Hele livet mitt ble snudd opp ned for seks år siden, og helt siden da har jeg virkelig fått testet mine egne grenser. Jeg har svelgt mange kameler på disse årene, og jeg har virkelig kjempet mot meg selv. Men det er en ting jeg ikke har klart frem til nå, jeg har ikke klart å ansette menn som mine personlige assistenter.
Jeg har rett og slett ikke klart det, bare det å takle at min mann skulle hjelpe meg på toalettet var en stor kamel og svelge.
Det er tanken på det personlige sårbare som gjør at jeg sliter, jeg klarer ikke venne meg til tanken om at fremmede menn skal dusje meg eller hjelpe meg på toalettet.Men så tenker jeg på hvorfor det er slik, hvorfor tenker jeg slik?
Det er nemlig en kjent sak at det er flest kvinner i slike yker enn menn, men hva hvis jeg hadde vært en mann?
Da hadde jeg mest sannsynlig ikke hatt noe valg, assistenter hadde blitt ansatt uavhengig av kjønn.Jeg vet om mange menn som har ALS som har mange kvinnelige assistenter, mange av dem har ikke vært inne på de samme tankene som meg. Mens jeg føler det strider imot å ha motsatt kjønn til å utføre personlig stell, så er det enkelte menn som ikke ofrer det en tanke en gang.
Men det gjør jeg, og jeg er ikke den eneste.
Jeg har nemlig fått en del mannlige søkere opp igjennom, og i går ble jeg sittende å tenke. For dersom det bare er mine grenser som kommer i veien så må jeg jobbe med meg selv, for det siste jeg vil er at det skal gå utover familien. Så igår måtte jeg bare spørre, hva syns familien om dette?Min mann var ikke særlig begeistret over tanken, det samme gjaldt barna.
Samtidig ser jeg mange fordeler med menn i en slik stilling, både fysisk og psykisk. Men jeg vet at det til syvende og sist er mine egne holdninger som står i veien, igjen ble jeg sittende og tenke over mine egne grenser.
Noen ganger skulle jeg ønske jeg ikke hadde noen grenser, ting hadde blitt så mye enklere da…
4 kommentarer
Jeg forstår godt tankene dine, og det er ikke så lett å finne balansen mellom det som er rett og det som trengs. Jeg tror at man skal lytte til familien, en så er det nettopp dette å få det rette til da. Man må på en måte glemme intimsoner osv…men tror det er verre for ektefellene enn for oss. Lykke ti videre
Nei det er en vanskelig balansegang, likevel var det litt godt å høre at familien også delte mine synspunkter. Samtidig utelukker jeg en hel gruppe på grunn av mine egne følelser, så kanskje jeg må jobbe litt med meg selv.
Dette har jeg aldri tenkt på før jeg leste innlegget, men det er jo virkelig en interessant greie! For vi går jo glatt til mannlige gynekologer og øvrige leger, mens også jeg, ut i fra slik det føltes i det jeg etter beste evne satte meg inn i en situasjon tilsvarende din, trolig ville reagert tilsvarende..
Som seg hør og bør, får jo jeg da blod på tann.. 😛
Jeg får da ideen om å gjøre samme tankeeksperiment med en mannlig pleier jeg vet er homofil; – Og forkvaklet nok; Da føltes det plutselig helt greit! -Forstå det den som kan 😛 😀 😛
Det blir noe helt annet å gå til en mannlig gynekolog, det har jeg ingen problemer med. Noe helt annet blir det å ha en mannlig assistent, for de må gjøre alt. Ta menstruasjonen feks, eller dusjing, barbering av legger og armhuler, eksemplene er mange. Jeg klarer bare ikke se for meg at en mann skal gjøre alt det, det er liksom noe som bare kvinner forstår seg på.
Jeg har ingen tvil på at de hadde klart det, men for meg blir det unaturlig.