Måned: september 2020

Som dere vet har det vært lite søvn inatt , og det påvirker dagsformen. Så idag har det vært en skikkelig sløvete formiddag , jeg har ikke akkurat vært produktiv. Egentlig har jeg bare hatt lyst på fred og ro , jeg følte meg ikke helt klar for de store samtalene idag. Mine fine foreldre stakk også innom i formiddag , jeg får helt vondt av å se hvordan de bekymrer seg. Jeg hadde nok vært like bekymret om det hadde vært min datter , så jeg skjønner det så godt.

Når de kom hadde jeg fysioterapi , og som alltid er det en smertefull afære. Det verste er at ryggsmertene er tilbake , jeg begynner faktisk å lure på om de er kommet for å bli. I tre uker nå har det vært av og på med de samme smertene , og som vanlig er det kun på venstre side. Idag har vi prøvd å varme opp en rispose og legge bak ryggen , noe som hjalp en stund. Det beroliget ihvertfall såpass at jeg fikk meg en liten blund , men smerten satt fortsatt i når jeg våknet.

Fysioterapeuten prøvde og massere litt i det området smertene satt , og det var slett ingen fornøyelse. Jeg kjente kvalmen komme sigende hver gang hun trykket , behagelig var det ikke. Så denne formiddagen har bare gått med til hvile , og du kan tro jeg er lei.

Ja lei er bare forbokstaven , jeg har rett og slett ikke ord lenger. Nå har jeg hanglet fra og til de siste ukene , alt jeg vil er å føle meg bra. Jeg vil bare kunne trekke pusten igjen og kjenne på at kroppen spiller på lag , jeg lengter etter mitt gamle jeg.

Ekstra lei ble jeg når jeg så været ute , for egentlig var det meldt regn. Men neida , idag hadde tydeligvis været bestemt seg for å ta en vri , det har vært opplett hele dagen. Så når en liten gutt kom hjem hadde han planen klar ,  det var tid for å komme seg ut.  Jeg hater og skuffe en liten gutt , men jeg så ingen andre muligheter enn å melde pass ved første forsøk.

Matlysten har heller ikke vært noe særlig disse dagene , så jeg bestemte meg for å prøve en youghurt for å se om jeg fikk den ned. Frisk melon youghurt har som regel pleid å fungere før , og den gikk ned idag også. Med litt næring i kroppen følte jeg meg litt bedre , såpass mye at jeg kom meg ut. Det var ikke lange stunden jeg orket , men jeg fikk i det minste en liten time ute i frisk luft. En liten time hos naboen er aldri og forakte.

Så nå har jeg igjen god samvittighet , jeg har i det minste prøvd. Nå gjenstår det og se om det var lurt eller ikke , og presse seg selv kan slå begge veier. Men det får jeg svar på imorgen , jeg orker ihvertfall ikke å ta sorgene på forskudd. Jeg bare håper at en god natt kan gjøre underverker , og at jeg kan få nyte denne helgen i en god og energisk kropp….

Gårsdagen ble ikke helt som jeg hadde sett for meg , men det burde jeg ha blitt vant til nå.

Med denne sykdommen så er ingen dager like , du vet aldri om dagen blir god eller dårlig.

Igår ble det en litt dårlig dag , jeg hadde nemlig forhåpninger om en litt annerledes dag.

Tirsdag ble det nemlig innlysende , gubben måtte ta seg fri fra jobb.

 

Derfor hadde jeg håpet at formen var litt bedre , jeg hadde gledet meg til en dag med min kjære.

Kanskje vi endelig kunne finne på noe sammen , gudene skal vite at vi trenger det begge to.

Vi trenger små gleder i hverdagen , små gleder som gir oss et løft.

Slippe å sitte og tenke på en elendighet så stor , et avbrekk fra en hverdag full av sorg.

 

Men jeg kjente det med en gang jeg våknet , kroppen spilte ikke på lag.

Igjen måtte jeg krype til korset , sengen var det eneste som fristet.

I løpet av dagen kom også min eldste bror innom , og igjen lå jeg til sengs.

Jeg så bekymringene i hele hans ansikt , noe som gjør vondt langt inni hjerterota.

 

Likevel kom jeg meg gjennom dagen , lite ante jeg at natten skulle gi meg en overraskelse.

En overraskelse jeg slett ikke ville ha , en overraskelse jeg aldri håper skjer igjen.

