Måned: august 2022

Livet med gubben blir aldri kjedelig, hver dag lærer jeg noe nytt om mannen jeg har levd med i 13 år nå.
Og det er nettopp læring dette innlegget skal handle om, for i går fikk jeg enda et bevis på at gubben ikke er lærevillig. Men denne gangen fikk han svi for sin egen stahet, og kanskje bare kanskje han nå har lært sin lekse en gang for alle.

Det hele begynte sent i går kveld, en film på TVen forskjøv leggetiden med en time.
Gubben er vanligvis veldig streng når det gjelder leggetid i ukedagene, ja det vil si når det ikke er noe interessant på TVen. Derfor ble jeg så overrasket i går når han plutselig ville sitte oppe og se ferdig filmen jeg hadde kommet over med et slumpetreff, for vi har ikke akkurat samme smak når det kommer til underholdning.

Først klokken 23.30 begynte rulleteksten å rulle over skjermen, det var på tide å komme seg i seng.
Godt plassert under dyna lå jeg når gubben gikk for å ta seg av dagens siste gjøremål, hunden skulle luftes!
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sagt det, men det er en beskjed som aldri går inn hos gubben.
Og selv om jeg gjentok beskjeden i går kveld så vendte han det døve øret til, men akkurat denne kvelden tror jeg han angret på at han ikke lyttet på kjerringa i senga.

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

“Husk båndet” ropte jeg i det han forlot rommet, for det er en kjent sak at gubben tror han har full kontroll over en firbeint liten venn. Stort sett går det bra, en liten firbeint tass er ganske så lydig.
Han holder seg stort sett i nærheten, og han kommer alltid løpende når vi roper på han.
Men det tok ikke lang tid før jeg skjønte at gubben igjen hadde vendt det døve øret til, utenfor vinduet hørte jeg en panisk plystring.

Det var da jeg skjønte at gubben ikke hadde tatt bånd på hunden, og når glosene tok over et stille nabolag ble jeg helt sikker i min sak. En firbeint liten tass hadde bestemt seg for å ta seg en utflukt, og nå sto et helt nabolag i fare for å bli vekket opp. Inne i senga lå jeg og hørte på dramaet som utspilte seg i en mørk gate, og det var da jeg følte behov for å sende gubben en melding.

“Du trenger ikke tenke på å komme inn uten hunden, for jeg regner med du har kontroll? ” lød meldingen, og det var da ting tok av for alvor. Jeg kunne høre hvordan gubben buldret bortover veien, der og da var jeg glad for at jeg lå inne. Først klokken halv ett hørte jeg ytterdøren gå opp, og det første jeg hørte var noen raske tassende skritt som lynraskt beveget seg over stuegulvet.

Like etter gikk skyvedøren min opp, og synet av gubben fikk meg til å bryte ut i latter.
For der sto han og holdt seg fast i dørkarmen, svetteperlene lyste nærmest opp rommet.
Sjanglende kom han inn i rommet, pusten gikk som et løpsk damplokomotiv.
“Kanskje du skal begynne å trene litt kjære” sa jeg når han omsider kom frem til sengekanten, men den setningen falt ikke akkurat i god jord.

“TRENE??? ” gaulte gubben mens han hyperventilerte, “Æ har fa#n mæ trent nok for et helt år takket være bikkja”! 
Der lå jeg med maske på men jeg fikk likevel ikke puste, den kvelden fikk erfare at latterkrampe og Bipap ikke hører sammen. Det siste jeg hørte til gubben var glosene han spydde ut på vei opp trappa, så nå håper jeg gubben husker båndet neste gang….

Hver kveld bærer du meg til sengs, varmen fra kroppen din bringer frem lengselen i meg.
Livet vårt ble aldri det samme igjen, tre små bokstaver frarøvet oss nærheten.
Hver kveld stryker du meg over kinnet, berøringen fra dine varsomme fingre påminner meg om livet som engang var. Men så lukkes døren mellom oss og jeg blir liggende alene i mørket, det er da tårene kommer over livet her og nå.

