Akk så nærme, men likevel så fjernt…

Jeg titter bort på sofaen og tenker i mitt stille sinn, “tenk om jeg kunne krølle meg sammen i favoritt kroken under mitt varme pledd”. Jeg gløtter ut på kjøkkenet og tenker, “den som kunne gå ut og se hva som befant seg i kjøleskapet”. Jeg ser mine gamle joggesko i gangen og tenker, “vær så snill, bare en siste joggetur med grus under beina”. 

Jeg ser hvordan hunden min titter opp på meg med sørgmodige og bedende øyne og jeg tenker, “jeg skulle så gjerne min trofaste venn”. Jeg ser den lange fine anorakken min henge på knaggen, en anorakk jeg ikke får på meg lenger fordi armene mine er stive og vonde. Jeg ser hvordan assistenten kommer løpende inn for å beskytte seg fra regnet, og det ser så lekende lett ut.

Jeg ser hvordan min datter setter opp håret med lette bevegelige fingre, så enkelt kan det være. Jeg ser hvordan hun bøyer seg ned for å knyte skoene, det ser nesten ut som kunst. Jeg ser Isak danse på gulvet, i takt med musikken beveger han hele kroppen, tenk at det er umulig for meg. Jeg blir like forbauset hver gang, for det ser så enkelt ut, det koster dem ingenting. Men det enkle er blitt en umulighet, det enkle er ikke oppnåelig lenger.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Det er disse tingene jeg savner, de enkle ting. Som å kunne kaste meg med i dansen, løfte en liten kropp opp og svinge han rundt i mine trygge armer. Kunne krølle seg i sofakroken sammen med min datter under et varmt pledd, mens høststormene raser utenfor. Det er de tingene jeg lengter etter men som jeg aldri får tilbake.

De enkle tingene som dere tar for gitt, ja bare det å kunne pusse sine egne tenner igjen hadde vært som å vinne i lotto. Det er rart hvor fort livet kan endre seg, en dag løper du rundt og i neste øyeblikk sitter du i rullestol. Det føltes litt sånn for meg ihvertfall, jeg blunket og så var det over. Mitt kjente vante liv smuldret opp fremfor øynene mine, som en liten møll som smuldrer opp bare du er så vidt borti den.

Det føles enda uvirkelig at jeg gikk fra å være en frisk sprudlende jente til å ende opp som dette. Vi er fryktelig skjøre som mennesker, vi kan kanskje føle oss skuddsikre, men det er jeg et levende bevis på at vi ikke er. Livet kan være så fantastisk på alle mulige måter, selv jeg som sitter her nå helt hjelpeløs elsker fortsatt livet. Følg alle deres drømmer, for en dag er det plutselig for sent, lev livet slik DU vil, og ikke slik du tror alle andre vil.

Så ikveld når du pusser dine tenner, tenk da på meg og smil til deg selv i speilet. For livet er herlig på tross av alt…