Klokken 01.30 våknet jeg , og jeg følte på hele kroppen at noe hadde skjedd.

Jeg lå så rart , det føltes som om jeg hadde druknet i egen seng.

 

Jeg har nemlig en madrass som er luftstyrt , du kan styre manuelt hvor mye luft du vil ha i madrassen.

Men nå var noe virkelig galt , og det første jeg tenkte på var og trykke på alarmen.

Det var da jeg skjønte det , alarmen var plutselig ikke innen rekkevidde.

All luften hadde gått ut av madrassen , og jeg hadde synket ned såpass mye at jeg ikke nådde alarmen.

 

Smertene i ryggen var intense , ingen av kroppsdelene var mulig å flytte.

Min egen madrass hadde slukt meg , og nå begynte panikken å bre seg.

Til og med datamaskinen var nå utenfor rekkevidde , jeg lå for lavt til at øyenstyringen virket.

Jeg var overlatt til meg selv , og alt jeg kunne gjøre var å puste.

 

Dette er den lengste natten jeg noen gang har hatt , ja og den verste.

Aldri hadde jeg trodd at jeg skulle oppleve dette , spist levende av egen madrass kunne blitt en bra film.

Gubben fikk sjokk når han fant meg begravd i senga , et syn av de sjeldne vil jeg tro.

Han fikk omsider blåst meg opp igjen , jeg skal ikke si hva jeg følte meg som der jeg lå.

 

Heldigvis fikk jeg noen timer på øyet denne morgenen , men de har vært urolig.

Jeg har bare ligget og kjent etter , kjent etter om underlaget fortsatt er der.

Nå håper jeg bare gubben fikk ordnet det , jeg vil nødig oppleve dette igjen.

Noen erfaringer kunne jeg klart meg uten , og slukt av egen madrass er en av dem….

Idag kommer det ingen dagsoppdatering , jeg klarer ikke rett og slett.

Jeg har vært dårlig i to uker nå , noe som er helt vanlig når jeg venter menstruasjonen.

For to dager siden kom den omsider , og som vanlig blir jeg en slagen kvinne.

De første dagene er alltid verst , så jeg håper morgendagen blir bedre.

 

Det hjalp nok heller ikke på å innta en kaloribombe av en frokost , gubben har nemlig vært hjemme idag.

Etter en snartur på butikken kom han hjem med en overraskelse , ikke helt den frokosten jeg hadde sett for meg.

To store stykker med napoleons kake ble dratt opp av posen , og min første tanke var grøss og gru.

Men forbausende nok smakte det , ja et halvt stykke fikk jeg i meg.

 

Likevel stoppet det der , etter det har det blitt lite mat.

Ingenting har fristet , alt jeg har kjent på er en uggen kvalme.

Gubben skal ha for forsøket , men jeg tror det blir leeenge til jeg spiser napoleons kake igjen.

Så nå tar jeg meg en kvalmestillende og kryper til køys (har egentlig ligget lenge) , og håper på at jeg kommer sterkere tilbake imorgen….

En god kveld til dere alle 💜

Noen øyeblikk er bare tunge , tunge som bly.

Det er nesten så hjertet mitt stopper , jeg kan kjenne hvordan hjertet mitt synker sammen.

Synker sammen inni meg , og jeg må nesten se ned på brystet mitt for å se om det er blitt et hulrom.

Et hulrom ingen kan fylle , et hulrom fylt til randen av sorg.

 

Min sorg er blitt til din sorg , din sorg er blitt min.

Sammen sørger vi , i stillhet sørger vi sammen.

Men noen ganger blir en sørgende stillhet brutt , små ord fyller rommet.

Små ord som får hjertet mitt til å gjøre et hopp , et lite hopp før det synker sammen inni meg.

 

Ut av det blå kom de i går , små ord som fikk meg plutselig til å våkne.

Jeg kjente det på hele kroppen , en sliten kropp reagerte momentant.

Hårene på kroppen reiste seg , små ord fikk pulsen til å gå.

Ved min side satt en mann , min mann hadde noe på hjertet.

 

“Hva skal jeg gjøre uten deg”, en liten setning fikk meg til å bråvåkne.

Den kom så overraskende på meg , ja et øyeblikk trodde jeg at jeg hadde hørt tankene hans.

