Hver dag spør en liten gutt det samme spørsmålet, “skal vi til Kaptein Sabeltann nå”? Og hver dag svarer vi det samme, “du må vente til bestemor kommer”. Svigermor skal nemlig også være med på tur, men det er vanskelig for en liten utålmodig gutt og måtte vente så lenge. Det er fryktelig vanskelig det der med tid, ihvertfall når du er liten og egentlig vil dra med det samme.
Tålmodighet er en dyd, ja tålmodigheten til mor også er i ferd med å renne ut. For det er ikke bare Isak som er klar for tur, jeg er også klar, faktisk litt overklar, jeg gleder meg til å komme meg litt vekk. Egentlig skulle jeg ha tatt ukentlige småturer slik at fikk nye opplevelser hver uke , men jeg får ta til takke med å dra på oppdagelsesferd til Kaptein Sabeltann sitt rike. Jeg har ikke vært i Dyreparken siden min datter var liten, så det skal bli gøy å oppleve det igjen.
En ting er sikkert, Isak storkoser seg med å ha ferie. Han er ute av døren nesten før fuglene kvitrer, klar for nye eventyr. Idag gikk turen bort til barnehagen, den er sommerstengt for øyeblikket, og det var ekstra gøy å bare gå i barnehagen for å leke og ikke for å bli der. Han fikk ihvertfall ut litt energi, og tenk, han gikk begge veier uten å protestere. For de av dere som ikke vet hvor langt det er, så er det ca 2 km hver vei, etterfulgt av en drøy bakke på hjemturen.
Alt for liksom nytt liv når man har små barn. Ting du ser hver dag blir annerledes sett gjennom barns øyne. Det er utrolig hva litt fantasi kan gjøre med et ellers så traust dissestativ. For plutselig var vi på vei til månen, “ser du stjernene mamma”? ropte han mens han svingte frem og tilbake under himmelen blå.
Det er bare å henge seg på en liten gutt så får du opplevelser i bøtter og spann, det får ihvertfall jeg. Det lille barnet i meg kommer frem igjen når vi tilbringer tid sammen, og jeg hiver meg med i leken med all min lyst. Så idag på en ellers så kjedelig onsdag, har vi vært på månen, flydd romskip blant stjernene og sett jordkloden i det fjerne. Hvem hadde trodd at det var det denne onsdagen skulle brukes til, jeg hadde ihvertfall ikke sett for meg en tur til månen når jeg slo opp øynene i morges. Nå venter jeg spent på hva morgendagen bringer, det er det ingen som vet bortsett fra en liten gutt som nå befinner seg i drømmeland…
kjære Vivian…du ser så mye nå…tenk..så mange år me har sammen med ungene våres, me ser ikke så mye av hva de gjør som du gjør…for du har kort” liv “men igrunnen har du langt liv…du føler og ser og kjenner mye mer enn andre som ikke har en begrensning på livet..eller som ikke vet noe om når livet tar slutt…me setter ikke pris på livet før me får en diagnose…då ser me det ..kor viktig livet er..me sulle det bort i alt dritt..men du får det med deg så mye mer…du viser mye kjærlighet..du gir alt…vet du hvor mye du gjør for din familie..?l.du har gjort mer en noen kan i et langt liv.eg er så utrolig imponert av deg..kjenne deg jo som en herlige person ,som eg ble veldig gla i deg…stå på kjære Vivian..du er en utrolig skjønn person..og du er høgt elsket av så mange..gud elske deg høgt..
Tusen takk Kristine 💜