Jeg trenger opplevelser…

Åååå den som kunne leid sitt eget privatfly og bare tatt en spontan tur til Maldivene. Tenk å ha så mye penger at du kan reise hvor du vil, når du vil, det drømmer jeg om. For når man blir alvorlig syk og livet blir kortere enn man hadde sett for seg, så blir opplevelser noe av det viktigste i livet. Nye opplevelser, nye inntrykk, nye gleder sammen med dine kjære. Hadde jeg hatt nok penger, så hadde jeg valgt å reise jorden rundt, tenk så fantastisk det ville vært!

Få muligheten til å oppleve nye kulturer, nye matopplevelser, og møte nye mennesker. Penger er kanskje ikke alt, men for meg i min situasjon ville det ha gitt meg et hav av muligheter. Jeg kunne ansatt mine egne assistenter, en kokk som kunne ha lagd de deiligste retter når jeg var matlei, og jeg kunne ha reist når jeg ville. Et eget fly med spesialdesignede stoler slik at jeg satt godt under hele turen, champagne til avkjøling, og favorittserien på storskjerm.

Jeg skulle ha invitert alle mine venner og familie, snurret globusen for neste reisemål, og virkelig levd livet. Det hadde blitt litt av en blogg dere, ene uken i Dubai og neste uke i Lofoten. For drømme gjør jeg, og det er ikke småtterier heller🤣

Annonsørinnhold

30 nydelige kjoler til vår- og sommersesongen

Men her sitter jeg altså på Breistein og kjeder meg noe så innmari. For denne dagen ble ikke helt som jeg hadde sett for meg. Har jeg nevnt at min mann har tatt på seg et oppdrag hos naboen? Jada, der er han i dag. Kjempegøy for Isak, for idag skal de støpe, noe som innebærer kjøring av betongbil. Men for meg innebærer det en heeeel dag inne uten noe å gjøre på.

Det kunne like godt vært mandag, jeg merker ingen forskjell. Jeg hater dager som er meningsløse og kjedelige, det får meg til å føle at jeg sløser bort dyrebar tid. Jeg trenger å føle at jeg får noe ut av dagene mine, om det så er bare å komme seg ut litt sammen med Isak. Men i formiddag har jeg bare sittet inne, og det gjør meg både sur og irritert.

Det er akkurat som om andres behov betyr mer enn mine, for det er sårt og alltid bli tilsidesatt, føle seg i andre rekke bestandig. Det er litt som å alltid bli valgt sist i gymmen, man føler at ingen vil ha en, ingen som vil tilbringe tid sammen med meg, og det er en sår og ensom følelse å føle på.

Ensomhet er det man kjenner mest på når man blir syk. Man blir liksom ekskludert fra samfunnet, ja noen ganger blir man faktisk diskriminert også. For jeg har ikke telling på hvor mange ganger jeg har lyst til å gå inn på en butikk eller kafé, men ikke kommer meg inn fordi det ikke er tilrettelagt for rullestolbrukere. Men når man føler seg ensom i eget hus, ikke kommer seg ut fra eget hjem, ja da kommer håpløsheten og den treffer hardt.

Men jeg er ikke den som holder kjeft om følelsene mine, jeg er ikke en som finner meg i hva som helst!! Så i ettermiddag fikk jeg nok, jeg tok skjeen i egen hånd. Jeg kommanderte min datter til å hjelpe meg opp i rullestolen, for selv om assistentene ikke klarer å gå med meg, så har hun lært seg teknikken. Her var det bare å kle på seg, nå skulle vi gå tur!!

Jeg tror det er lenge siden min datter har hørt meg så bestemt på noe som idag. Tror faktisk hun ble så forfjamset at hun glemte å protestere. Men det skulle vise seg å bli en latterfull tur.

For min datter foreslo at vi kunne gå en annen vei enn vi normalt går, noe jeg sa meg enig i. Problemet er at det er med hovedveien og fortauene er ikke akkurat til å skryte av. For jeg prøvde fortauet til å begynne med, men så når jeg måtte ned fra fortauet og over på neste, da ble det bom stopp. Det var nemlig en bil som hadde parkert opp på fortauskanten så jeg kom meg ikke ned. Så da måtte jeg kjøre hele veien tilbake.

Jeg valgte derfor en løsning som min datter ikke var særlig fornøyd med, jeg kjørte midt i veien , jeg skulle nemlig på tur, “unna vei her kommer jeg” tenkte jeg stille og ga bånn gass! Det var da komikken begynte, for alt jeg hørte bak meg var, “Neeei, du kan ikke kjøre der”, “Mamma, ikke så fort”, “Nå stopper du”, “Herregud, du dreper meg”! 

Jammen sa jeg smør, min datter gikk fullstendig av hengslene og kom løpende etter med bikkja som hadde tunga så langt ute at jeg var redd han skulle snuble i den. “Ta det med ro, jeg har kontroll”, prøvde jeg å si til mitt forsvar. “DU, kontroll?? Du kan jo ikke snu deg engang!” 

Så da bar det rett opp på fortauet med meg. Men så var det jo det med å bestemme selv da, så jeg kjørte rett ned igjen og plasserte meg på ny midt i veien. “Neeeei mamma, prikk..  prikk..  prikk”! Jeg overså det siste, så mye moro er det lenge siden jeg har hatt 🤣

Vi kom omsider til endestoppet, fikk knipset noen bilder og begynte på tilbakeveien. Vi var nesten kommet hjem, den bratteste og lengste bakken gjensto da det dukket opp et problem…

Batteriet på rullestolen lyste LOW imot meg, “ååå pokker” tenkte jeg stille, men valgte å ikke si noe for å unngå enda mer drama. “Nå kjører du bak meg opp bakken” kommanderte min datter. Jeg nikket lydig, men jeg tenkte at dette kom ikke til å gå bra.

“Hvorfor kjører du så sakte”? spurte min datter når hun snudde seg for å se om jeg hang med. “Jeg er tom for batteri” sa jeg stille. “TULLER DU”! Hun kom løpende for å se om det virkelig var sant. ” Herregud, hvem skal jeg liksom ringe, Brannvesenet “? 

Nå begynte svetteperlene virkelig å komme til syne. Jeg måtte jo bare fortsette og håpe på det beste. Det gikk i sneglefart opp bakken, bak meg kunne jeg fornemme hvordan tennene til min datter hakket, jeg jublet inni meg når jeg nådde toppen. “Kjør for pokker, kjør! ” Min datter ropte bak meg, og jeg ga bånn gass så grusrøyken sto ut bak meg.

Det blir nok en stund til jeg får med meg min datter på tur igjen. Men jeg derimot er strålende fornøyd med en i mine øyne perfekt tur 🤣

Ha en fortsatt strålende lørdag 😍