En drømmedag…

For noen dager siden kom min eldste bror og fruen innom oss, de var på vei inn på hytta og stoppet innom oss for å se på den nye verandaen vår. Det var da det ble bestemt at vi skulle komme inn til de en dag denne pinsehelgen, og i går var dagen der. I et fantastisk vær gjorde vi oss klar, og det beste var at nesten hele familien ville bli med.

Det eneste problemet var at gubben kvelden før hadde vært ute på galeien, naboen hadde invitert til bursdagsfest og der hadde det blitt noen drammer i løpet av kvelden. Heldigvis meldte min eldste sønn seg til tjeneste, han kunne være sjåfør. Jeg skjønte det ville bli en bra tur når min sønn fant frem spillelisten sin på mobilen og koblet den opp mot stereoanlegget, og det var da jeg fikk et bevis på at han er mer lik meg enn hva man skulle tro.

Annonsørinnhold

De fineste sommerkjolene til både hverdag og fest

For man skulle nesten tro at min sønn hadde kopiert min egen spilleliste som jeg hørte på når jeg var frisk, for ut fra høyttalerne strømmet den samme country musikken som jeg brukte å høre på når jeg kjørte bil. Etter jeg ble syk har jeg ikke klart å høre på den samme musikken som jeg brukte å høre på før, den vekker for mange minner. Det gjør for vondt rett og slett, fortiden må delvis begraves for at jeg skal klare å takle denne tilværelsen.

Men i går var det bare godt, min sønn og jeg satt og mimret om alle de gangene vi hadde kjørt inn på hytta. Det var en fantastisk tid, bare meg og barna i bilen med county musikken på full guffe. Akkurat som meg er barna mine oppvokst med hytta som feriested, så det var like sårt for de når jeg ikke kunne bruke hytta lenger.

Nå er det kun dagsturer som er mulig, og det er vemodig og godt på samme tid. Alle minner blir forsterket hver gang jeg kommer inn dit, og det kan bli ganske så overveldende noen ganger. Min onkel og min bror sto og ventet på oss når vi kom, vi måtte nemlig kjøre gjennom min onkel sitt beiteområde for å komme oss ned til hytta. Siden jeg ikke kommer meg ned til hytta den vanlige veien så kommer jeg meg i det minste ned til sjøen rett nedenfor hytta, og det var der vi tilbrakte dagen i går.

Vi fikk en fantastisk fin dag sammen, og det var så deilig å sitte der og kjenne på at minnene kom flommende over meg blant bølgeskvulp og måkeskrik. Men jeg rakk knapt nyte tilværelsen før gubben bestemte seg for å flytte meg og den 130 kg tunge rullestolen til et litt lunere sted, problemet var bare at det var et tonn med pukkstein der han skulle flytte meg. Mens kjerringa hylte og skrek ut sin redsel dro gubben det han maktet, og som vanlig var det ikke snakk om å planlegge eller tenke seg om på forhånd.

Min bror kom ilende til for å hjelpe når han så galskapen som utspilte seg nede i fjæra steinene, og etter det som virket som en evighet fikk de meg endelig på plass. Jeg kjenner i det minste at jeg lever hver gang gubben får sine innfall, men selv om jeg hadde overlevd denne gangen også så visste jeg at jeg måtte samme vei tilbake også.

Det ble en dag med mye latter og skrål, og dagen ble avsluttet med tautrekkingskonkurranse til vill jubel fra barna. Det var bare meg som hadde bange anelser for konkurransen, for jeg visste hvordan gubben var. Han tåler ikke å være med på slike ting, for han skal vinne for enhver pris uansett hva han er med på. Så når min svigerinne valgte gubben på sitt lag tenkte jeg mitt, og det gikk ikke lang tid før hun oppdaget hva slags hestekrefter hun hadde fått bak seg. Filmen under sier alt, det er lett å se at gubben har bestemt seg.

Det ble en fantastisk dag for store og små, og på tur hjem kom tårene mine. Tårer for en takknemlighet så stor, over at jeg enda får oppleve så mange gode dager. Men jeg felte også noen tårer for fortiden som forsvant, for mens minnene lever evig så får jeg aldri fortidens drømmer tilbake…