” Du er min helt “

Jeg så det på min kjære i går , hvor sliten han var.
Byrdene hadde igjen lagt seg på ett par sterke skuldre , sorgen hadde igjen lagt seg som et tungt slør over et sjeggete ansikt.
Små grå hår kom til syne , en stor sterk mann ble plutselig så liten.
Et blikk av bekymring lyste imot meg , tanken på fremtiden hadde innhentet han på ny.

Det skjærer meg i hjertet hver gang , for jeg vet at jeg er grunnen til at en stor og sterk mann er sliten.
Den dårlige samvittigheten er noe jeg må leve med til jeg dør , for til tross for at jeg ikke har valgt en sykdom så er det min sykdom som fører til at min kjære tappes for krefter.
Stille ble jeg sittende å betrakte han , vel vitende om at jeg var årsaken til at mannen ved min side ikke hadde mer å gi.

“Er du sliten kjære” spurte jeg forsiktig , men det var ikke før ordene hadde forlatt munnen min at jeg innså at jeg egentlig visket spørsmålet frem.
Selv om jeg visste hva svaret kom til å bli så ville jeg egentlig ikke høre det , klumpen i magen var et synlig bevis på at et spørsmål var totalt unødvendig.
“Ja æ e litt sliten , men det går no bra”

Sånn er det og være pårørende , selv om man egentlig bare vil legge seg ned og ha et sammenbrudd så biter man tennene sammen.
Undergraver sine egne følelser for å spare den som er syk , holde maska selv om alt du vil er å slippe alle følelser ut.
Men uansett hvor mye han prøvde å holde følelsene sine i sjakk så hjalp det ikke , for er det en ting denne sykdommen har ført med seg så er det nærhet.

På samme måte som en mann leser meg som en åpen bok så gjør jeg det samme , og åpenhet er det eneste jeg har igjen.
Ingen skal føle seg nødt til å ta på seg en maske , ingen skal føle at de må gå på tå hev på grunn av meg.
Så derfor sa jeg det eneste jeg kunne si i går kveld , og de ordene fikk masken til å falle på en sliten mann.
“Du er min helt kjære , men selv de sterkeste helter trenger hvile iblant”