Jeg sovnet gråtende i går , og våknet opp med tårer på kinn. Min første tanke i dag var at denne dagen kom til å bli blytung , for nå er en hel familie i sorg. Men jeg hadde ikke før tenkt den tanken før det gikk i døren , og jeg skjønte at jeg måtte bare ta meg i sammen. For i dag hadde det gått tre måneder siden sist , tre måneder siden jeg byttet PEG. Det er egentlig rart at ingen informerte meg om dette når jeg tok den avgjørelsen om å gå over til knapp på magen , det var ingen som informerte meg om at den må byttes hver tredje måned.
For når jeg var innlagt i fjor så måtte jeg bare krype til korset , en sonde i magen var nå en nødvendighet. Det var da jeg fikk valget , leve med en slange ut av magen eller gå over til en knapp som slangen kan kobles på kun ved sondemåltider. For meg ble det et enkelt valg , selvfølgelig skulle jeg ha knapp! Jeg orket ikke tanken på å sitte med en slange på magen , en slange som kun var i veien. Så det var en gledens dag når jeg etter fire måneder kunne fjerne slangen og erstatte den med en knapp , jeg har ikke angret en dag på det valget.
Men idag var det altså tid for å bytte knappen , holdbarheten er ikke mye mer enn tre måneder. Forrige gang gikk jeg med den samme i nesten fem måneder pga forviklinger , og da gikk den fullstendig i oppløsning. Heldigvis er det lett å bytte den , hjemmesykepleien gjør det mens jeg ligger i senga. Så det var min start på denne tirsdagen , det er alltid en uggen følelse og kjenne at noe blir dratt ut av magen på meg. Vondt er det ikke , men den følelsen tror jeg at jeg aldri vil venne meg til.
Etter den starten var det bare å stå opp , selv om jeg egentlig bare hadde lyst til å holde senga. Det er en grunn til at dette innlegget ble startet med et bilde av en firbeint gammel venn , for i morgen må vi ta vårt siste farvel. Jeg fikk så vondt av min mann idag , han er nemlig ikke klar for dette i det hele tatt. Dyrlegen hadde tid til oss i morgen og det syns gubben kom litt vel raskt på , men vi ble til slutt enige om at det ikke ville bli noe lettere dersom vi utsatte timen. Gubben og min datter blir med en firbeint venn til dyrlegen , mens jeg blir sittende hjemme oppløst i tårer.
Vi hadde håpet på at han holdt seg stabil til over jul , men nå er han så dårlig til beins at jeg får vondt av å se på han. Jeg vet at dette er til det beste for han , men pokker så vondt det gjør. Han har vært mitt eneste selskap de siste årene , og på mange måter har vi hatt en lik hverdag. Vi har begge mistet friheten vår , hans smerte har vært min smerte.
En liten gutt merker godt at vi har det vondt , og han gjør alt for å glede oss litt. Derfor har han alene dekket på middagsbordet idag , ja han har til og med gjort meg klar for middag. Heldige er vi som har en omtenksom liten gutt i hus , han gir oss glede selv om sorgen er stor…
Varme tanker💔🐾 En vond, men helt sikkert veldig riktig avgjørelse.
Lille I., som ikke er så liten lenger har jeg sett – så god han er! 💙
Min varmeste medfølelse. Det er veldig vondt å måtte ta farvel med en firbent venn, tror ikke alle forstår hvor glad man blir i kjæledyr uten at man har det selv. Styrkeklem
Jeg gråter med dere😪Dette er det virkelig brutale med å ha kjæledyr 😪Så godt at dere har en slik flink og hjelpsom gutt💜 varme tanker og en goklem fra meg ❤️