Ferdig.no

Jeg våknet med en klump i magen , nervøsiteten raste rundt i en sliten kropp. Det hele kom så overraskende på meg igår , og jeg følte meg slett ikke klar der jeg lå. Men jeg hadde ikke så mye valg , her var det bare å hoppe i det. Så idag var det ingen bønn , jeg måtte bare komme meg ut av senga fortest mulig. Alt stresset slo som vanlig ut , og jeg våknet igjen opp med tømmermenn i hodet. Det er så lite som skal til for å sette meg ut av spill , noe som irriterer meg grenseløst. Nervøsiteten gikk plutselig over til engstelse , det var totalt kaos på innsiden av min slitne kropp.

Det er når engstelsen kommer at jeg blir stille , jeg trekker meg fullstendig tilbake. Jeg forsvinner inn i meg selv , og alt som skjer utenom blir blokkert. Alt jeg klarer og si er enstavelsesord , men hva jeg svarer på er ikke godt å si. Ingenting får jeg med meg , jeg har mer enn nok med meg selv. Men etter det som virket som en evighet ble jeg plassert i rullestolen , vi var klar til å dra. Klokken var 09.10 når vi startet , og selv om jeg ikke hadde time før 10 så trengte vi tiden. Trafikken er alltid et mareritt på den tiden , spesielt opp til sykehuset. I tillegg har de holdt på med veiarbeid på den strekningen helt siden jeg jobbet på sykehuset , og det gjør ikke akkurat trafikkbildet noe bedre.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Hjertet var på vei ut av brystet når vi kom frem , så ille var det at når jeg skulle rygge ut på heisen så begynte hånda og skjelve ukontrollert. Ikke akkurat en betryggende følelse , spesielt når jeg visste at det var ingenting som kunne forhindre meg i å deise i bakken. For på min bilheis er det ingenting som stopper bak , rygger jeg for langt bærer det rett utfor kanten. Jeg kan heller ikke snu meg for å se bak , når jeg rygger må jeg ta det på instinkt. Heldigvis hadde jeg ikke med meg en utålmodig finnmarking idag , det var ingen som sto bak meg og kom med gloser om hvor treg jeg var. Så etter å ha fått skjelvingen noenlunde under kontroll tok jeg sats , og jeg kom meg hel ned denne gangen også.

Første stopp var nevrologen , og her trenger jeg ikke prestere noe. For han er jeg dårlig uansett , jeg har vent meg til det. Jeg gruer meg ikke til å møte han lenger , så lenge jeg vet at jeg har det bra så orker jeg ikke bry meg. Men idag ble det et positivt møte , for endelig kunne han komme med en nyhet. Nå skjer det endelig , oppstart for studiet er nå rett rundt hjørnet. Jeg fikk idag tilbud om deltakelse og det takket jeg selvfølgelig ja til , og mest sannsynlig er det nå oppstart neste uke.

Dette studiet består av medisinutprøving , en ny medisin skal testes ut. Det eneste minuset er at jeg ikke får vite , vite om jeg får medisin eller placebo. Alt jeg kan gjøre er å håpe , håpe på at jeg får medisin og at den VIRKER! Tenk om dette blir det gjennombruddet vi har ventet på , isåfall kommer det i grevens tid. Fem år har jeg ventet , ventet på å få prøve en medisin. Endelig skjer det , endelig er ventetiden over. Bare den nyheten alene ga meg nytt mot , den nyheten gjorde en kontroll verdt å komme til.

Neste stopp var laboratoriet , blodprøver var blitt rekvirert. Men der blir det alltid problemer , jeg er nemlig et hel#ete å stikke. Det er nesten umulig og få en dråpe blod ut av meg , jeg føler meg litt som Dracula som stadig trenger påfyll. Jeg kom som vanlig inn med iskalde hender , og en varmeaksjon ble satt i gang. Heldigvis traff jeg på rette personen idag , han har nemlig tatt prøver av meg før. Etter en iherdig varmeaksjon var det bare to forsøk som skulle til , en rekord rett og slett.

Siste stopp for dagen var det jeg hadde gruet meg mest for , en engasjert lungelege ventet. Misforstå meg rett for jeg elsker den legen , det er de hersens lungeprøvene som gir meg angst. Jeg har ihvertfall gitt en lungelege hodebry , han sto og klødde seg i håret når jeg kom inn. For selv om pustestoppene mine ikke er så alvorlige så er de for mange , og det vil en engasjert lungelege prøve å gjøre noe med. Nye innstillinger ble igjen lagt inn på maskinen , så nå fortsetter prøveprosjektet. Alt jeg kan gjøre er å håpe på at han får det til , for nå begynner jeg og bli litt lei.

Det ble ingen pusteprøver idag , lungelegen ville vente til neste uke når studiet starter. Men en prøve ville han ta , en prøve som gir et tydelig signal om sykdommen er i endring. Blodgassen skulle måles , og for de av dere som ikke vet hva det betyr så skal jeg prøve å forklare på en forståelig måte. Arteriene kan fortelle mye om lungenes funksjon , en blodprøve fra en pulsåre viser forholdet mellom oksygen og kulldioksid i blodet ditt. Denne blodprøven gir dermed en pekepinn om hvor jeg ligger , og hver gang jeg venter på svaret kjenner jeg kvalmen kommer

Heldigvis slipper jeg å vente lenge , to minutter senere var svaret klart. Igjen kunne jeg puste lettet ut , blodprøven viste at jeg fortsatt var innenfor nomalen. Takk og lov for det , jeg blir like redd hver gang. Så alt i alt gikk det bra denne gangen også , foreløpig ser alt stabilt ut. Men gudene skal vite at det koster , og jeg var helt ferdig når jeg kom hjem. Idag fikk jeg en liten konge hjem fra barnehagen , eller det vil si jeg måtte ordne kappe til en konge.

Et teppe ble løsningen , og når han først fikk det på så nektet han å ta det av. Så idag måtte en utålmodig finnmarking bite det i seg , et teppe måtte bli med ut , en konge kan jo ikke forlate sin kappe. Jeg klarte ikke bli med idag , jeg trengte å samle krefter til morgendagen. I morgen er det nemlig Nordås igjen , og det beste av alt er at det også er fredag…