Jeg tittet til siden for å se , et sørgmodig blikk var det som møtte meg.

To øyne sa alt , og sorgen kom igjen veltende over meg.

 

Jeg følte hvordan jeg holdt pusten der en stund , alt bare stoppet opp.

Tid og rom forsvant , den skrale stemmen min ble plutselig bare borte.

Ordene hadde forsvunnet , jeg klarte rett og slett ikke.

Der og da fant jeg ikke ord , det fantes ingenting jeg kunne si.

 

Sammen satt vi i stillheten , våre øyne sa alt.

Ingen ord i verden kunne gi oss trøst , vår sorg har bare en utgang.

En dag blir jeg borte , en stol vil for alltid bli tom.

Igjen sitter fire små knuste hjerter , og en sorgfull mann..

.

Idag våknet jeg tidlig , tidligere enn normalt for meg å være. Heldigvis har jeg sovet litt mer inatt , de siste nettene har det vært dårlig med nettopp det. Derfor valgte jeg for første gang igår og åpne en uåpnet eske med tabletter , jeg blir bare sliten av å være så urolig hele tiden. Så midt i fotball kampen mellom Norge-Nord Irland fikk jeg min første tablett , og det gikk ikke lang tid før jeg merket effekten.

Det er nok hovedgrunnen til at natten har vært bedre , ja også hjalp det selvfølgelig på at Norge vant så overlegent. En god fotballkamp gjør meg alltid lykkelig , spesielt når det er vårt flotte land som blir representert. Litt mindre urolig ble jeg lagt i seng , og fikk omsider noen etterlengtede timer på øyet.

Ute er det ingen forandring , vinden og regnet er tydeligvis kommet for å bli. Jeg må innrømme at dette er den verste årstiden her på Vestlandet , ja ihvertfall for meg. Jeg som alltid har vært glad i høsten , alltid har jeg elsket all slags vær. Men etter jeg ble syk ble alt vanskeligere , og det kommer ikke på tale at jeg skal risikere noe med å gå ut i dette været.

 

Nei da holder jeg meg heller inne , og som alltid har TVen blitt mitt tidsfordriv idag også. Jeg har i det minste en god grunn til å sitte og se på serier en hel dag , og nettopp det har min formiddag gått med til. Likevel håper jeg ikke høsten i år forblir våt , jeg vil jo gjerne komme meg ut tørrskodd noen timer.

 

Ja nå har jo jeg fått bilen tilbake også , så nå har vi endelig en mulighet til å finne på noe igjen. Men da er det litt typisk at været ikke spiller på lag , ja og at min datter kun har bortekamper med fotballen denne uken. Med bortekamper som spilles så sent på kvelden blir det umulig for meg , men heldigvis er det lys i tunnelen. For neste uke byr det seg en anledning , og da skal jeg lokke med meg gubben. Da blir det dagstur på oss , kampen skal nemlig spilles på Voss. Så da håper jeg og slå to fluer i ett smekk , en god venninne av meg bor nemlig der. Jeg trenger å ha noe og se frem til , det hjelper på lange dager som denne. Litt sjarm er det likevel , det er ekstra godt å sitte under pleddet når vinden uler rundt hushjørnet.

 

Idag var det en spennende dag for en liten gutt , endelig skulle de begynne med førskole i barnehagen. Jeg tror jeg er like spent som en liten gutt , for jeg regner med vi vil se store forandringer dette året. Idag har de øvd på å skrive navnet sitt , noe som ikke er den enkleste saken i verden. Det blir nok mye øving fremover , en gubbe skal få noe og bryne seg på fremover.

Nei nå skal jeg få min bedre halvdel til å finne frem godteposen , jeg har nemlig lørdag hele uken. Stearinlysene er tent og alt ligger tilrette for en kosekveld , ja det vil si hvis gubben orker å løfte på ræva og hente den godteposen da , hvis ikke kan jeg ikke love hvordan dette vil gå…

Jeg skal ikke legge skjul på at jeg har følt meg sviktet , noen ganger blir ensomheten rett og slett for stor.

Hver gang jeg har dratt på kontroller alene har jeg følt det , ja og når jeg har blitt fraktet bort i sykebil alene.

Da kommer den følelsen alltid tilbake , en følelse av svik og ensomhet.

Det er når jeg ligger alene på et sykehusrom den blir altoppslukende , og følelsen av å være helt alene i hele verden blir intens.

