Jeg kjenner ikke min egen kropp…

Det var en tid hvor jeg hadde stålkontroll. Kontroll på alt som foregikk rundt meg og mine, kontroll på hus og hjem, arbeid og økonomi. Jeg var den som styrte, jeg var den som viste hva alle trengte til enhver tid, jeg var sjefen i huset. Men jeg hadde også kontroll på eget liv, jeg hadde kontroll på eget sinn og egen kropp. Jeg kjente meg selv innenfra og ut, visste hva som trigget meg og gjorde meg berørt.

Kroppen min var sterk og jeg visste hvor mye jeg tålte til enhver tid. Hver eneste muskel reagerte når jeg bestemte det, kropp og hode i skjønn harmoni. Jeg kunne selv bestemme hvordan jeg behandlet min egen kropp, hverdagen gikk med på å trene den sterk og robust, helgene gikk med til å samle krefter og mot.

Kroppen var min største maskin, med min kropp kunne jeg utføre alt jeg ville. Tenk så fantastisk det egentlig er, vi kan gjøre hva vi vil til enhver tid og kroppen lystrer. Jeg tenker på alle fjellturene med barna og en gubbe som slett ikke hadde lyst, på alle joggeturene i ensom majestet, men også på all kjærligheten gjennom varme klemmer og moderlige kyss.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Men nå er alt forandret, jeg har ikke kontroll over egen kropp lenger, alt er et eneste stort kaos inni meg. Muskulaturen forsvinner og lever sitt eget liv, følelsene løper løpsk og jeg klarer ikke styre de lenger. Det er som om noen har tatt over min kropp og sinn, og sitter nå og bestemmer hvordan jeg skal reagere.

Jeg kjenner ikke meg selv lengre, for jeg blir berørt av den minste lille ting, ingenting passerer forbi lenger. Noen ganger har jeg mye spasmer, musklene slutter liksom aldri å jobbe. Da kommer smertene, en sånn type smerte som dukker opp etter å ha løpt maraton eller klatret opp det høyeste fjell. Kan du huske sist du hadde en så stor gangsperr at du ikke klarte å gå? Det er akkurat sånn jeg har det, og det uten å ha gjort noenting!

Noe mønster er det heller ikke, jeg har prøvd å følge med kan du tro. Jeg må rett og slett innfinne meg med at kroppen lever sitt eget liv, jeg har ingenting jeg skulle ha sagt lenger. Men det er derimot ikke det verste, det verste er følelsene. For det å ikke kunne kontrollere de er helt forferdelig til tider. Jeg kan ikke bestemme når jeg vil være sint, lei meg eller glad, alt flyter over i hverandre til en sammensurium av en gryte. En gryte full av ukjente ingredienser og det komplette kaos.

Jeg gråter når jeg ler, ler når jeg gråter, og når jeg er sint ja da gjør jeg begge deler. Alltid er det sånn, og det er forbanna slitsomt å ha det sånn. La meg nå få være sint når jeg er sint, lei meg når jeg er lei meg. Trenger det å være så forbanna vanskelig da?

For meg er dette noe av det verste med denne sykdommen, man mister fullstendig kontroll over eget liv. Noen ganger når jeg legger meg tenker jeg, “lurer på hva som ikke fungerer i morgen”. For hver dag er ulik, daglig opplever jeg nye finurlige ting med min kropp. Det siste nå er at jeg sliter med rykninger i fingrene om natten. Små irriterende rykninger som holder meg våken.

Men det er ingenting jeg får gjort med det, kroppen og hodet bestemmer over meg, de bestemmer når nok er nok, de bestemmer når min tid er ute. I mellomtiden må jeg bare gjøre det beste jeg kan, prøve å overse alle mine utfordringer , prøve å leve livet på best mulig måte. Det må vi alle gjøre. For vi har bare et liv, så la oss gjøre det beste ut av det…