Måned: august 2022

Hele livet mitt endret seg når jeg ble syk, men det var først når jeg havnet i rullestol at jeg la merke til det.
Måten folk så på meg endret seg, plutselig var jeg bare en ballast for samfunnet.
Rettighetene jeg hadde som frisk måtte jeg plutselig kjempe for, respekten forsvant.
Plutselig måtte jeg kjempe for hver minste ting, det jeg som frisk så på som en selvfølge måtte jeg nå kjempe for å få.

Men hvorfor? Jeg var jo fremdeles det samme mennesket.
At fremmede mennesker så på meg annerledes kunne jeg forstå, men at systemet behandlet meg som en mindreverdig klarte jeg ikke forstå. Jeg som hadde bidratt til samfunnet i årevis, men nå når jeg måtte ha hjelp ble alt en kamp. Min stemme betydde ikke noe lenger, bare fordi jeg hadde vært uheldig å få ALS så skulle plutselig andre bestemme hvordan jeg skulle leve.

I syv år har jeg kjempet mot tre små bokstaver, men det er ingenting i forhold til alle kampene mot systemet.
Aldri hadde jeg sett for meg at jeg skulle bruke mine siste år av livet på å kjempe for mine rettigheter, kjempe en kamp for retten til å eksistere. Det er nemlig slik det føles hver gang noen tar beslutninger over mitt hode, uten å lytte til mine ønsker.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Helt fra jeg ble syk har jeg kjempet mot kommunen, unødvendige kamper som har tappet meg for krefter. Heldigvis har jeg vunnet alle mine kamper, og den siste kampen vant jeg i år.
I ni måneder måtte jeg kjempe for å beholde min BPA ordning, og den kampen kostet. Ikke bare for meg men hele familien, i tillegg var det tungt for assistentene også. Jeg håper den kampen ble min siste, men når det gjelder kommunen så føler jeg meg ikke trygg.

Selv om jeg har vunnet alle mine kamper så kan jeg aldri slappe av, kampene i hverdagen er mange.
Det verste er når jeg møter helsepersonell som sår tvil om jeg er ved mine fulle fem, og det skjer ofte.
Senest i går ble jeg gjort oppmerksom på at fastlegen min ikke trodde på at jeg hadde økt opp en av mine medisiner. Selv om hjemmesykepleien påpekte at det hadde jeg gjort i samsvar med nevrologen min på sist kontroll så trodde hun ikke på det, og det endte med at jeg måtte lete frem journal notatet som nevrologen hadde skrevet og sende det til hjemmesykepleien.

Det er slike hverdagslige kamper jeg ofte havner i, mitt ord er ikke verdt noe lenger.
Jeg må stadig bevise at jeg fortsatt har hodet med meg, og det tapper meg for krefter.
Jeg er så lei av at ingen tror på meg, de tror ikke jeg har kontroll. Ukentlig møter jeg noen som sår tvil om min evne til å ta vare på meg selv, og ukentlig beviser jeg at de tar feil. Det er ikke noe i veien med hodet mitt, jeg var bare uheldig og få ALS….

Jeg ser dere, jeg ser smerten dere bærer på.
Jeg husker det som om det var i går, sjokket jeg ga dere når jeg fortalte at jeg var syk.
Alvorlig syk, det fantes ingen kur.
Deres eneste jente skulle dø, og det var ingenting dere kunne gjøre.

Som mor selv kan jeg føle deres smerte, tårene er mange og sorgen er dyp.
Den dagen ble fremtiden begravd, drømmene mine forsvant.
Men dere ga aldri opp, til tross for et altoppslukende mørke ga dere meg håp.
Den første tiden gjorde dere alt for å dra meg opp, og det gjør dere enda.

Jeg kan aldri få takket dere nok, dere setter deres egen sorg på vent for å hjelpe meg.
Det var ikke slik det skulle bli, det var jeg som skulle ta vare på dere.
Dessverre ville livet det annerledes, når jeg endelig hadde mulighet til å gi noe tilbake slo lynet ned.
Livets sirkel ble snudd på hodet, plutselig sto dere i fare for å begrave et barn.

