Er det umulig eller kan det gå??

Et spørsmål fra en liten gutt fikk meg til å gå i tenkeboksen i går, hele kvelden ble jeg sittende og gruble. En filmsnutt fra fortiden dukket plutselig opp, og brått ble en liten gutt veldig ivrig. En film fra Finnmark fikk en liten gutt til å juble høyt, og jeg kjente hvordan lengselen grep tak i meg. Synet av en snøscooter i full fart brakte minnene tilbake, og det var da det kom fra en liten gutt.

“Jeg vil også kjøre snøscooter, når kan vi dra til Vardø igjen” spurte en liten gutt med et bedende blikk, og bare tanken på enda en tur til vakre Finnmark vekte lengselen i meg. Jeg kunne se det går min mann også, hjemlengselen var stor. Til sommeren er det fire år siden sist vi var i Vardø, så at min mann har hjemlengsel skjønner jeg godt.

Men selv om jeg er så heldig som har holdt meg stabil lungemessig de siste årene så merker jeg at kroppen er blitt svakere, så for at jeg skal kunne klare en så lang tur igjen må det mye planlegging til. Det første vi må finne ut av er om vi i det heile tatt har råd, prisene har ikke akkurat gått ned de siste årene.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Jeg kan nesten ikke forstå hvor disse årene har tatt veien, men fire år er fryktelig lenge når man har hjemlengsel. Jeg ser det på min mann hver gang vi prater om Finnmark, hjemlengselen skinner i gjennom han. Den dårlige samvittigheten treffer meg hver gang, for jeg vet at hadde jeg vært frisk så hadde vi reist opp dit hvert år.

Det hadde vært en drøm å få reise opp dit igjen, men siden jeg ikke klarer å fly lenger må vi ta landeveien fatt. Gubben foreslo at vi kunne bo på campingplasser på vei oppover, men jeg tror ikke han har tenkt over hvor tungvint det kommer til å bli. Det er ikke akkurat mange campingplasser som er tilrettelagt for rullestolbrukere, spesielt ikke for oss som har muskelsykdommer.

Så hotell er den beste løsningen for oss, spesielt med tanke på min mann. Det er tross alt han som gjør det meste når vi skal på tur, vi har nemlig ikke assistenter som kan være med oss på slike lange turer. Så vi er avhengig av at noen i familien er med og tar seg av en liten gutt, på den måten blir det ikke så mye på min mann.

Jeg har en drøm om å feire påske der oppe, slik at en liten gutt også får oppleve vinteren i Finnmark. Jeg vil heller ta tre uker i påsken enn om sommeren, det hadde vært fantastisk å få se min mann og en liten gutt på snøscooter sammen. Men alt avhenger av om vi får bilen tilrettelagt, og om vi klarer å spare nok penger. Med de prisene som er i dag er det vanskelig for mange flere enn oss, så jeg får litt dårlig samvittighet bare ved tanken på å bruke så mye penger på en tur.

Påsken 2024 blir for tett på, men påsken 2025 gir oss et håp. Men livet med ALS er usikkert, så alt står på om jeg klarer å holde meg stabil det neste året. Men drømmen er der, og den blir sterkere og sterkere for hver dag som går. Jeg glemmer aldri sommeren 2020,gleden i øynene på min mann den gangen henger fortsatt med meg. En liten gutt husker lite fra den turen, så det hadde vært fantastisk om vi fikk til enda en tur…