 

Jeg tror alle som blir rammet av alvorlig sykdom kan kjenne seg igjen i dette , ensomheten blir stor når man blir syk.

For selv om jeg vet at jeg har mange rundt meg så kommer den følelsen stadig tilbake ,

en følelse jeg har levd med siden tre små bokstaver rammet.

En følelse ingen kan gjøre noe med , for selve kampen med denne sykdommen er det kun meg som kan ta.

 

Likevel tror jeg at jeg kan peke på en faktor , en faktor som gjør at denne følelsen er så sterk.

En faktor jeg aldri klarer å komme over , en faktor jeg for alltid vil bære med meg.

Jeg husker enda mitt første møte med tre små bokstaver , jeg kan enda føle det første møte på kroppen.

Alene satt jeg på et sykehus kontor , alene fikk jeg min skjebne belagt.

 

Alene satt jeg etterpå og ventet , ventet på en samordnet drosje som aldri kom.

I nesten to timer satt jeg på venteværelset og ventet , ventet med et mørke så stort.

Aldri har jeg følt meg meg mer alene , aldri har jeg følt meg mer ensom.

Alene satte jeg meg inn i en fullstappet drosje , alene prøvde jeg å forhindre et sammenbrudd.

 

En hel time tok hjemreisen , den lengste timen i mitt liv.

Med en gåstol som eneste støtte kravlet jeg meg ut av drosjen , og den lille grusveien opp til huset har aldri virket lengre.

Alt som sto i hodet mitt var å komme meg frem , jeg måtte komme meg frem til stolen på verandaen.

Jeg har aldri kjempet så hardt før , kjempet for å holde meg på beina til det siste.

 

Det smalt i det jeg datt ned i stolen , en tsunami av følelser kom ramlende ut.

Et skrik kunne høres over et ellers så stille nabolag , et skrik som kunne vekket selv de døde til live.

Jeg kunne høre hvordan skriket ga gjenklang mellom fjellene , ekkoet slo tilbake med full kraft.

Et skrik kunne høres over en blikkstille fjord , kampen for overlevelse startet med et skrik.

 

Helt siden den gang har jeg bært rundt på en følelse , en følelse av svik og ensomhet.

Stadig vender den tilbake , og litt sterkere blir den for hver gang.

For uansett hvor mye mine kjære prøver så kan de ikke hjelpe , den følelsen blir jeg aldri kvitt.

Kampen for overlevelse er det kun meg som kan ta , alene må jeg hver dag finne ny styrke….

 

Jeg våknet med en klump i magen , følte meg litt som vinden som ulte rundt hushjørnet. Angsten har kommet og gått i det siste , og jeg vet godt hvorfor. Jeg gruer meg rett og slett , gruer meg for noe jeg må igjen takle alene denne uken. Noen ganger blir det bare sånn , av og til må man gjøre ting på egenhånd. Det er vel det livet handler om , noen kamper må man ta alene om man vil eller ikke.

I tillegg fikk jeg beskjed om at lungelegen egentlig ville legge meg inn på sykehuset , han må gjøre noen innstillinger på bipap maskinen min. Men jeg vet hvor mye en liten gutt reagerer hver gang jeg blir innlagt , det spiller ingen rolle for han hvorfor jeg må inn. For han er det bare utrygt , mamma er borte fra sin vante plass. Heldigvis er han veldig forståelsesfull lungelegen min , han forsto med en gang at dette var noe jeg ville unngå om det lot seg gjøre. Derfor skal han ringe min mann imorgen for å prøve og finne en annen løsning , og alt jeg kan gjøre er å krysse fingrene.

Som overskriften tilsier så er virkelig høsten nå kommet , idag har det virkelig vært et ufyselig vær ute. Men det brydde ikke en liten gutt seg om når han sto opp idag , for han var i fyr og flamme idag tidlig. Ja for siden det var planleggingsdag i barnehagen så bød det seg en anledning , en anledning til å få være med pappa på jobb. Han var så stolt i dag tidlig når han sto ved sengekanten min , iført samme arbeidsklær som far strålte han som en sol.

Ut i fra bildene jeg fikk tilsendt så det ut som om dagen hadde levd opp til forventningene , en liten arbeidskar har hatt en god dag sammen med sin far. Han strålte like mye når han kom hjem , og som alltid hadde han mye og fortelle mor om dagen. Men idyllen varte ikke lenge , og etter diskusjonen og bedømme så tror jeg vi må flytte til sydligere strøk.