Jeg beundrer dere, jeg har mang en gang prøvd å sette meg i deres sko.
Hver kveld takker jeg høyere makter for at han har skånt mine barn, jeg hadde ikke taklet å se mine barn i samme situasjon som meg. Hvordan dere klarer det aner jeg ikke, men jeg er dere begge evig takknemlig.
Nå vet jeg hvor jeg har arvet min styrke i fra, stødige står dere der begge to.

I løpet av disse årene har dere gitt meg så mye, det er takket være dere at vi har klart å skape mange uforglemmelige minner. Dere har organisert mange turer med hele familien, og vi har hatt det fantastisk hver gang. Jeg er så takknemlig for alt dere gjør for oss, hver dag setter dere egen sorg på vent for å gi oss gleder.
Men dere skal vite at jeg ser dere, hver gang jeg ser dere i øynene ser jeg smerten dere bærer på. Jeg er så lei meg mine kjære foreldre, så lei meg for at dere må gå igjennom dette. Den styrken dere viser er beundringsverdig, og jeg er så takknemlig for at jeg har dere i livet mitt….

I går kom tårene, og alt som skulle til var et lite glimt.
Dagen gikk mot slutten, mørket hadde for lengst lagt seg over et stille nabolag.
I går var første gang jeg sanset at vi gikk mot høst, mørket kom så brått på.
Lørdags kvelden ble avsluttet med en film, men så snart rulleteksten viste seg gjorde gubben seg klar.

Som alltid bar min mann meg i seng, og det var på vei inn i senga det skjedde.
Jeg gløttet til side og det var da jeg så det, mitt eget speilbilde.
Et lite glimt var alt som skulle til, kroppen reagerte momentant.
Jeg kjente hvordan hjertet hoppet over et slag, og like etter kom den første tåren.

Kvinnen i speilet skremte meg, og for første gang så jeg døden i øynene.
Kroppen var tynn og kraftløs, to små øyne var mørke og livløse.
Det var som å stirre på en fremmed, men jeg kjente på kroppen at det var meg.
Det var i det lille øyeblikket jeg kjente på det, livets reise nærmet seg slutten.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Hun var så tynn der hun hang, den sterke kroppen hun en gang hadde var spist opp av tre små bokstaver.
I et lite speil møtte jeg min største frykt, redselen for fremtiden fylte hele meg,
En liten tåre ble til flere, i et lite speil så jeg fortiden og fremtiden fordufte.
Oppløst i tårer ble jeg lagt i seng, to mørket ble plutselig altoppslukende.

Det var da jeg kjente det, to kjærlige hender la seg rundt min spinkle kropp.
Hardt holdt han meg fast, i stillhet ble vi liggende.
Varmen fra kroppen hans fikk redselen til å forsvinne, kjærligheten fylte igjen et lite mørkt rom når min kjære stille visket :
“Jeg ser deg kjære, du er fortsatt den vakreste jenta på jord”…. 

Noen ganger lurer jeg på hva gubben er laget av, men at han er laget av noe spesielt er det ingen tvil om.
Gubben har en av og på knapp, det finnes ikke noe mellomting når det gjelder han.
Enten løper han ut av huset på jakt etter nye prosjekter, eller så ligger han rett ut på sofaen og nekter å løfte en finger. Det er nok av knappen som kjennetegner gubben best, men en sjelden gang blir på knappen skrudd på og da har vi det gående.

Jeg elsker gubben høyt, men når han begynner å prate om alle sine planer for tomten og huset blir jeg helt svett. For gubben ser ikke begrensninger, som at han har en syk kone og en sønn. Jeg kan ikke bidra praktisk lenger, og en liten gutt trenger mer enn jeg alene kan gi han. Heldigvis har jeg assistenter som tar seg av huset og meg, det fritar gubben for mye arbeid. Hver dag kommer han hjem til et rent hus og middagen på bordet, og det er vi begge glad for.

Jeg vet hvor tungt min mann tok det når jeg ble syk, jeg ser sorgen hans hver eneste dag.
Men jeg er her enda, og til tross for at jeg er syk så prøver vi å leve normalt.
Det betyr at når gubben vil gjøre noe så prøver jeg å legge til rette for at han skal få det til, for det siste jeg vil er at min sykdom skal hindre gubben i å gjøre det han vil.