Jeg savner deg kjære, hver kveld savner jeg nærheten din.
I et lite mørkt rom blir jeg liggende å lengte etter livet vi en gang hadde, det var en gang vi hadde alt min kjære.
Livet lå åpent fremfor oss, med blanke ark som bare ventet på å fylles.
Fremtiden var lys, og drømmene var mange.

Hver kveld krøp vi under samme dyne, tett inntil hverandre pratet vi om dagen som nå nærmet seg slutten.
Noen ganger når jeg lukker øynene mine er jeg tilbake, tilbake i din varme armkrok og prater om løst og fast.
Livet var så enkelt da, og i dine armer var jeg trygg. Det var oss to mot hele verden, så lenge vi hadde hverandre var det ingenting vi ikke kunne klare.

Men så slo lynet ned, plutselig ble fremtiden revet i fra oss.
Nærheten vi en gang hadde forsvant sakte men sikkert, alt vi satt igjen med var en lengsel så stor.
Jeg husker enda den første natta i separate rom, utryggheten jeg følte på den gangen har forfulgt meg siden.
Hver kveld føler jeg på det samme, en bit av meg er ikke der.

Du har den biten min kjære, den ble igjen hos deg når jeg måtte flytte ned.
Tre små bokstaver kom i veien, fremtiden vi drømte om forble en drøm.
Fortidens lengsel innhenter meg hver kveld, og når jeg lukker øynene er jeg tilbake.
Tilbake i dine trygge armer, og til lyden av dine hjerteslag sovner jeg inn.

Vår kjærlighet er sterk, den vil aldri dø ut.
Men tre små bokstaver tok fra oss nærheten, den vil aldri bli den samme igjen.
Fortidens kjærlighet forfølger meg, vår kjærlighet min kjære.
Men i mine lever vi min kjære, på en kritthvit sandstrand danser vi tett inntil hverandre, og lyden av bølgeslag får evigheten til å forsvinne…

Noen ganger blir jeg sittende og se ut av vinduet, drømme meg bort til en annen virkelighet.
Jeg ser havet glitre under solens varme stråler, hører lyden av bølgene som slår inn mot land.
Havet gir meg ro, lyden av dønningene er beroligende.
Jeg lukker øynene og lytter, og i et lite øyeblikk føler jeg meg fri.

Plutselig er jeg i ett med havet, vill og fri danser jeg rundt.
Jeg er en av mange bølger som skyller inn mot land, varsomt vasker jeg bort all lidelse og sorg.
På en sandstrand ser jeg de, mine fire små.
Rolig danser jeg mot de, og ute i vannet omfavner jeg de med mitt varme vann.

Gjennom vinduet ser jeg de, under en skyfri himmel svever de fritt.
Jeg følger de med øynene, ser hvordan de bruker vinden til å leke seg under skyene.
De er så vakre, og når jeg lukker øynene så er jeg en av de. En fugl med store vinger, oppe blant skyene er jeg fri. Det er så stille der oppe. jeg kan sveve over mine kjære og passe på.

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Noen ganger blir min egen virkelighet for tung å bære, og det er da jeg lukker øynene og drømmer meg bort.
Drømmer meg bort til et fredfylt sted, et sted som bare er mitt.
Mitt lille sted, der sorg og smerte ikke eksisterer.
I drømmene mine får jeg fred, jeg får et lite øyeblikk med ro.

Men så åpner jeg øynene igjen, min egen virkelighet vender tilbake.
Det er da jeg tenker på det, at jeg skulle ønske drømmen min en dag blir sann.
Jeg håper jeg en dag blir fri som en fugl, kunne sveve fritt under himmelen og samtidig vokte over mine kjære.
Det er himmelen for meg, og alt jeg ønsker meg er at jeg en dag blir satt fri…

Det er en ting som har gått igjen alle disse årene, en ting som frustrerer meg noe grenseløst.
Det skjer hver hver eneste gang jeg blir lagt inn på sykehus, spesielt når jeg kommer på en avdeling jeg aldri har vært på før. Jeg hadde aldri trodd at fagfolk skulle være de verste, men det viser seg gang på gang at de som liksom skal sitte på all kunnskapen glemmer av den i møte med enkeltmenneske.

