Jeg elsker det, nyter hvert sekund av denne nye tilværelsen. For meg betyr det at familien er samlet, og at vi får muligheten til å tilbringe ekstra tid sammen. Så selv om jeg savner resten av familien og gleder meg til å treffe alle sammen igjen, så har jeg hatt stor glede av å ha alle hjemme. Spesielt nå i disse påskedagene, for da har gubben også vært hjemme. Tid blir så viktig når man er dødssyk, og hvordan man bruker tiden er det viktigste av alt.
For selv om jeg elsker å ha det travelt og trenger at det skjer noe med jevne mellomrom, så betyr det ingenting hvis jeg ikke har noen å dele alle opplevelsene med. Jeg elsker å dele øyeblikk sammen med mine, det er det livet handler om for meg. Jeg trenger ikke andre ting, alt jeg ønsker meg er tid sammen med mine kjære.
Men idag er siste dagen, siste dagen av påsken er snart over. Imorgen vender gubben tilbake på jobb og jeg blir igjen alene med barna, og jeg kjenner klumpen i halsen vokser bare jeg tenker på det. For meg er det luksus og ha han hjemme, for da har jeg noen å dele ansvaret med. Jeg har vært alene om ansvaret i så mange år, at når han først måtte komme hjem når jeg ble syk, så skjønte jeg hvor mye det betyr og være to.
Derfor verdsetter jeg alle dagene vi får sammen, og spesielt nå som min tid er i ferd med å renne ut. Så tårene har sittet løst idag, jeg skulle gjerne hatt en uke til. Ja jeg har grått av den minste ting, og stakkars Isak har ikke skjønt noe verdens ting. For her satt jeg sammen med en liten gutt og så film, og når slutten på filmen fikk meg til å gråte, ja da begynte selv jeg å lure på meg selv.
For vi så Askeladden i Dovregubbens hall idag, noe Isak virkelig levde seg inn i. Jeg har aldri sett han så engasjert før, dette var tydeligvis midt i blinken. Prinsesse, troll og et sverd er midt i blinken for en liten gutt, han sto og hoppet i sofaen her når trollet kom frem på skjermen.
Dette førte til at hele dagen har vært preget av troll og prinsesser, så til slutt ble jeg helt utslitt av å beseire trollet at jeg måtte finne på noe. Løsningen ble å sende far og sønn ut på troll jakt, men det innebar at de måtte til fjells. Troll bor jo i huler på fjellet, så en liten gutt pakket ned sverdet og dro avgårde.
Askeladden speider etter troll
Så nå avslutter vi kvelden med enda en Askeladden film, denne gangen Soria Moria slott. I morgen er en ny dag, og nå håper jeg bare på en ting. Jeg ønsker meg sol og skyfri himmel, for da kan jeg og en liten gutt gå på troll jakt sammen…..
Det er nå når gubben holder på nede at jeg gjerne skulle vært frisk, for jeg ser potensiale i den gråeste murvegg. Gudene vet hvor mange ganger gubben dømte ned alle mine husprosjekter når jeg var frisk, men når jeg hadde gjort det så viste det seg at løsningen var “grei” likevel. Ja for det er det største komplimentet du kan få fra en gubbe, når han sier at noe er “helt greit” ja da er det fantastisk bra det du har gjort.
Så nå når gubben har begynt å rive kjelleren så klør det i fingrene mine, for der han ser arbeid ser jeg muligheter, og nå er det full krise i heimen. Nei jeg må vel melde oss på et opppussings program på TVen, hvor er Halvor Bakke når man trenger han?
Jeg skal gi han “Eventyrlig oppussing”, for vår kjeller trenger mer enn magiske fingre. Jeg har så lyst til å gjøre noe med begge rommene der nede, for størrelsen er det ingenting og si på. Et lekerom til Isak og et oppholdsrom til ungdommene, ja det er drømmen det. Kanskje til og med en inngang til meg, så kan jeg også få delta i moroa.
Engstelsen var stor når vi begynte å rive der nede, for lukten av fuktig kjeller har vært intens det siste året. Vi var så bekymret der en stund at vi vurderte og flytte opp ene sønnen vår, han har nemlig rom der nede. Men heldigvis så var det bare en opprydning som skulle til, ingen tegn til fukt eller råte noen plass.
Men som dere ser av bildene så står vi ovenfor en utfordring, eller rettere sagt gubben gjør. Planen er ihvertfall å gjøre noe med de rommene vi kan gjøre noe med, male og legge gulv er ihvertfall en start. Det skal ikke så mye til for å gjøre det litt bedre nede, og nå er det på tide og gjøre noe.
Isak gikk på med stor arbeidslyst, det er ingenting som er gøyere enn å rive ned vegger. Jeg vet ikke om han klarte å lage et hull engang, men det var ihvertfall mye banking fra kjelleren. Gi den gutten en hammer og han er i himmelen, det gjorde nok godt å kunne rive ned noe på en dag som denne.
