Livet med ALS er tøft, og det er ikke bare det kroppslige som blir påvirket.
Det som er verst for meg er alle følelsene mine, jeg har ikke kontroll lenger.
Jeg har nok alltid vært et følelsesladet menneske, samtidig har jeg alltid gjemt de bort for omverdenen.
Jeg har alltid vært privat på det området, og derfor ble det en stor overgang når jeg ble syk.
Før kunne jeg ta på meg joggeskoene når jeg kjente det ble for mye, løpe det av meg i ro og mak.
Men det kan jeg ikke nå lenger, og det kjenner jeg på.
Alle følelsene mine blir dobbelt så store når jeg ikke får utløp for de, og det er da det blir kaos.
Jeg har alltid hatt behov for alene tid, en stille stund for meg selv.
Men nå sitter jeg her, fanget i en egen kropp.
Hver dag sitter jeg fastlåst i en stol, uten muligheter for å rømme.
Jeg kan ikke lenger forlate rommet når jeg har behov for å være i fred, jeg kan ikke løpe ut døren lenger når frustrasjonen topper seg. Hver dag sitter jeg i en stol omringet av mennesker til enhver tid, jeg er sjelden alene.
Der jeg før hadde stålkontroll på egne følelser har jeg nå mistet all kontroll, selv de minste ting kan få meg til å eksplodere. Jeg føler meg som en tikkende bombe her jeg sitter, alt er bare kaos.
Når man aldri får utløp for egen frustrasjon så hoper det seg opp inni meg, og da kommer tårene for de minste ting. Hver dag føler jeg på et kaos inni meg, jeg klarer ikke sortere egne følelser lenger.
Tre små bokstaver har frarøvet meg all kontroll, livet var så mye enklere før.
Hver dag kjemper jeg en kamp mot meg selv, jeg kjemper hardt for å ta meg sammen.
Det siste jeg vil er å la min frustrasjon skal gå utover de rundt meg, men når det koker inni meg er det ikke like lett. Livet med ALS er tøft, og lengselen etter mitt gamle liv er stor hver eneste dag….
💜💜💜
💖❤❤
Jeg skjønner godt din frustrasjon. Dine nærmeste vet nok at du ikke mener å la det gå utover de 💞
Jeg skjønner godt din frustrasjon. Vi har alle behov for alenetid,og det må virkelig være utfordrende og frustrerende å aldri få dette. sender en frustrasjonsklem fra Alta 💕
Jeg ber til Gud om at Han skal ta alle dine byrder fra skuldrene dine, og at du finner indre fred. Jeg håper at omgivelsene hegner om deg, kjære du. Som mor har vi hatt en omsorgsrolle, og det kan være vanskelig for omgivelsen å se at omsorgspersonen har sterke behov for omsorg, trøst, nærhet, ømhet.
Jeg ber for deg.
Heidi