Enkelte ser bare skallet mitt, et ubrukelig skrøpelig skall.
De går bare ut i fra at jeg ikke klarer, og glemmer å spørre før de handler.
Alt de ser er en skrøpelig kropp, alt de hører er en uforståelig stemme.
Men det de glemmer av er at det de ser utenpå er sykdommen, og dermed glemmer de av det viktigste.

For til tross for syv år med ALS så klarer jeg fortsatt mye, alt jeg trenger er litt tilrettelegging.
Selv om kroppen ikke fungerer så er det ingenting i veien med hodet, og dersom du tar deg tid til å lytte så kanskje jeg kan overraske deg. Synet og hørselen min fungerer også optimalt, ja bedre enn hos de fleste vil noen kanskje si. Men det hjelper lite når alt noen ser er et ubrukelig skall!

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

“Hvorfor prater du så HØYT” spurte jeg sykepleierne på sykehuset, gjentatte ganger opplevde jeg at volumet ble skrudd ekstra høyt opp i samtale med meg. I samtale med hverandre pratet sykepleierne i normalt toneleie, men hver gang de henvendte seg til meg pratet de veldig høyt.
Helt opp i ansiktet mitt kom de også, skulle nesten tro at jeg var både døv og blind.

Jeg kunne se hvordan de krympet seg når de forsto hva jeg sa, først da gikk det et lys opp for dem.
Jeg burde være vant til det nå, etter syv år med denne sykdommen så burde jeg være vant til å bli nedvurdert.
Men faktum er at jeg ikke takler det, og spesielt ikke fra folk som burde vite bedre. Jeg opplever til stadighet at jeg overrasker med alt jeg faktisk enda klarer, men for meg gir det meg ingen god følelse.

For det krever så mye av meg i forkant, jeg må bruke så mye krefter på å bevise at jeg faktisk kan.
Helt enkle ting blir dobbelt så krevende enn normalt bare fordi jeg ikke kommer til orde, det er altfor enkelt å bare gå ut i fra at jeg ikke klarer. Så når sykepleierne blir overrasket over at jeg klarer å løfte opp rumpa under påkledning går luften helt ut av meg, for kreftene det kostet meg å komme til orde kunne vært unngått.
Dersom de hadde spurt meg fremfor å diskutere høylytt over meg kunne jeg ha forklart det enten skriftlig eller muntlig, heller det enn å bli behandlet som en grønnsak.

Noen ganger blir jeg så frustrert at jeg bryter ut i gråt, men det gjør bare situasjonen enda verre.
For da skal de trøste den skrøpelige skapningen som ligger i senga, og trøst er det siste jeg vil ha.
Hadde jeg bare hatt en sterk stemme, da hadde jeg ikke blitt sett på som en hjelpeløs person.
Samtidig tror jeg det er bra for omverdenen at jeg ikke har en funksjonell stemme, for da er det ikke godt å si hva som hadde kommet ut…

Ensomheten blir altoppslukende når man ligger på sykehus, når mørket kommer smygende og du ligger helt alene i en sykehusseng føler man seg glemt av omverdenen. Helt hjelpeløs ble jeg liggende å se på klokken, to små visere har aldri gått så sakte. Alt jeg kunne håpe på var at noen før eller siden ville komme på at jeg lå der, uten mulighet til å be om hjelp ble mørket min største frykt.

I en sykehusseng ble jeg liggende å reflektere over livet mitt, hvor mye jeg har kjempet for å komme dit jeg er i dag. Ensomheten kom krypende inn over meg der jeg lå, lysene fra storbyen utenfor vinduet virket med ett så veldig langt unna. Men det var da jeg hørte det, en liten lyd fra datamaskinen tok over rommet.
Små hjerter dukket opp på skjermen min, og det var da jeg skjønte at jeg ikke var alene.

