Freden har senket seg i et lite grått hus, mørket har for lengst tatt over by og hjem.
Varme lys smyger seg gjennom vinduene, en etter en kommer de opp.
To stødige arbeidshender jobber om kapp mot kulden, Gud hvor hun elsker den mannen. Hun smiler når han viser den lengste fingeren til henne, og hun kan høre glosene fly gjennom doble glass med ruter. Før var det omvendt, det var hun som pleide å stå der ute mens han lå inne i varmen. Men igjen grep universet inn, og det er først nå han ser alle de tingene som på magisk vis pleide å ordne seg selv.
Knitringen fra peisen er beroligende, og ved hennes side sitter sistemann på stammen. Hun studerer det lille ansiktet, de røde kinnene som lyser som små kirsebær mot henne. Hver dag studerer hun han i smug, prøver å sluke til seg hvert ansiktsuttrykk i tilfelle det skulle være hennes siste dag.
Plutselig er det som om han føler hennes blikk, to himmelblå øyne stirrer nå på henne.
“Skal vi se på barnetv sammen mamma?” spør han brått, og hun tar seg til å lure på hvordan han vet hva klokken er. Enda en ting de må lære han, så mye lærdom som skal læres for et lite hode.
“Karstein og Petra bruker alltid å begynne etter Ninjago mamma, bare se her”.
Igjen blir hun overrasket over hvor løsningsorienterte barn egentlig er, de finner sine egne måter å finne ut av ting på.
Karstein og Petra ja, hun liker den serien, og akkurat denne episoden skal vekke noe i dem begge. Det er julaften, mor og datter går hånd i hånd til kirkegården.
En gravstein blir varsomt børstet fri for sne, pappaen til Petra har gått i forveien.
Et lys blir tent, et lite lys for håp og glede. Men den sterke flammen brenner også for savnet og sorgen, enda en jul uten sin aller kjæreste.
En liten gutt blir helt stille, jeg ser hvordan han tar alle bildene inn.
Det er da det kommer, en liten setning som sa alt.
“Det skal jeg også gjøre når du blir borte mamma, jeg skal tenne så mange lys at du kan se de opp i himmelen”.
Hun så på han med våte øyne, varmen la seg igjen rundt hennes hjerte.
Smilet hans traff henne med en kjærlighet så stor, og igjen takket hun høyere makter for det lille mirakelet som satt i sofaen…
For en fin og klok liten gutt du har.❤️Barn har mange tanker og sier det som det er.
Ja de er åpen om det meste , vi har mye å lære av de barna våre 💖
Så vakkert og samtidig vemodig ❤️
💜
Han e no bra skjønn han gutten din 🙂 Ønsker dåkker en fin kveld 🙂
En god kveld til deg og Nina 💖
En stor liten mann du har der.<3
Et stort hjerte i en liten kropp 💖
Jeg har jo vitterlig ikke et religiøst fiber i meg, i betydning av å tro på det verdensbildet som serveres igjennom religionene. Men jeg heller faktisk mot å tro kjernen, altså bevisstheten, eller sjelen som noen velger å kalle det, fortsetter sin eksistens.. (Det er rett og slett alt for mange med en alt for høy troverdighet til å kunne benektes, samt at de faktisk begynner å pense borti svarene i fysikken)
– Derav anser jeg den antagelsen/teorien om at ungene faktisk sitter på en god del av svarene som overveiende sannsynlig. – Svar som dessverre ikke tas på alvor grunnet barnets måte å formidle sin viten .. Årsaken skal visstnok være at de for det første ikke har befunnet seg i sin legemlige tilværelse lenge nok til å ha ‘glemt’ tiden i forkant. Og for det andre, så har vi voksne ikke rukket å undergrave disse ‘minnene’ med vår viten, -hvilket faktisk ikke er en dritt utover det at kroppen har en begrenset varighet.
Derfor mener jeg en heller bør lytte til en unge som tar opp disse tingene enn å belære, da mulighetene i det minste er større for at det kan finnes noe svar der enn det garanterte ingenting vi selv sitter inne med *hehe*
Det er ingen som vet hva som befinner seg mellom himmel og jord, men jeg har likevel en tro på at det finnes noe der ute. Mine barn skal få lov til å tro på hva de vil uten at jeg skal påvirke de på noen som helst måte, jeg tror heller på en åpenhet rundt disse temaene💜
Det eneste en vet, er vel i grunn at det er no’ himla mye mer enn hva vi aner 😉
Ja det er så sant Gry 😊
❤❤❤