En ekte påskekrim

På veien hjem i går følte jeg plutselig at jeg var i en ekte påskekrim , for i baksetet satt min far og fortalte historier fra hans tid.
Jeg visste at vi hadde slektninger fra Værlandet , noen bor der fortsatt. Men det jeg ikke visste var at min far hadde hatt mange jobbreiser til denne øya i sin tid , han jobbet nemlig mange år i Televerket som det het før i tiden.
Min far er en fortellerkunstner av de sjeldne , og det gjelder både skriftlig og muntlig. Helt siden jeg var liten har jeg elsket å høre på han fortelle historier fra hans oppvekst , historier som har fått meg til å gapskratte og felle en tåre.
I går kom en slik historie , men akkurat denne historien ga meg frysninger på ryggen.

Min far fortalte at han var lommekjent på disse traktene , og at det slettes ikke var min første gang på denne øya. Jeg hadde ofte vært med han på jobb som liten jente , noe som var veldig overraskende for meg og høre. Jo jeg husket at jeg hadde vært med han på jobb i Televerket , det var jo høydepunktet for en liten jente. Men akkurat dette stedet husket jeg ikke , jeg var vel for liten vil jeg tro. Men nå er det ikke dette historien handler om , det viste seg nemlig at en bestemt hendelse hadde satt dype spor.

Annonsørinnhold

De fineste kjolene til vår- og sommersesongen

På et så lite sted skulle man nesten tro at man var trygg for det meste , i hvertfall grov kriminalitet. Når vi tok ferga fra Værlandet i går så kom vi i land på et sted som heter Fure , og på dette lille stedet skjedde det en hendelse som skulle prege historie bøkene. Det var i 1986 at  et ektepar drept her , og det var mannen i nabohuset som viste seg og være morderen. Min far sin historie hadde noen avvik fra det lille jeg fant på nettet , men til gjengjeld fortalte min far flere detaljer rundt denne spesielle hendelsen enn hva jeg fant på internett.

Hva som var motivet for drapene vet jeg ikke , det er det vel bare morderen selv som kan svare på. Men hvis det min far fortalte så var mannen kun i tredve årene når han ble drapsmann , og det var ikke hvilken som helst etterforsker som løste saken til slutt. For når dette ekteparet plutselig forsvant over natta mistenkte politiet at det lå noe kriminelt bak , og en velkjent etterforsker ble kalt inn for å se på saken. Etterforsker Ola Thune var den som fikk saken , han hadde allerede rukket og opparbeide seg et rykte som en svært listig etterforsker.

Det gikk tydeligvis ikke lang tid før Thune rettet oppmerksomheten mot denne naboen , det var noe som ikke stemte der. Derfor tilbrakte etterforskeren mye tid med og rundt denne mannen , alle spor så langt pekte den veien. Det gikk en måned før saken ble løst , og ifølge min far var det hunden til morderen som felte han til slutt. Det viste seg at han hadde tatt livet av ekteparet med en hammer , og deretter hadde han rodd likene ut på Vitnesfjorden og dumpet de på fjordens dypeste punkt.

Mannen tilsto til slutt , og ved hjelp av miniubåter som var en relativ ny teknologi på den tiden ble likene funnet helt nede på 350 meter. Men det var slutten på historien som ga meg frysninger på ryggen , for det viste seg at drapsmannen aldri ble dømt til fengselsstraff. Han ble vurdert som uskikka til å sone i fengsel og ga han heller en sikringsdom i stedet , og ifølge min far bor han på stedet enda. Så når vi kjørte i land på Fure så kjente jeg på det , jeg var blitt fanget i en ekte påskekrim…

PS : Her er linken til saken , dette var alt jeg fant om Grannedrapet på Fure