Igjen ble en liten dataskjerm redningen, men det som ble min livbøye der og da var alle dere.
I et lite mørkt fremmed rom ble jeg liggende med tårer på kinn, alle deres varme ord fikk ensomheten til å forsvinne. Stillheten fra en lang sykehus korridor fylte med ett rommet, og det var da det slo meg hvor heldig jeg er. For selv om jeg lå der urørlig i en fremmed seng uten mulighet til å ringe på hjelp så var jeg ikke alene, jeg hadde noe som ingen av de andre pasientene hadde.

Gjennom en dataskjerm mottok jeg en omtanke så stor, en omtanke jeg skulle ønske alle som lå på sykehus fikk føle på. I fire år har jeg blogget om livet mitt, hver dag har jeg skrevet daglige innlegg. Selv når jeg er dårlig og egentlig ikke har krefter har jeg skrevet noen linjer, og det viser bare hvor mye dere betyr for meg.
Jeg kan aldri få takket dere nok, for dere ga meg noe tilbake som jeg trodde jeg hadde mistet for godt.

Jeg husker enda den skremmende følelsen jeg fikk når stemmen min begynte å svikte, fremtiden har aldri virket mer skremmende enn da. Jeg så for meg et liv i totalt fangenskap, et liv i ensomhet og selv medlidenhet. Et dystert liv i egne tanker, for uten stemme var det umulig for andre å forstå. Men så skjedde det noe, jeg fikk plutselig stemmen min tilbake.

Det var det jeg lå å tenkte på når jeg lå på sykehuset, alle meldingene deres ga meg en påminnelse om hvor heldig jeg er. Dere ga meg den største gave for fire år siden, takket være dere fikk jeg stemmen min tilbake.
Ordene strekker ikke til når jeg prøver å forklare hvor mye dere har betydd for meg gjennom denne reisen, hver gang jeg trenger dere som mest kommer dere til unnsetning. Alt jeg kan gjøre er å takke dere for at dere alltid er der, gang på gang viser dere meg at jeg ikke er alene. Takk for alle gode ord den siste tiden, jeg har ikke ord nok til å beskrive hvor mye det betyr. Ja og ikke bare for meg men for hele familien, takket være dere får vi ny styrke hver dag til å stå i denne kampen…

Ja så var ferien over, og den tanken syns jeg er tung å bære.
Hadde vi bare fått mer ut av disse ukene så hadde jeg nok sett litt annerledes på det, men jeg føler at vi har kastet bort tid vi ikke har. Etter jeg ble syk så har ferietiden betydd svært mye for meg, det er den eneste tiden jeg har til å skape minner sammen med mine kjære.

Så det var litt vemodig i dag tidlig, jeg våknet opp til hverdagslige lyder fra badet.
Far og sønn gjorde seg klar til første arbeidsdag, og som vanlig var en liten gutt overlykkelig.
Det er helt umulig å være lei seg når man ser hvor lykkelig en liten gutt er for å være med sin far på jobb, synet av de to sammen ga meg en varme så stor i dag. Likevel kom det en tåre i dag når jeg hørte ytterdøren smelle igjen, stillheten som etterfulgte krøp under huden på meg.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Formen var heller ikke spesielt god i dag tidlig, men det har den heller ikke vært de siste dagene.
Det er morgenen som er verst for meg, uansett hvor mye jeg sover så blir jeg liksom aldri uthvilt.
Akkurat det tror jeg er covid viruset sin skyld, jeg har i det minste ikke hatt det problemet før nå.
Det tar forferdelig lang tid å få kroppen i gang, men når klokken nærmet seg 11.30 måtte jeg bare tvinge meg opp.

Så mens jeg tok frokosten til lunsj gjorde to arbeidskarer seg klar til sitt andre måltid for dagen, og det ble raskt klart at det var minst en av arbeidskarene som syns det var tøft å begynne på jobb igjen.
Har jeg fortalt at en liten gutt har blitt en ganske så dyktig fotograf? Det er ikke et eneste øyeblikk som går forbi den karen, og det fikk gubben erfare i dag. For når gubben valgte å bruke lunsjen til å ta seg en høneblund gjorde en liten gutt seg klar, og vipps så fikk jeg et uforglemmelig bilde tilsendt.