Så når han først begynte å prate om å rive verandaen gikk jeg til slutt med på det, og det var bare fordi jeg så hvor mye gubben ønsket å gjøre det. Jeg prøvde først å snakke han i fra det, for jeg skjønte at dette ville kreve mye av han. Dessuten kjenner jeg min mann såpass godt nå, og jeg vet at han alltid tar litt lett på ting.
Han har en tendens til å gyve løs på nye prosjekter uten å tenke på hvor mye arbeid det egentlig er.

Jeg så det allerede under rivningen, gubben innså da hva han hadde tatt på seg.
Det var da han skjønte at dette kom til å ta tid, og det var da de første glosene kom.
Glosene til gubben er blitt et sunnhetstegn for meg, for når jeg hører gloser så skjønner jeg at gubben har fått øynene opp.

Vi har vel begge innsett at gubbens nåværende prosjekt kommer til å ta tid, men det får det bare gjøre. Jeg vil heller at gubben skal bruke tid fremfor å slite seg ut, dessuten har han bare ettermiddager og helger til disposisjon. Men fremover går det, nå er han nesten i mål med å isolere hele grunnmuren.
Gubben min er et unikum, til tross for hverdagens mange utfordringer så gir han seg aldri…

Det kom som kastet over meg i går, jeg satt i godstolen når jeg kjente at en flodbølge skyllet inn over meg.
Det er rart hvordan kroppen fungerer, og det er i slike situasjoner jeg føler jeg bor i kroppen til en fremmed.
Noen ganger skulle jeg ønske jeg kunne skru av hodet, sette hjernen på pause og bare være til.
Etter jeg ble syk er alt blitt snudd på hodet, men det verste er at jeg ikke blir klok på min egen kropp.

For syv år siden eksisterte ikke angst for meg, jeg levde livet mitt uten de store bekymringer.
Det var først når jeg skjønte at livet mitt nærmet seg slutten at den kom, angsten traff meg som en knyttneve og slo luften rett ut av meg. Plutselig så jeg alt jeg en dag kom til å miste, livet mitt ble aldri det samme igjen etter det. Sakte men sikkert forfalt kroppen min, og jo dårligere jeg ble jo større ble angsten.

Etter syv år skulle man kanskje tro at jeg var vant til det, men angsten er noe jeg aldri blir vant til.
Den kommer så brått og uventet på meg hver gang, og selv etter syv år slår den luften ut av meg.
Det føles ut som om noen legger et tonn med murstein over meg, og det skjer når jeg minst venter det.
I går satt jeg og så på en film når det plutselig kom over meg, og jeg skjønte ikke hvorfor.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Hver gang angsten griper tak i meg går tankene mine til de som lever med det hver dag, for jeg har erfart hvor utmattende det er. Jeg har følt det på kroppen selv, og for meg finnes det ikke noe mer slitsomt enn å leve med angst. De fysiske påkjenningene er enorme, og det kan pågå i dagevis.
Hver gang angsten kommer over meg føler jeg på en altoppslukende redsel, hjertet mitt hamrer ukontrollert, og jeg kan føle hvordan svetteperlene renner nedover ryggen på meg.

I går kom angsten tilbake, og som alltid kom den brått og uventet.
Når jeg kjente hvordan brystet mitt snørte seg sammen lurte jeg på hvorfor, igjen skjønte jeg ingenting.
Kroppen jeg en gang hadde full kontroll på er nå blitt til en fremmed, når tre små bokstaver flyttet inn mistet jeg all kontroll. Alt jeg kan gjøre er å puste med magen og håpe på at det går over, og være takknemlig for at jeg slipper å ha det slik hver eneste dag…

For fire år siden tok jeg valget om å dele livet mitt på godt og vondt, mine innerste tanker ble allemannseie.
Det er et valg jeg er stolt over, denne bloggen har gitt meg så mye.
Men det er en ting jeg stadig blir forundret over, og det er tolkningen av innleggene mine.
Enkelte ser bare det de vil se, ja noen ganger lurer jeg på om de har lest det samme innlegget.

Som alle andre har jeg også gode og dårlige dager, og det er nettopp dette jeg vil dele.
At jeg ikke er så forskjellig fra dere, til tross for ALS så prøver jeg å leve livet til det fulle.
Jeg prøver å fokusere på det som gir meg glede, nære ting som gjør livet verdt å leve.
Hver dag kjemper jeg meg opp, for jeg vet at hver dag har noe godt i seg.

