Stillheten hadde lagt seg over et lite hus, en deilig ro fylte en liten stue.
Det hadde vært en god dag, de små gleder var det fortsatt mange av.
Som når en liten gutt tok på seg et forkle for å leke servitør, og gikk rundt i huset med penn og papir for å ta opp det vi trodde var bestilling til dagens middag. Ikke at vi hadde så mye å velge i mellom, det sto nemlig fisk på menyen. Men det var når en liten gutt sto fremfor meg at jeg skjønte hva en liten gutt hadde fått for seg, han hadde nemlig en baktanke bak rollen som servitør.
“Fra en skala fra 1-10, hvor mye liker du fisk mamma?”
Jeg måtte smile der jeg satt, for det var en kjent sak at en liten gutt ikke var særlig begeistret for dagens middagsmeny. Det hadde han gjort tydelig klart bare noen minutter tidligere, da hadde han nemlig gått i demonstrasjonstog rundt i huset med klare slagord som ikke levnet noen tvil. Det siste han ville ha til middag var fisk.
Denne lille hendelsen var alt jeg trengte, et lite føyeblikk satte preg på resten av dagen. Det var dette lille øyeblikket som kom til meg når stillheten senket seg, og igjen følte jeg på takknemligheten. Livet her og nå var fremdeles godt, men jo flere gode øyeblikk jo mer tenker jeg på døden. Utenfor et lite vindu så jeg den, en endeløs himmel som alltid er i stadig forandring. En himmel som overrasker meg hver eneste dag, en himmel som en dag vil bli min.
Det er ihvertfall håpet, at det finnes noe mer enn dette livet. Hver kveld snakker vi om det, jeg og en liten gutt. Hvor mamma blir av en dag, og det en liten gutt er mest opptatt av er at mamma ikke blir alene. Fra en stol ble jeg sittende å se ut på en endeløs himmel, en himmel som var grå for bare noen minutter siden.
Men nå var den plutselig blå igjen, og de skyene som dekket himmelen tidligere hadde nå forsvunnet.
Så kom den, en følelse av endelighet. Tvilen kom krypende, troen på et liv etter døden ble svakere. Tanken på døden som endelig skremte meg, men uansett hva som skjer så er det jo det døden er. Spesielt for mine kjære som blir sittende igjen, for dem vil nok døden oppleves som endelig. Det er det som er mest skremmende med døden, at man ikke vet. Men håpet er der, et håp om at en dag skal himmelen sette meg fri…
Gode Miriam, for en dame du er! En dag skal vi alle være fri, for Jesus har gått foran og banet en vei til himmelen, for alle oss som tror at han døde for oss og våre synder. Å ja, vi kan ha både tvil og uro og angst for det ukjente, men Jesus er der likevel for oss, og de som blir igjen! Blir så oppmuntret av å lese bloggen din, du flotte Miriam. Du taler sant om livet og om døden. God helg til dere alle🎼🎼🎼
God helg kjære Tove 💜
Miriam?
Det er nok veldig mange ulike tanker rundt døden og forbi.
Jeg husker ikke i farta hvem jeg har stjålet denne tanken fra, men jeg bekymres ikke over døden. For når jeg er, så er døden ikke. Når døden er, så er ikke jeg.
Likevel tenker jeg at det virkelig må være vanskelig å finne «riktige» ord til liten gutt. Det kan vel ikke bli annet enn hva du som mor kjenner er rett.
Det er godt å prate med en liten gutt om døden, for han setter ord på det mye bedre enn jeg kan 💖
En dame jeg er veldig glad for, og som er gått bort for etterhvert mange år siden, hadde en gang en nær-døden-opplevelse. Hun var ikke religiøs, iallefall ikke på den tiden, og hun hadde fortalt i etterkant, at døden, den er ingenting å frykte, for man havner hos forfedrene, på et fredylt, trygt sted, og får treffe igjen kjente og kjære som tidligere har gått bort. Og dette står det faktisk også skrevet om i Bibelen, oppdaget jeg til min store overraskelse mange år etter at jeg fikk høre denne historien. Så jeg er ikke redd. Eller jo, selvfølgelig er jeg redd, men ikke redd likevel, om du skjønner. Jeg tror på at vi kommer til det gode stedet for å være sammen med forfedrene. <3
Ja jeg tror vi alle håper på det samme Lill, jeg håper døden gir meg ro og fred 💖