Vi har hatt den samme diskusjonen med en liten gutt i månedvis nå , jeg vet snart ikke mine arme råd. Idag var det igjen tid for fotballtrening , og som vanlig måtte en liten gutt overtales. Han nekter nemlig og gå med noe annet enn shorts , ja om han kunne velge så hadde han gått med shorts hele året rundt. Men etter en hylekonsert og en bearbeiding uten like , fikk mor gjennomslag for en longs under shortsen.

Ikke vet jeg hva som går av gubben for tiden , men noe har definitivt skjedd. For på grunn av dårlig vær valgte jeg og bli hjemme idag , jeg hadde lite lyst til å sitte ute i dette været. Derfor så jeg for meg at far og sønn tok bilen bort , det var nå det eneste fornuftige etter min mening ihvertfall. Men gubben hadde tydeligvis andre planer , og det var et øyeblikk der hvor jeg skulle ønske jeg var en flue på skulderen.

Sykkelen skulle tydeligvis testes , og på den verste værdagen hittil i høst tok far og sønn veien fatt. Heldigvis fikk min datter sneket til seg to bilder , og etter bildene og bedømme kunne dette blitt en god historie. Men jeg var glad jeg bestemte meg for å holde ræva hjemme , ihvertfall når jeg så hvordan de så ut når de kom hjem.

Som to druknede katter kom de inn døra her , ikke akkurat det beste været og ta en firhjuling og en sykkel fatt. Det ble tydeligvis en svært forfriskende tur langs skoleveien , en våt fornøyelse ble det ihvertfall. Jeg er bare glad de ikke blåste bort på veien , og at jeg nå har fått både far og sønn hjem igjen i god behold…

Det er ingen tvil om at livet mitt er snudd på hodet , ja ihvertfall ble det snudd opp ned for fem år siden.

Når tre bokstaver rammet så var spørsmålene mange , tusen spørsmål men ingen svar.

For med denne sykdommen så blir veien til mens du går , og bare det var en skremmende tanke.

Et helt år tok det før rett diagnose ble stilt , og i 12 måneder befant jeg meg i ingenmannsland.

 

Ikke fikk jeg den hjelpen jeg hadde krav på , med en nyfødt i sviktende armer ble hverdagen et mareritt.

Både Nav og kommune skjulte seg bak et regelverk , og selv om jeg knapt klarte å gå så ble jeg ikke hørt.

For uten en fastsatt diagnose kom jeg ingen vei , jeg ble sittende fast mellom to stoler.

At legene “trodde” jeg hadde hatt en blodpropp under fødselen var ikke nok , tro det er noe man gjør i kirka.

 

Den følelsen av å ikke få hjelp var den verste , min kamp i hverdagen var det ingen som ville lytte til.

Ikke fikk jeg svar heller , ingen kunne svare på hvordan mitt nye liv ville bli.

Alt jeg fikk høre var prognoser , en generell prognose om hvor langt livet mitt ville bli.

2-5 år sa de , men deres prognoser slo feil.

 

Livsforlengende behandling kunne jeg få , men ingen kunne svare på når.

Tidlig fikk jeg beskjed om at smerter ikke var normalt , likevel lever jeg med smerter hver dag.

Utslett i ansiktet fikk jeg også , og selv om huddlegen sa det var vanlig med nevologiske sykdommer så var ikke nevrologen enig.

Jeg hadde ALS og ferdig med det , hvordan kroppen ble påvirket var det ingen som kunne svare på.

 

Det er problemet med denne sykdommen , kunnskapen er liten.

Med lite støtte fra det offentlige blir det sånn , mysteriet rundt denne sykdommen står på stedet hvil.

Det eneste som tilbys er jevnlige kontroller , kontroller som skal vise hvor langt du er kommet.

For hver kontroll føler jeg meg et skritt nærmere , hver tredje måned kommer døden enda litt nærmere.

 

Ingenting blir opplyst , de vanskelige spørsmålene må du selv stille.

To år gikk det før jeg fikk vite , vite at en trakeostomi kunne forlenge livet med ti år.

Fokuset på livsglede finnes ikke , hovedfokuset er kun og holde meg i live.