Selv har jeg ikke gjort så mye i dag, jeg har hatt mer enn nok med å sende handleliste til min datter. Hun kommer nemlig hjem fra Kreta i morgen, og da må vi benytte oss av litt taxfree handel. At hun har storkost seg er det ingen tvil om, og jeg er enda misunnelig så det holder. Men nå gleder vi oss til å få henne hjem igjen, det blir godt å få alle samlet igjen….

Jeg skal ikke legge skjul på at jeg fikk sjokk når jeg kom hjem til en oppgravd hage, og tanken på at det skulle stå sånn til neste vår gjorde meg uvel. Jeg orket ikke se på jordmassene som nå hadde tatt over hagen, her måtte jeg finne andre ting å fokusere på. Heldigvis trengte jeg bare runde hjørnet, der sto de og ventet på meg.
Mine vakre blomster ble et syn for slitne øyne, de ga meg håp når jeg trengte det som mest.

Det er ikke alltid så mye som skal til, synet av blomstene og en lykkelig liten gutt var alt jeg trengte den dagen jeg kom hjem. Ensomheten jeg følte på mens jeg lå på sykehuset forsvant i det jeg så inn i to små øyne, jeg var endelig hjemme der jeg hørte hjemme. Kjærligheten kom flommende mot meg, og i et lite øyeblikk forsvant all redsel og sorg.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Hver dag prøver jeg å fokusere på de små tingene som gir meg glede, men av og til kan de være vanskelig å få øye på. Etter jeg kom hjem denne siste gangen har jeg slitt litt, helt tom for krefter har jeg virkelig vært nødt til å kjempe mot meg selv og alle mine indre demoner. Motivasjonen til å kjempe videre hadde forsvunnet som dugg for solen, alt jeg hadde lyst til var å bli i senga under den varme dyna.

Noen ganger har jeg bare lyst til å bli liggende nede, bare slippe taket og drifte avgårde. På mange måter er jeg tom for krefter, og i små øyeblikk virker det mer befriende å slippe taket enn å kjempe videre.
I går hadde jeg en tung dagog det begynte allerede når jeg våknet. Klokken 10.30 bråvåknet jeg, jeg fikk knapt puste der jeg lå. En slimpropp hadde lagt seg i halsen min, dermed startet gårsdagen med hostemaskin.

Først to timer etterpå klarte jeg å få den opp, og det ender med panikkanfall hver gang.
Det er ingen tvil om at coviden henger igjen i kroppen, jeg hoster og harker hver eneste dag.
Heldigvis er kreftene begynt å vende tilbake, og det hjalp meg i dag. Likevel var jeg tung til sinns når jeg sto opp i går, og igjen trengte jeg noe som kunne løfte meg litt opp.

En tomatplante ble redningen i går, og det var en liten gutt som oppdaget de først.
“Hva er dette mamma” utbrøt han i det gubben satte meg ned i godstolen, ved første øyekast så jeg ingenting.
Men så holdt en liten gutt sin lille hånd under et lite blad, og det var da jeg så det. En liten grønn kule kom til syne, og når jeg kikket rundt på resten av planten oppdaget jeg flere.

“Ååå det er jo tomater lille venn” utbrøt jeg lykkelig, og det var da en liten gutt jublet høyt.
“JAAA jeg liker tomater” ropte en liten gutt, gleden i øynene hans ble min redning i går.
Igjen ble jeg påminnet om hvor lite det er som skal til noen ganger, uansett hvor håpløst ting kan se ut så dukker de opp. Livets små gleder slutter aldri å overraske, og i går ble det en tomatplante som til slutt reddet dagen….

“Når skal du dø mamma” spurte en liten gutt i går, spørsmålet kom som vanlig brått og uventet på meg.
Med godteposen på fanget stirret han på meg med sine krystall blå øyne, og i et lite øyeblikk stoppet hjertet mitt. Det er ikke første gangen jeg får slike spørsmål fra en liten gutt, i løpet av disse årene har vi pratet mye om døden. På TVen sto barnetv på, og når jeg oppdaget hva han så på skjønte jeg hvorfor en liten gutt hadde stilt spørsmålet.

