Da var beslutningen tatt!

Vi kjente det i går, nå var det nok.

Slik som dette kan vi ikke ha det lenger.

Jeg fortjener bedre, vi fortjener bedre!

Vi fortjener å ha et liv.

Styre vår hverdag slik vi vil.

Jeg sender utallige mailer til ledelsen, men får ikke svar.

Ingen vil prate med oss lenger, de gjemmer seg i sanden.

Vakttelefonen er vår eneste mulighet, og de sitter i Oslo.

De fleste som tar telefonen kjenner oss ikke, de vet ikke hvilken oppfølging jeg trenger.

Likevel har de fått i oppdrag å ordne opp , for lederen har dratt på ferie.

Han sitter på en strand i Spania, med en paraplydrink i sin hånd.

Det er ihvertfall det vi har fått vite, av vakttelefonen vel og merke.

Så nå har vi fått nok

nå er begeret nådd!

Et nytt firma er i sikte, så nå håper vi på det beste.

Det kan uansett ikke bli verre, det nekter jeg å tro.

Så nå drømmer jeg om en lettere hverdag, om et verdig liv.

Jeg vil også følge opp mine barn, delta på aktiviteter sammen med andre mødre.

Jeg vil også reise på turer, alene eller sammen med familien.

Alt jeg ønsker er et liv, et liv fullt av livsglede.

Jeg vil leve slik jeg vil, i den tiden jeg har igjen….