Sykdommen har frarøvet meg mye, og jeg vet at en dag vil den ta livet mitt.
Men det er ikke døden jeg velger å fokusere på, livet her og nå er mitt største fokus.
Samtidig er døden og sorgen en del av livet mitt, og når jeg tok valget om å dele livet mitt så var det naturlig og dele alle mine følelser. Mitt eneste formål med denne bloggen er å gi dere litt innsikt i hvordan det er å leve med ALS, og da må jeg dele både de gode og dårlige dagene.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Men det er en ting jeg legger merke til når jeg deler innlegg som handler om sorg og alt jeg har mistet, alt noen ser er det negative. Jeg ville ikke vært menneskelig dersom jeg aldri hadde hatt dårlige dager, det er en del av livet. Det virker som om enkelte tror jeg graver ned i dystre tanke, men der kunne kunne de ikke tatt mer feil.
For er det en ting jeg prøver å leve etter så er det livets små gleder, og det hadde jeg trodd jeg hadde klart å formidle.

Hver dag kjemper jeg meg opp til en ny dag, og det gjør jeg nettopp fordi jeg vet at livet er verdt å kjempe for.
Er det en ting jeg har lært så er det verdien i de nære ting, små hverdagslige gleder er blitt store for meg.
Det er de små gledene i livet jeg kjemper for hver dag, og så lenge jeg har de så er livet verdt å leve.
I syv år har jeg levd med døden på skuldrene, men det er livet her og nå jeg kjemper for…

Jeg savner deg min kjære. Savner å kunne krype inntil deg når mørket faller på, høre pusten din når du sover, høre hvordan hjertet ditt slår i takt med mitt. Savner å kunne se på deg der du ligger, langt inne i drømmeland, der ingen bekymringer kan berøre deg, et drømmeland der alt er trygt og godt.

Jeg savner deg min kjære. Savner å kunne gå hånd i hånd, stryke deg lett over kinnet, kunne se deg inn i øynene og si, det ordner seg. Jeg savner å kunne krype inn i din trygge armkrok en kald vinterdag, savner å kunne hjelpe deg når du trenger det som mest.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Sammen hadde vi en drøm. En drøm om å skape et liv, et godt liv, et trygt liv, vi skulle bli gammel sammen. Vi hadde en drøm. En drøm om å bli foreldre sammen, dele erfaringene sammen, dele byrden sammen, et nytt liv skulle komme til verden, og vi skulle stå i det sammen. 

Lite visste vi hva som ventet. Vi så ingen farer der fremme, vi så bare glede. Gleden over et nytt liv, et lite mirakel  hadde blitt skjenket oss, veien videre så lys og fin ut. Sammen skulle vi begynne på en ny hverdag, et nytt liv, sammen skulle vi kjempe for det lille mirakelet vi sammen hadde skapt.

Drømmen brast, livet gikk i knas. Livet vi hadde sett for oss ble brått revet i fra oss. Redselen for hva som ventet ble uunngåelig. Livet skulle aldri bli det samme. Tryggheten om at vi skulle bli gammel sammen forsvant. Livet vårt endret seg over natten.

Nå står du der alene. I dine øyne ser jeg sorg og redsel. Redsel for hvordan dette skal gå. Nå står du der alene. Alene om omsorgen, alene med din redsel, alene med sorgen over det du har mistet, alene må du takle utfordringer uten meg.

Men i dine øyne ser jeg også styrke. Styrke til å takle dette nye livet. Styrke til å dra meg opp igjen når jeg er langt nede. En styrke som strømmer over på meg. For sammen skal vi kjempe, sammen er vi sterke. Du må vite min kjære, at så lenge det er pust i meg, er du aldri alene. Så lenge det er krefter i meg, skal jeg fortsette å kjempe, kjempe sammen med deg min kjære…. 

I helgen skjønte jeg at jeg hadde glemt noe viktig, skolestart var rett rundt hjørnet og mor hadde glemt å gå i gjennom klesskapet til minstemann. Det er nemlig ikke lenge siden jeg bestilte en haug med klær på nettet til en liten gutt, så jeg trodde han var godt sikret til høsten. Men på søndag skjønte jeg at minstemann hadde vokst mye gjennom sommeren, så mye at klærne var blitt i det minste laget.