For i går handlet det om en jente på fem år på barnetv, en jente som hadde en kreftsyk mamma.
Plutselig ble jeg bare frustrert, ikke på programmet men på egen situasjon.
For hele poenget med programmet var å vise hvor mye støtte denne jenta fikk, en gang i uken gikk hun til en barnepsykolog for å prate om egne følelser. Når jeg ble syk fikk jeg en brosjyre om barn som pårørende, og jeg fikk lovnad om at den dagen min gutt trengte hjelp til å bearbeide egne tanker skulle hjelpeapparat stille opp.

Min sønn var bare en baby når jeg ble syk, for liten til å forstå. Men vi visste begge at den dagen ville komme, en dag ville en liten gutt ha svar på alle sine spørsmål. Den dagen kom for ca to år siden , problemet var bare at en pandemi rammet samtidig. Dermed ble det ikke så enkelt å få hjelp til en liten gutt, og jeg syns det er ille når fagfolk oppfordrer oss til å ta kontakt med helsesøster på skolen fremfor spesialisthelsetjenesten.

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Sammen med en liten gutt ble jeg sittende å se på barne Tv, og jeg kjente hvordan frustrasjonen sakte men sikkert bygget seg opp. For der midt under pandemien var det noen som fikk hjelp, igjen ble jeg påminnet om hvor urettferdig dette systemet er. Jeg er selvfølgelig glad for at den lille jenta på TVen fikk hjelp, men det viste seg at mammaen aldri var alvorlig syk. Den eneste forskjellen var at hun hadde fått kreft, og det er ikke til å legge skjul på at kreftpasienter får et bredere tilbud.

Jeg fikk ikke bare en uhelbredelig sykdom, jeg fikk en sykdom som knapt nok eksisterer for systemet.
Og det er akkurat det som gjør meg så forbanna, for med en så kompleks sykdom som ALS er så burde vi også fått et bredt tilbud. I det minste burde våre pårørende bli fanget opp, og barna burde bli prioritert fra første stund. Men jeg har vært nødt til å kjempe for mine rettigheter fra første stund, ja og for å få hjelp til mine barn.
Til tross for at tre av barna mine var under 18 år når jeg fikk diagnosen så var det ingen som automatisk fikk hjelp, og etter snart syv år kjemper jeg enda.

En liten gutt kikket på meg med store blå øyne, han ventet fortsatt på et svar.
“Jeg vet ikke vennen min, men jeg håper jeg kan få være her med dere lenge” sa jeg rolig, jeg kunne se hvordan han ble sittende å tygge på svaret mitt. Plutselig spratt en liten gutt opp av sofaen, og like etterpå sto han fremfor meg med godteposen i hånda. To små barnehender lette omhyggelig nede i godteposen helt til han fant det han ville ha, forsiktig puttet han en gelebjørn i munnen min.
“Ja du må være her lenge mamma, for du er den eneste som vet hvilket godteri jeg liker”… 

Jeg har aldri vært spesielt glad i sykehus, jeg elsket å jobbe der men å være pasient selv hater jeg.
Det er kanskje fordi jeg har jobbet på innsiden at jeg er litt yrkesskadet, og selv om jeg har en alvorlig diagnose så hører ikke jeg hjemme på sykehuset. Sykehuset er for syke folk og sånn er det bare, så lenge prøvene mine er fine så har jeg ingenting på sykehuset og gjøre. Jeg ligger jo bare å tar opp en plass, og før eller siden vil det komme en som trenger min plass mer.

Nei så lenge jeg kan være hjemme så får jeg være glad for det, spesielt i disse tider.
Det er helt forferdelig å se hva dette viruset har gjort med kapasiteten på norske sykehus, det er helt sprengt både når det gjelder bemanning men også plass. Det er en av grunnene til at jeg blir så oppgitt hver gang jeg må inn og havner på en avdeling jeg ikke bør være på, for jeg vet hvor krevende denne diagnosen min er.