I live lenge nok , helt til legene mener at jeg har fått nok.

 

Jeg er heldig som har blitt kjent med mange andre ALS syke , de har hjulpet meg mye.

For denne sykdommen utvikler seg svært individuelt , det finnes ingen fasitsvar på hvordan sykdomsforløpet blir.

Likevel står legene på sitt , de vet bedre enn meg hva som er best.

Men jeg er her enda , og jeg er glad jeg har trosset legene opp til flere ganger.

 

For hvis jeg hadde hørt på de når jeg lå innlagt før jul så hadde jeg blitt fratatt en stor glede.

Matgleden , gleden ved å spise selv.

Jeg prøvde nemlig , prøvde å forklare at en lungebetennelse startet med en forkjølelse.

Men igjen vendte de det døve øret til , det var svelgeproblemer som var årsaken.

 

Hele situasjonen ble blåst sånn opp at jeg ble redd , for første gang begynte jeg å tvile på meg selv.

Men takket være noen sykepleiere og familien så fikk jeg trygghet , nok trygghet til å prøve igjen.

Nå er det gått ti måneder og jeg har spist selv hele tiden , sondematen er kastet for lenge siden.

Men nå har jeg fått høre noe annet , noe jeg vet ikke er sant.

 

Trakeostomi er noe som stadig vekk kommer opp , jeg må vite hva jeg går til.

Jeg har fått beskjed om at da er det slutt , jeg vil ikke kunne klare å verken spise eller prate selv.

Men jeg vet det ikke er sant , for igjen er det svært individuelt.

For det finnes nemlig mange ALS syke med trakeostomi der ute , og de gir meg håp.

 

Jeg håper jeg kan bli en av dem , en av dem som spiser og prater selv med trakeostomi.

Men det jeg ikke skjønner er hvorfor ikke hovedfokuset ligger der , hovedfokuset bør være livsglede.

Istedenfor å skremme meg bør det oppmuntres , gi oss rom for å prøve.

Jeg kommer ihvertfall til å kreve , når jeg får trakeostomi vil jeg trenes opp.

 

For jeg har ingenting å tape , og med hjelp fra noen som har peiling så kan det kanskje gå.

Trakeostomi blir litt mindre skremmende med et håp , og for meg er det største håpet at jeg fortsatt kan prate og spise selv.

En ting har jeg ihvertfall lært , legene vet ikke alltid best.

Ja med denne sykdommen vet de svært lite , den største eksperten er meg selv….

Jeg våknet til en tappende lyd på vinduet mitt , det var ihvertfall ingen tvil om hvilket vær det var ute. Vi må nok bare innse at høsten er kommet , og høst i Bergen betyr regn. Mye regn , bøttevis med regn. Men gubben hadde tydeligvis bestemt seg idag , og ikke aner jeg hvorfor. For det er en kjent sak at min finnmarking ikke liker regn , ja for å være helt ærlig tror jeg ikke han tåler vann i det hele tatt.

Kanskje han er redd for å krympe , eller kanskje han ikke vil bli våt i “håret”. Derfor var overraskelsen stor når han plutselig var så bestemt idag , ut skulle vi uansett om det bøttet ned ute. Ikke vet jeg hva som gikk av han , men jeg skjønte ihvertfall såpass at det var nytteløst å prøve å komme med noen protester.

 

 

Men først noe helt annet , så dere Skal vi danse igår? For første gang ble jeg bergtatt fra første stund , denne sesongen tror jeg kommer til å bli den beste. Nate og Skarstein vant nok mitt hjerte , men det er heldigvis lenge igjen av sesongen så det blir spennende å følge med videre. Den eneste deltakeren jeg ikke er særlig “fan” av er Skarbø , et møte med henne på Vixen ga meg et dårlig inntrykk. Hun var tydeligvis ikke blid når en rullestolbruker fikk sitte ved samme bord som henne , det ble noen blikk den kvelden for å si det sånn. Jeg tror vi alle skal tenke over hvilket uttrykk vi utstråler iblant , det er alltid noen som oppfatter det. Uansett så var det gøy med Skal vi danse igjen , show var det ihvertfall fra første stund.