Fortvilet ba jeg min datter gå i gjennom skapet hans, for noe måtte han ha på seg første skoledag.
Heldigvis fant hun noe lillebror kunne bruke, men jeg skjønte at her måtte vi ut på en ny shopping runde.
Mandagen kom og en liten gutt dro lykkelig avgårde til skolen sammen med sin far, men i senga lå jeg og var rimelig frustrert. Jeg som alltid bruker og ha kontroll på slike ting, jeg kunne ikke fatte at jeg ikke hadde sjekket klærne hans før!

I tillegg følte jeg meg ikke helt i form når jeg våknet i går, helt siden jeg fikk påvist covid så har formen gått opp og ned. Så jeg hadde ingen god dag i går, samtidig visste jeg at en skolegutt trengte klær og annet utstyr.
Det var da jeg kom på det, min datter var jo hjemme. Kanskje jeg kunne få henne til å ta med seg en liten gutt, for nå hastet det med å få inn alt.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Først nektet min datter, tanken på å ta med en skolegutt alene på kjøpesenteret var ikke spesielt fristende.
Det kunne jeg godt forstå, for jeg vet hvor bestemt en liten gutt kan være.
Mitt eneste håp nå var gubben, problemet var bare at jeg visste hva svaret ville bli.
For det første målet han ut rett etter jobb, og for det andre hater gubben kjøpesentre!

Men i går fikk jeg uventet drahjelp, min datter begynte bearbeidingsprosessen med en gang gubben kom inn døren. Dessverre fikk jeg rett, når gubben hørte ordene shopping og kjøpesenter gikk rullegardinen rett ned!
Svetteperlene poppet fram med en gang, og jeg skjønte at jeg hadde bedt om for mye når gubben plutselig begynte å stamme. Men min datter ga seg ikke, gubben hadde bare å bli med.

Jeg må innrømme at jeg var en smule bekymret, for av erfaring så vet jeg hvordan det kan gå når gubben er med på shopping. Selv var jeg bare glad for å bli værende hjemme, for i likhet med gubben så hater jeg også kjøpesentre. Glosene som kom fra gubben når han trampet ut ytterdøren skal jeg ikke gjenta, men jeg tror hele nabolaget hørte han. Likevel skjønte gubben at han ikke hadde noe valg, dersom guttungen skulle få med seg byttetøy på skolen så måtte det handles.

Timene sneglet seg av gårde, jeg tror aldri klokka har gått så sakte før. Jeg var akkurat på vei til å sende melding til min datter når jeg hørte det, en velkjent buldring nærmet seg ytterdøren.
Spent ble jeg sittende å lytte, og det eneste jeg lurte på var om gubben hadde overlevd. Den første som kom inn i stuen var en lykkelig liten gutt, deretter kom min datter. Men det var først når gubben kom inn at jeg skjønte det, denne shopping runden hadde krevd sin mann.

Som et levende trafikklys kom han andpusten inn i stuen, og det første jeg la merke til var den lille papirposen han hadde i hånden. Uten et ord tømte gubben dagens kjøp på bordet, og når jeg så innholdet skjønte jeg at gubben og shopping ikke hører sammen. Etter en to timers shopping runde kom gubben tilbake med fire ting, en bukse, to overdeler og ett par sko. Helt ferdig slengte gubben seg på sofaen, og der ble han liggende resten av kvelden. Jeg har enda ikke turt å spørre om hva som egentlig skjedde på en shopping runde i går, og jeg vet ikke om jeg vil vite det heller. Lettere oppgitt logget jeg meg på datamaskinen, for jeg skjønte at dersom guttungen skulle ha mer enn en bukse i skapet så måtte jeg ordne det selv…

Vi sto opp til nok en nydelig dag i Bergen by, fuglene kvitret og solen skinte fra en skyfri himmel.
Etter sondematen var inntatt var det bare å komme seg i rullestolen, for denne søndagen skulle nytes ute i Guds frie natur. Men jeg hadde ikke før kommet meg ut før en liten gutt forsvant, han og storebroren hadde lagt en plan. De var så fine der de for av gårde sammen, en liten gutt strålte der han løp ned bakken.

Det er ingen tvil om at han ser opp til brødrene sine, han elsker å tilbringe tid sammen med de.
Dessverre har ikke storebrødrene så mye tid til å være med en liten gutt, det er travle dager for ungdommene.
Men i helgene tar de seg tid, og det er jeg evig takknemlig for at de gjør.
Så når min eldste sønn tok med seg minstemann på kjøretur i går kjente jeg på hjertevarmen, for jeg ser hvor mye det betyr for en liten gutt.

