis er jeg velsignet med en sterk og løsningsorientert mann, han har bært meg under armen før, bare for å plassere meg i en vanlig bil. Så jeg gleder meg allerede.
Nå sitter jeg her og gjesper, vel fornøyd med dagen. Det er vel ikke lenge til døra går opp med et brak heller, og en liten gutt kommer løpende inn her og skal fortelle om alle dagens opplevelser. Så innen den tid tror jeg at jeg tar meg en liten dupp, roen har senket seg her på Breistein…