Idag fikk ihvertfall jeg en frisk luftetur , gubben derimot vet som alltid å ordne seg. Han fikk nemlig viljen sin , ut bar det med liten og stor. Det var for såvidt opplett når jeg kom rullende ut døren , men det øyeblikket ble som ventet kort. Garasjen ble mitt tilfluktssted , og en firhjuling ble dratt ut til en liten gutt. Med hjertet i halsen ble jeg sittende i garasjen mens jeg hørte på en liten gutt som ga bånn gass , det gikk med det var bortover veien.

Til slutt bestemte en liten gutt neste reisemål , naboen skulle besøkes og mor skulle være med. Gubben dro med seg en glimrende plan , ja ihvertfall i følge han selv. En parasoll ble festet til rullestolen , mens han satte seg trygt og tørrskodd under taket til naboen. Det eneste han ikke hadde tenkt på var dimensjonen til parasollen , ja det og vindretningen vel og merke.

Der satt jeg mens regnet pisket mot mitt kinn , og beina mine føltes til slutt ut som et par druknede katter. Den eneste trøsten der og da var tanken på nybakte boller , min datter hev seg nemlig rundt på kjøkkenet igår. Tre brett med skillingsboller ble laget , og det var det eneste jeg tenkte på der jeg satt i regnværet.

Inn kom jeg meg heldigvis til slutt , og med nye ullsokker på beina kunne endelig hvetebaksten inntas. Jaja , ingen skal si at jeg ikke trosser været , jeg har i det minste fått en luftetur idag også. En liten gutt ble igjen hos naboen , og plutselig fikk jeg en liten filmsnutt tilsendt. Det skjer tydeligvis magiske ting hos naboen , en liten gutt fikk store øyne når det plutselig kom sjokolade ut av ørene hans. Jeg skjønner ihvertfall hvorfor han trives så godt der borte , det er jo rene “eventyret” og være på besøk der borte.

 

Imorgen er det planleggingsdag i barnehagen , så på mange måter blir det langhelg her i huset. Fotball trening er det også i morgen , men det spørs om far og sønn må ta bilen denne gangen. Sykkelen til gubben er ihvertfall kommet i hus , så nå er det bare å vente på neste godværsdag…

Små dunkelyder kunne høres fra en ellers så stille gate , små dunk fikk frem en lengsel i meg.

Det er så lite som skal til , en liten lyd fikk meg til å føle meg mer fanget enn normalt.

En liten gutt hoppet ned fra sofaen , på lette barneføtter løp han mot gangen.

På få sekunder hadde to sjeler forlatt huset , lyden fra en smellende ytterdør ga gjenklang i huset.

 

Stillheten traff meg , som lyn fra klar himmel kom en følelse tilbake.

Lengselen etter livet , en lengsel etter mitt gamle liv.

En smellende ytterdør ble en påminnelse , en påminnelse om at mitt liv aldri vil bli enkelt igjen.

Lykkelig forlot far og sønn huset , men jeg ble sittende igjen med en lengsel så stor.

 

Det var naboens snekring som utløste det idag , i det hammeren traff spikeren traff den også meg.

Lyden av en smellende ytterdør ga meg en påminnelse , en påminnelse om alt jeg har mistet.

Det enkle i livet er forbi , aldri mer kan jeg løpe ut en ytterdør.

Aldri mer kan jeg knyte mine joggesko , lukke døren etter meg for å ta en prat med en snekrende nabo.

 

Jeg kan ikke gå ut på verandaen engang , henge over rekkverket for å se hva som skjer.

Løpe ut sammen med en liten gutt , få føle hvordan små barnehender griper tak i mine.

Jeg blir for alltid hun som sitter igjen , en stol er blitt mitt fengsel.

Stillheten fyller meg opp , lengselen har igjen vendt tilbake.

 

En liten gutt er vant med det , for han er det normalt at mamma blir igjen.

Men jeg klarer ikke , klarer ikke venne meg til lyden av en smellende ytterdør.

En hel verden ligger der ute , en hel verden går videre uten meg.

Et annet liv utspiller seg utenfor fire vegger , men for meg står en smellende ytterdør i veien.

 

Sekunder ble til minutter , mange minutter.

Far og sønn bruker sekunder , men mine sekunder er forsvunnet.

Tre små bokstaver tok med seg mine sekunder , det enkle liv forsvant med lyden av en smellende ytterdør.

Alt jeg har igjen er minutter og timer , og lyden av en smellende ytterdør fikk klokken til å tikke enda raskere…