Noen dager vil man bare være i fred, slippe å forholde seg til noen ting. Idag har jeg en slik dag, jeg ønsker meg en hule langt oppe på fjellet et sted. Ingen kommentar er det eneste jeg har lyst til å si idag, jeg føler meg ikke tilstede i det hele tatt. Stort sett sitter jeg hjemme, de samme fire veggene føles trange idag. Det er som om de sakte omringer meg, og jeg sliter med å puste.
Det er ikke like lett alle dager og sitte igjen, bli etterlatt i stolen mens resten av familien forlater huset. Hverdagene sliter jeg ikke så mye med, den delen har jeg akseptert. De dagene går så fort likevel, og jeg prøver å fylle opp så godt det lar seg gjøre.
Men det er når helgen kommer at jeg kjenner det, lengselen etter å delta kommer til overflaten. Normalt sett har jeg ingen problemer med å sitte alene i et par timer, enkelte ganger er det godt med ro rundt ørene. Ja så sant det er hverdag da, for når helgen kommer vil jeg bare være med familien. Det trenger ikke skje så mye, jeg vil bare føle meg inkludert. Jeg vil ikke bli etterlatt i en stol i et hus med fire vegger.
Min datter for på fjelltur idag i godværet, og de eldste guttene hadde sine planer. Ja til og med far og sønn hadde lagt planer, og igjen satt jeg. Klarer meg gjør jeg, det handler ikke så mye om det. Det handler om at jeg blir sittende igjen , mens de andre går ut for å gripe livet. Så idag forbanner jeg denne sykdommen, hele lørdagen gikk uten at jeg har fått gjort noe.
Jeg hater slike dager, føler jeg kaster bort dyrebar tid. For selv om ferien er rett rundt hjørnet så har jeg ingen tid å miste, og helgene er dyrebare for meg. Så idag har jeg igjen følt på ensomheten, ensomheten og håpløsheten på samme tid.
Alt går jo over det er ikke det, og imorgen blir det nok bedre. Men jeg gir meg likevel lov, lov til å føle på disse følelsene. Det er bra barna lever livet, og at far og sønn finner på ting sammen. Men jeg skulle ønske jeg kunne være med, løpe ut døren på friske bein og hive meg med.
På tross av dette har dagen gått fort, og selv om jeg ikke har fått så mye ut av dagen så har resten av familien vært på farten i hele dag. Min datter kom hjem rødere enn noengang, når man går i fjellet på sommeren og under solen så må man regne med å få farge. Heldigvis har hun et godt underlag fra før, så litt Aloe vera vil nok hjelpe på.
Nå er kvelden kommet og folk er begynt å komme hjem, så nå får jeg nyte de siste timene av dagen med selskap. Imorgen er det søndag og dere vet vel hva det betyr, jo nemlig, 7 dager igjen til vi drar…
Æ les kvært et ord, om det ensomme og sårbare🌸
Æ ønske bare det gode for dæ, pg takker igjen for at det gjør mæ litt snillere i hverdagen.
Skjønner godt at det er nedtelling til ferie no ja, og jepp det blir nok litt nedkjøling ja😉
Ensomhet er noe man må lære seg å leve med når man har denne sykdommen , men noen ganger er den bare altoppslukende 💜
❤❤❤
💜
Skjønner godt at du føler på ensomhet innimellom, og kanskje enda mer håpløshet fordi du ikke bare kan gjøre noe selv når de andre forsvinner. Vi føler vel alle litt på ensomhet innimellom. Jeg føler meg oftest litt ensom sammen med andre jeg. Hvis vi er mange, og jeg av en eller annen grunn ikke føler samhørighet. Men heldigvis ganske sjelden jeg føler det sånn. Det bilde nr 2 er det deg? Den eldste? I så tilfelle er du helt prikklik din datter på det øverste 🙂
Det er meg ja, sterke gener i familien 💜
Jeg kjenner igjen den følelsen du beskriver, jeg hadde det også sånn når vi var mange samlet , og spesielt dersom det var mange fremmede tilstede 💜
Ja det er ikke greit alltid – å bli etterlatt. Selvfølgelig har man lyst å være med i gjengen – være med enten den ene eller andre – i deres planer. Og det er tøft å måtte sitte igjen, være den som IKKE rett og slett har muligheten, til å være med. Å ikke være inkludert……… fordi de andre må få gjøre sin greie……..
Jeg har en svigerinne som sitter i rullestol – og dette med å ikke kunne være med på alt mulig, komme seg inn i forskjellige hus – bare for å komme på besøk……… besøke sine egne…………. være ekskludert liksom……. det må være så vondt – og jeg vet at HUN synes det er tris………….
Sender en klem din vei og ønsker deg og dine en god søndag!
Ja den følelsen er vond Mette, og dessverre er vi mange som sitter med den samme følelsen 💜
Det er bare en ting å si “helvetes sykdom”….❤❤❤
💜