For i dag skal jeg faktisk ut , for første gang siden jeg slapp ut av sykehuset skal jeg igjen bevege meg utendørs sammen med andre mennesker. Jeg skal få se andre levende vesener igjen, vesener som ikke er min egen familie, bare det alene blir deilig.
Herlighet, dette høres jo helt forferdelig ut🤣Men faktum er at nå er jeg litt lei, lei av å bare sitte inne hele dagen. Derfor ble jeg så glad når min datter sa det skulle være et arrangement på skolen som vi måtte gå på. Hørte du det kjære?? Vi må gå!
Han er nemlig ikke like begeistret som meg noe jeg ikke skjønner noenting av. Man skulle tro at min glede over å komme ut smittet over , men dengang ei. Nå er ikke begivenheten før ikveld, så dere får høre om hvordan det har gått imorgen.
Dagen i dag startet med en dusj, en uke siden sist så nå var det på tide. Som regel dusjer jeg ikke mer enn en gang per uke, jeg har liksom ikke behov for noe mer. Det høres kanskje rart ut, men faktum er at når man beveger seg så lite som jeg gjør, så er ikke behovet for rengjøring helt det samme lenger.
Nå fikk jeg nettopp en beskjed om at vi ikke kan gå på det arrangementet likevel, noen ganger blir jeg bare så forbanna oppgitt over livets tilstand at jeg ikke har ord. Så siden jeg hadde gledet meg til å komme meg ut så måtte jeg finne på noe annet, ut skulle jeg idag uansett.
Da ble valget enkelt , det var bare å hive seg i bilen for litt juleshopping.Men så var det assistenten da, jeg må innrømme at jeg var en smule skeptisk når vi satte av sted mot kaoset som ventet. For mye kan sies om min assistent, hun er både omsorgsfull og flink, det er bare et problem, hun mangler fullstendig logisk tankegang.
Dette medfører mange latter fulle øyeblikk, og jeg får virkelig testet tålmodigheten min til tider. Faktisk var jeg usikker på om vi i det hele tatt kom oss hjem igjen, for når jeg hørte bak meg i bilen “hmm, jeg må bare tenke litt , og det er ikke min sterke side”, da lurte jeg på hva jeg hadde begitt meg ut på.. På toppen av det hele er hun såååå veldig forsiktig i alt hun gjør , det er så vidt hun tør å ta i meg til tider. Så overgangen er stor fra gubben som nesten river delene ut av ledd, til en som tar i meg med klype fingre.
“Jeg er ikke av porselen” pleier jeg å si, men det er til ingen nytte. Men alt i alt går det bra, og vi kom oss hjem etter at hun hadde tenkt seg om. Jeg er lykkelig over å ha fått unnagjort litt julehandel, og assistenten er happy over at vi har overlevd turen….