Ja det kan faktisk være ganske så alvorlig dersom jeg ikke får den oppfølgingen jeg trenger, og det er ikke bare ALS de må ha kunnskap om. Maskinene jeg bruker og er avhengig av er ganske så avanserte, så her bør du vite hva du holder på med. Dersom jeg trenger å bruke hostemaskinen så kan ikke jeg vente til du har lært deg med maskinen, da kan du risikere at jeg stryker med mens du prøver å få på maskinen.

Annonsørinnhold

De fineste kjolene til vår- og sommersesongen

Heldigvis tok lungelegen saken i egne hender nå når jeg var innlagt, han har skrevet i kjernejournalen min at jeg skal legges inn på Haukeland ved akutt sykdom. Så nå håper jeg virkelig det blir en endring fremover, at jeg slipper å få angstanfall hver gang jeg må legges inn. Det er ikke bare jeg som kjenner på det, for hver gang jeg må legges inn er jeg avhengig av å ha min mann med meg for å vise de med utstyret mitt. Jeg vet jo aldri hvor jeg havner, og det er en unødvendig frykt som jeg håper det blir slutt på nå.

Jeg var så sliten i går kveld, med mors hjemmelagde betasuppe i magen lå alt til rette for at dette skulle bli en god natt. Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive kveldsmåltidet i går, men det var mitt første gjennom munnen på syv dager. Så det ble en fest for smaksløkene mine, ikke rart at jeg sovnet fort i går. Jeg våknet i den samme stillingen syv timer senere, ingen tvil om at kroppen trengte hvile. Normalt sett pleier jeg å ta beina opp og ned i løpet av natten, men i går tror jeg hjernen skrudde seg av noen timer. Jeg kunne egentlig ha sovet til i kveld, men nå skal jeg psyke meg opp til en dusj. Jeg vet hvor viktig det er å dusje av seg siste rest av bakreriefloraen når man har vært lenge syk, først når man har dusjet føler man seg som et nytt menneske. Det håper jeg kan skje i dag, jeg må bare sove litt til først….

Det var som jeg tenkte, den lille magen min bestemte seg for å protestere mot antibiotikakuren. Egentlig burde jeg ikke bli overrasket, for det er ikke første gang dette skjer. Magen min er ikke spesielt glad i antibiotika, og det virker som om det blir bare verre og verre etter hvert som tiden går.
Heldigvis var det ingen spor av infeksjon i kroppen min lenger, dermed bestemte legen seg for at nok var nok.

Et døgn etter jeg kom inn for andre gang kunne jeg nå dra hjem igjen, forhåpentligvis for godt denne gangen.
Men denne gangen hadde ikke gubben tid til å hente meg, han satt nemlig i gravemaskinen! Husker dere verandaen gubben reiv?? Ja i går når jeg kom hjem angret jeg på at jeg hadde sagt ja til prosjektet. For det jeg kom hjem til i går var bare kaos, jeg hadde bare lyst til å snu når jeg kom opp bakken. Ikke var jeg i perlehumør heller, jeg hadde tross alt ikke smakt søvn natta før.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg kom hjem til et gjørme hull av en hage, og igjen innså jeg at gubben sitt prosjekt var i det største laget.
Siste kjellerveggen må dreneres, deler av hagen skal planeres ut, rom under den nye verandaen skal lages, og til slutt skal verandaen opp.  En mann skal gjøre alt det på ett år, at gubben hiver seg uti det uten å nøle sier mye om hvilken person han er.

Jeg er heldigvis bedre igjen, men på langt nær i så god form som jeg pleier. Nå sitter jeg her og ser på gubben i gravemaskinen og lurer på om vi kommer i mål med prosjektet, at det en dag blir bra er jeg likevel ikke i tvil om. Nå gleder jeg meg bare til min mor kommer ut med betasuppe, jeg eier ikke matlyst men jeg håper mors hjemmelagde betasuppe kan få fart på smaksløkene. Jeg har nok en lang vei før jeg er tilbake til mitt vante jeg, men jeg er i det minste hjemme sammen med mine….