Jeg syns det var en kjent lukt jeg kjente når jeg våknet i morges. En lukt som bringte frem barndomsminner om grilling i fjæra en varm sommerdag, om bålbrenning en nyforelsket sankthans. En lukt som varsler om vår.
Naboen er i full gang med kviste brenning. Han har de siste ukene jobbet på med å sage ned trær på hyttetomten nedenfor oss, så nå har også vi fått bedre utsikt over havet. Jeg gleder meg til jeg kan bare kjøre ut på verandaen uten å måtte kle på meg ti lag med klær. Kunne sitte ute i den varme solen, mens radioen står svakt på i bakgrunnen.
Det er blitt betydelig varmere ute, det merket jeg i går når vi gikk for å hente Isak. Jeg tror det må ha vært første turen i år der jeg ikke holdt på å fryse meg i hjel. Det er så kjekt å hente han gående. Han elsker å sitte på fanget mens jeg kjører, og han har bestandig mye å vise meg.
De oppfatninger av ting jeg ser langs veien, de får en helt ny betydning gjennom hans øyne . Hvor ble vår nysgjerrighet av? Forsvinner den bare på veien mot voksenlivet? “Mamma, hvorfor er himmelen blå”, “Mamma, hvorfor er blomsten hvit”?
Det er ikke måte på hva de lurer på, og jeg prøver tålmodig og forklare. Men jeg har ikke fått forklart meg ferdig før det kommer et nytt spørsmål 🤣. Plutselig ut av det blå fikk jeg et spørsmål fra min 16 år gamle datter. “Er Spitsbergen kalt opp etter Bergen”? “Og hvilket navn kom først”. Jeg ble helt satt ut, nysgjerrigheten hennes er ihvertfall ikke forsvunnet 🤣
Hver tirsdag er hun tidlig ferdig på skolen, og idag var hun enda tidligere hjemme ettersom hun nå kjører selv. Vi prater mye om skolevalg for tiden, og jeg håper hun får ønsket sitt oppfylt. Men så tenker jeg på hvordan dette samfunnet er blitt. For nå kan du komme inn på skole lenge før de andre på ” særskilt grunnlag”.
Og nå tenker jeg ikke på de elevene som har slitt seg gjennom ungdomsskolen på grunn av diagnoser. Nei , jeg tenker på de som utmerker seg innenfor skole og idrett . De som seiler gjennom studiene fordi de har blitt velsignet med et godt hode .De som har fått et talent innenfor idrett og hviler seg på det. Selvfølgelig unner jeg de plassen, men hva med de andre?
Hva med de som sitter kveld etter kveld med lekser til midnatt?? Eller de som sovner med nesa i bøkene hver kveld, har ikke de krav på samme tilbudene? Hva med de som står en time tidligere opp enn alle andre for å rekke en treningsøkt, eller de som står igjen på “løkka” for å trene bare “litt” til. Vi sier alltid at hardt arbeid lønner seg, men hva når det ikke gjør det? Hva når hardt arbeid ikke blir lagt vekt på i det hele tatt. Da er vi virkelig på ville veier.
Karakterer har alt å si for hvilken skole du kommer inn på. Karakterer som sier ingenting om hvilket arbeid du har lagt ned. For han som fikk 3 på en matteprøve kan ha jobbet dobbelt så hardt som sidemannen som fikk 6.
Det irriterer meg noe så grenseløst. For det handler om å “se” den enkelte, det handler om å verdsette hardt arbeid når du ser det, det handler om like muligheter for alle. Så til alle dere som venter spent på skoleplass i disse dager, ikke gi opp dersom førstevalget ryker. Det er kun dere selv som vet hva som bor inni dere selv, så stå på videre 💙
