En kontrastfull dag…

For en fantastisk søndag det har vært , idag tror jeg at bildene sier det meste. Idag ble jeg dratt opp av senga mye tidligere enn vanlig , allerede klokken 08.30 satt jeg påkledd i godstolen. Det tror jeg aldri har skjedd før , i hvertfall ikke på en søndag. Det første jeg la merke til når jeg sto opp var at værmeldingen ikke hadde sviktet , det er lenge siden jeg har sett en så skyfri blå himmel. Jeg kunne kjenne hvordan det kriblet i hele kroppen , ikke tale om at jeg skulle sitte inne idag!

Selv om kroppen min fortsatt ikke var helt på topp når jeg sto opp , så var i det minste hodepinen blitt litt bedre. Så etter litt hvile på morgenkvisten følte jeg meg klar for å gripe dagen , en liten gutt var allerede kommet seg ut når gubben kjørte inn rullestolen. Godt påkledd rullet jeg ut døren , og for første gang i år kjente jeg at jeg var litt for godt påkledd faktisk. Sola varmet godt i husveggen , det føltes nesten ut som om det var varmere ute enn inne. Synet av vår og vinter som kjempet mot hverandre var et praktfullt syn , og idag så det ut som våren fikk overtaket.

For til min store glede hadde tulipanene begynt å komme opp fra jorden , og det er noe jeg har ventet på en stund nå. Jeg blir like glad hvert år , det er så fantastisk å få oppleve at noe du har plantet selv kommer opp igjen år etter år. Nå var de tulipanene ved muren kommet synlig opp , derfor var jeg så spent på om det var kommet noe i blomsterkassen gubben hadde laget til meg. Men der var det bare kaos , visne blomster var alt jeg kunne se. Derfor fant jeg ut at her måtte det ringes etter hjelp , og det er kun en person jeg ringer til når det gjelder sånne ting.

Ja selvfølgelig mammaen min , man blir aldri for gammel til å ringe mammaen sin. Gubben slo nummeret og tok på høytaleren , prate kunne jeg gjøre selv. Men så er det meg og snakking da , spesielt i telefonen er det ikke bestandig så lett. Min mor tok telefonen , og jeg fikk stotret frem mitt eneste spørsmål.
“Hei det er meg , har du tid til å komme og hjelpe meg med å rense bedet mitt?”

Men dessverre så ble det ikke budskapet mitt nådd helt riktig frem , jeg syns nemlig det var litt rart at en rød bil sto på tunet vårt bare noen minutter etterpå. Det viste seg at min mor hadde hørt helt feil , og fikk det plutselig veldig travelt med å komme seg ut døren. Dette var det hun hadde oppfattet , og i det hun la på jagde hun min far ut døren.
“Hei det er meg , kan du komme og hjelpe meg med beina mine?”

Mine foreldre hadde tydeligvis nettopp kommet hjem fra en gåtur når jeg ringte , og min utslitte far hadde knapt fått av seg ene skoen når min mor ropte fra stuen.
“Få på deg skoene igjen , vi må ut for å hjelpe Vivian med beina hennes”

Min far sto med tunga i gulvet og holdt på å svime av etter en strabasiøs gåtur , men her var det ingen tid til hvile. Med skoen i hånda ble han dratt ut i bilen av en stresset kone , og jeg tror neppe den kjøreturen ut hit har gått fortere. Det synet når min far kravlet ut av bilen kommer jeg aldri til å glemme , jeg skjønte med engang at ordene mine var blitt misforstått. Gubben for i garasjen for å finne en campingstol til en sliten skrott , lettet kunne endelig min far sette seg ned for å hvile.

Men jeg fikk ihvertfall renset bedet mitt , beina mine var det jo ingenting i veien med. I det minste ikke mer enn vanlig , lykkelig i rullestolen satt jeg og fulgte med på min mor når hun hadde vårrengjøring i bedet mitt. Rullestolen ble hevet til maks høyde slik at jeg kunne se skikkelig , og når jeg kom opp i høyden så kunne jeg se at det spiret der også. Med en så god innsats så måtte det jo belønning til , dessuten hadde jeg litt dårlig samvittighet for at jeg nesten hadde klart å ta knekken på min far.

I dag ble putene til de nye hagemøblene funnet frem , og gubben kunne diske opp med både kake og kaffe. Vi ble sittende i solkroken i mange timer , og det var så deilig å kjenne at solen varmet så godt. Plutselig kunne små barnerop høres fra skogen og det var først idag at jeg skjønte hvorfor øksa fristet sånn igår. Det viste seg at en liten gutt hadde funnet den trehytta storebroren hadde begynt på for mange år siden , og det skapte et veldig engsjement hos en liten gutt. Sammen med to nabobarn har de holdt på i hele helgen , med hammer og sag har de holdt på i timevis inni skogen.

Så ja det har vært en herlig dag , vi har virkelig fått mye ut av denne vårdagen. Nå kjenner jeg at hodepinen er i ferd med å slippe taket , og det er jeg sjeleglad for. For ikveld må jeg være klar for en episk finale , siste episode av Norges tøffeste går nemlig av stabelen ikveld.  Og siden jeg er gift med en finnmarking så er det ingen tvil om hvem jeg heier på idag , heia Isak skal bli ropt idag…