De vil klare seg…

Jeg har sett det i det siste, det har skjedd en forandring den siste tiden. Det jeg har kjempet for så lenge ser nå ut til å ordne seg, og det er jeg uendelig takknemlig for. Jeg føler meg lettere enn jeg noengang har gjort, det er nesten så jeg svever. En tung byrde har forlatt mine skuldre, for nå går denne familien samlet på samme vei.

For når lynet slo ned for over fire år siden skjedde det noe, alt håp forsvant fra mine kjære sine øyne. Lyset forsvant og mørket tok over, frykten tok over deres kropp. Fremtiden og drømmer spilte ingen rolle lenger, livet var blitt til et mareritt.

Men for meg ble fremtiden viktigere enn noen gang, bare ikke for meg selv. For jeg måtte innse at mine drømmer forsvant, min fremtid handlet nå kun om å overleve. Men for mine kjære var fremtiden fortsatt lys, og selv om alt de så var mørke lå den der med blanke ark.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Fra første dag av bestemte jeg meg, tre små bokstaver skulle ikke få ødelegge fremtidsdrømmene til fire små hjerter. De grå hverdagene ble så utrolig viktig, og små gleder ble stadig flere. Det normale liv ville vi aldri få tilbake, men vi skulle jaggu meg prøve så godt vi kunne.

Men jeg så det, en grøft kom til syne. Det var ingen som pratet sammen, frykten ble holdt inne. Alle skulle være sterk, og følelser ble lagt lokk over. De vanskeligste spørsmålene var det ingen som turte ta opp, virkeligheten var det ingen som ville forholde seg til.

For hver dag som gikk ble min frykt større, for nå var gapet stort. Familien måtte holde sammen, og det ble mitt eneste håp. Sykdommen tærte på, men det var likevel ikke det verste. Tausheten ble mitt mareritt, og den la seg som en klo rundt mitt hjerte.

Gudene skal vite at jeg har prøvd, for denne familien skulle ikke bli svekket. Men når jeg så at det jeg prøvde på ikke fungerte, ja da ble tårene mange. Alt jeg ville var å se det med mine egne øyne, jeg ville se at tryggheten til hverandre vendte tilbake.

Det er alt som betyr noe for meg, ingen i denne familien skal føle seg alene. Jeg trenger å vite at de er trygg på hverandre, og at de står støtt sammen når jeg engang blir borte. Men det ble en kamp, en kamp for oss alle.

En kamp jeg gjerne skulle vært foruten, for den har kostet mye. Likevel er jeg lykkelig over at vi nå endelig ser ut til å ha lykkes, for nå står døren på gløtt. Døren til samhold er blitt åpnet, og den åpner seg stadig mer. Tausheten har forsvunnet, og de vanskelige spørsmålene har blitt luftet.

Jeg ser det nå, ser hvordan det kan bli. For nå går vi endelig samme vei, og det håpet jeg hadde ser jeg nå fremfor meg. Derfor føler jeg meg nå lettere til sinns, en tung byrde er blitt borte. Så nå har tryggheten vendt tilbake, en trygghet jeg har ventet på. Mine kjære smiler, de lener seg på hverandre. Jeg har fått håpet tilbake, et håp om at de vil klare seg…

Fotograf Gøril Sætre