Drømmen som brast…

“Vi skulle jo bli gamle sammen kjære” hørte jeg plutselig ved min side i går, og i det jeg snudde meg åpnet fortidens sår seg på ny.
Jeg så det i øynene hans, drømmen vi engang bar på kom flommende mot meg.
Drømmen om et langt og lykkelig liv, sammen med små barnebarn på fanget.

Men drømmen brast, brått og brutalt ble den revet i fra oss.
Med tårer i øynene ble jeg sittende å studere han, mannen som valgte å bli ved min side på tross av alt.
Han hadde ikke forandret seg så mye, litt eldre og litt rundere i kantene var det hele. Men det kledde han på et vis, han var fortsatt den mannen som jeg forelsket meg i for så mange år siden.

Plutselig kjente jeg det, en varme begynte å spre seg inni meg.
Takknemligheten over at han ble min den gangen fylte hele meg, og jeg visste at jeg ikke kunne funnet en bedre mann.
Der og da følte jeg meg bare heldig, jeg hadde trukket vinnerloddet den gangen for 14 år siden.

14 år på godt og vondt, livet sammen med han har vært et eventyr.
Sammen har vi skapt mange uforglemmelige øyeblikk, øyeblikk som for alltid vil leve videre. Selv om drømmene vi engang hadde brast så har livet gitt oss mye, mye mer enn noen av oss hadde sett for oss.
Takknemligheten over vårt liv sammen fikk fortidens sår til å lukke seg, kjærligheten vi hadde til hverandre var mer verdt enn drømmen som brast.

Med stolthet i hjertet snudde jeg meg mot mannen som jeg elsket så høyt, vi hadde klart å vinne selv om oddsen var i mot oss.
Kjærligheten som engang begynte som en ung forelskelse hadde nå vokst seg sterk, sammen hadde vi klart å skape noe magisk. Med gledestårer i øynene så jeg på han, han som fremdeles står støtt ved min side. Stille visket jeg ut min takknemlighet, “takk min kjære, takk for at du har holdt ut”….