“Du er et mirakel”

I dag så jeg mitt snitt til å ligge litt lenger enn normalt, for i dag hadde jeg ingenting på tapeten før klokken 11. Ikke hadde jeg assistent heller, og med gubben hjemme trengte jeg ikke hjelp fra hjemmesykepleien med å få meg opp. Jeg hadde nemlig kontroll på sykehuset i dag, og siden første avtale ikke var for kl 11 så tenkte jeg at jeg kunne ligge litt lenger enn til kl 0900.

Dessverre tenkte jeg ikke på å informere gubben om mine planer, og det tok ikke lang tid før jeg skjønte at gubben hadde lagt sine egne planer uten å informere meg. Jeg skjønte ingenting når skyvedøren min gikk opp med et smell, og før jeg rakk åpne øynene hadde gubben tatt av meg masken. Men det var først når jeg hørte årsaken til den tidlige starten at det rablet for meg, for igjen hadde gubben fått skogsarbeid på hjernen.

I stedet for å la meg samle krefter til dagens kontroll ville gubben dra meg med rundt hele Åsane for å lete etter en fliskutter, men da satte jeg foten ned. Det kom ikke på tale at jeg skulle bruke unødvendige krefter på en fliskutter, i senga lå jeg og freste som en villkatt. Jeg så hvordan gubben listet seg ut av rommet med halen mellom beina, igjen lå jeg og spyttet ut gloser.

Etter en halv time hørte jeg skyvedøren min gli sakte opp, og det første jeg så var en hvit håndduk som vervet frem og tilbake i døråpningen. Jeg måtte le når jeg skjønte at det var gubben som lurte på om det var trygt å komme inn, og det er typisk gubben og finne på noe sånt. Jeg var enda full i latterkrampe når jeg kjørte inn på sykehuset. det var like før jeg kjørte i veggen.

Men jeg klarte å komme meg helberget inn til første avtale, og der ventet en alltid så blid lungelege. Det første han ville sjekke var blodgassen min, og jeg må innrømme at jeg var spent. Det siste halvåret har lungelegen vært bekymret, for de siste målingene har vært forhøyet. Jeg har ligget mellom 6,4-6,7,men den skal egentlig være under 6. Derfor ble vi alle litt overrasket når resultatet kom, og når lungelegen klødde seg i hodet skjønte jeg at resultatet var oppsikt vekkende.

“5,3” hørte jeg lungelegen visket for seg selv mens han klødde seg i hodet, og like etter snudde seg mot meg og sa. “Du er et mirakel, og noen ganger lurer jeg på om du har ni liv akkurat som katten”. Jeg måtte bare smile for meg selv der jeg satt, for igjen fikk jeg gode resultater. Jeg vet ikke hva jeg har gjort for å fortjene så mange år sammen med mine, men gudene skal vite at jeg er takknemlig.

For femte år på rad fikk jeg resultater som viste at jeg var stabil, og det er et mirakel i seg selv. Så nå kan jeg senke skuldrene og se frem mot en uforglemmelig sommer med mine, og for en sommer det skal bli. I dag fikk jeg også et gledelig syn når jeg kom hjem fra sykehuset, tulipanene mine er på vei til å sprette ut. En ørn ønsket meg også velkommen når jeg kom hjem, og det var praktfullt å se den sveve under en endeløs himmel, og det var da jeg følte at jeg hadde høyere makter på min side…