Hva som var formålet med kjøreturen ante jeg ikke, men det skulle jeg tidsnok få vite.
For etter en time hørte jeg det, naturens vakre lyder ble erstattet av en buldring nede i veien.
Jeg skjønte ingenting der jeg satt og nøt solens varme stråler, og det første jeg gjorde var å se opp i luften etter svar. Ja for det hørtes ut som om det var et helikopter rett over hodet mitt, og min første tanke var at nå var det fare på ferde.

Lyden kom nærmere og nærmere, lyden var så intens at en firbeint liten tass løp under rullestolen min for å søke dekning. Plutselig hørte jeg det, lyden kom bak meg.
Lettere panisk snudde jeg meg, og det var da jeg så de. En stor firhjuling kom til syne i skogholtet, og oppå satt to kjente skikkelser.

Det viste seg at storebror hadde blitt inspirert av lillebror, synet av en liten gutt på firhjuling engasjerte storebroren. Lite visste jeg at min eldste sønn også hadde firhjuling, men det hadde han altså.
En liten gutt har hatt en liten firhjuling i to år nå, og den går som et olja lyn. Når han først begynte å kjøre den satt jeg med hjertet i halsen, men nå har han blitt så dreven på å kjøre den at jeg ikke engster meg lenger.

Vi er bra heldige som bor slik til at vi kan gjøre slike ting, jeg er glad for at ungene vokser opp med naturen tett på. Det ble fullt liv på enga ved siden av huset her, så mye leven at naboen kom for å se hva som egentlig foregikk. Ettermiddagen ble avsluttet med grilling ute, og synet av to brødre sammen gjorde meg varm om hjertet. Denne søndagen var perfekt på alle måter, livets små gleder har stått i kø denne helgen….

For en uke siden ble jeg skrevet ut fra sykehuset, og selv om det var deilig å komme hjem så har det vært en lang uke. Kroppen har vært skral og hodet tungt, ja fremdeles sliter jeg med utmattelse og ørhet.
Jeg har ikke hatt overskudd til noe denne uken, de fleste dagene klarte jeg ikke å stå opp før det var blitt langt på dag.

Jeg har ikke vært utenfor døren hele uken, jeg har ikke klart det rett og slett.
I godstolen har jeg blitt sittende dag ut og dag inn, Tv skjermen har fått kjørt seg for å si det sånn.
Men i går fikk gubben nok nå var det mer enn nok Tv titting.
Ute skinte solen fra en nesten skyfri himmel, og nå skulle kjerringa ut!

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Rullestolen som hadde stått i hjørnet og støvet ned ble funnet frem igjen, og ut i fra de høye pipelydene som kom når gubben startet opp rullestolen skulle man minst tro den var levende.
Akkurat det la en liten gutt merke til også, og med filmen Gråtass nært i minne utbrøt han:
“Hører du det mamma, han er glad for å komme ut”. 

En liten gutt hadde besøk i går, en barnehage venn kom på besøk sammen med sin lillebror.
I tillegg kom nabobarna bort, så på et tidspunkt var det full rulle inne i et lite hus.
Men jeg elsker det, jo mer liv jo bedre er det,
Og når du har fem livlige barn rundt deg så kjenner du at du lever, for er det en ting barn er gode på så er det å skape liv.

Godt plassert i rullestolen kunne jeg endelig kjøre ut igjen, og allerede i gangen fikk jeg en påminnelse om alt jeg hadde gått glipp av. For når de første solstrålene traff ansiktet mitt kjente jeg det, Takknemligheten over livet vendte tilbake.
Jeg kjørte ut døren med et stort smil rundt munnen, og bedre skulle det bli.

For det første som møtte meg når jeg kom ut var farger, en uke inne blant fire hvite vegger hadde gjort meg fargeblind. Men i går fikk jeg synet tilbake, og det var en overveldende følelse.
Det var ingenting som tydet på at vi gikk mot høst, fargene slo i mot meg. Det første jeg fikk øye på praktspraglene mine som hadde vokst seg store, synet av de var akkurat det jeg trengte. Omringet av barnelatter og nydelige farger lukket jeg øynene, og igjen kjente jeg på takknemligheten over å være i livet…