For idag har det bøttet ned ute, samtidig har det blåst skumtopper på havet. Det var ikke før på ettermiddagen at det begynte å lette litt, ja med regnet i det minste. Da var Isak klar, nå hadde det vært nok inneaktiviteter. Han glemmer ingenting den gutten, og det fikk vi erfare idag. For gubben nevnte for noen dager siden at nå kunne vi skifte dekk på bilen min, og det minte en liten gutt oss på idag.
Derfor endte dagen med at bilen min er blitt gjort sommerklar, og kjelleren har blitt revet ferdig, og alt takket være en driftig fire åring. Så vi har fått gjort mye i påsken, her er det ingen hvilehjem. Men litt kos blir det også tid til, så nå legger vi beina høyt og nyter smaken av nystekte lapper, det er vel fortjent nå…
Gårsdagens innlegg skapte debatt, og jeg elsker at dere engasjerer dere. Noen er enig med meg i at dette er altfor tidlig, mens andre mener at vi må starte en plass. Jeg er overhodet ikke enig i måten dette blir gjort på, for vi er mange som nå blir stående uten et tilbud nå når samfunnet skal åpnes igjen. Gårsdagens innlegg kan dere lese her.
For hvorfor starte med de minste barna, de som ikke forstår? Hvorfor skal de ansatte i barnehagen utsettes for risiko, og samtidig ha en arbeidssituasjon som nærmest er uholdbar. Hvordan skal de klare å holde 40 barn adskilt ute i barnehagen, eller 1 klassingene separert i skolegården?
De har bemannings problemer fra før, og i disse dager er bemanningen enda lavere fordi mange ansatte er i risikogruppen. Regjeringen kan prate om forhåndsregler og sikkerthetsregler så mye de vil, men det er ikke de som må utøve den, det er det de få ansatte som er igjen som må.
Mange sitter hjemme nå, voksne mennesker har enten hjemmekontor eller er permitert. Voksne mennesker som forstår alvoret i denne situasjonen sitter hjemme, likevel begynner vi med barna. Små barn skal vi sende tilbake i barnehagen, og det blir de ansattes jobb og holde de adskilt. Men hva med de som kun har en foreldre, en mamma eller pappa? Noen har til og med en foreldre som er i risikogruppen, de har brukt opp 20 dager med full lønn og står nå i fare for å miste sin eneste inntekt. Hvor er deres tilbud?
Dere kan prøve å forklare meg så mye dere vil, men jeg ser ikke logikken i den tankegangen. Jeg kan ikke forstå hvorfor voksne skal holdes hjemme mens små barn skal sendes tilbake i barnehage og på skole. Et argument er at barna må i barnehagen for at de voksne skal kunne gå på jobb, men hva med de som ikke kan sende barna sine i barnehagen? Hva med de som er alene og faller mellom to stoler?
I tre uker har jeg vært hjemme med en liten gutt, det spiller ingen rolle at jeg er syk. Først kom Regjeringen med forslag om å holde barnehage og skole åpen for de som trengte det, jeg var en av de som kunne sende min sønn i barnehagen hvis jeg ville.
Vi nektet, risikoen var for stor til at vi følte oss trygg. Min mann er den eneste i husholdningen som har en stabil inntekt, så han må holde seg på jobb. Derfor har jeg som er dødssyk vært nødt til å hente frem all den energien jeg har for å ta meg av en liten gutt, for han er det bare mamma som har vært god nok de siste ukene.
Men nå skal samfunnet åpnes igjen, og vi starter med de små. Så det tilbudet som egentlig var ubrukelig for oss i første omgang, gjelder ikke lenger. Igjen faller vi mellom to stoler, for nå blir vi som er i risikogruppen bedt om å holde barna hjemme. Min mann kan kun være hjemme i 20 dager med lønn, etter det forsvinner vår eneste inntekt.
Hvor er vårt tilbud? Hvem skal avlaste oss i denne perioden? Nå er min mann nødt til å jobbe dobbelt, for det er nedbemanning både på assistent fronten og i hjemmesykepleien, ingen flere enn nødvendig kommer inn døren her. Derfor blir det mye på min mann nå, ja mye for hele familien og takle.
Er det virkelig riktig at jeg som lever med ALS skal være nødt til å styre en hel husholdning alene, hva skjer den dagen jeg ikke klarer mer da? Jo da må vi sende sønnen vår i barnehagen selv om det ikke er trygt, alt vi har gjort til nå vil være forgjeves. Derfor blir jeg forbanna over likegyldigheten som nå blir vist, for jeg nekter å ofre mitt liv for at poliitikerne skal drive med forsøksprosjekt….
Takk til alle våre fantastiske bønder i dette landet vårt, idag har vi fått servert et herremåltid takket være dere. Jeg er stolt av å være norsk, og jeg er stolt over alle våre bønder som står på for å gi oss mat på bordet hver eneste dag. Idag hyller jeg dere, tusen takk for den fantastiske jobben dere gjør.
Denne dagen har flydd avgårde, det har skjedd noe rundt hodet mitt i hele dag. Først skulle vi tilberede lammelåret, påskens store høydepunkt skulle tilberedes idag. Det har luktet helt herlig i hele huset, jeg kjente hvordan smaksløkene danset i munnen på meg bare av lukten.
Vi har så mye mat igjen at vi kan nyte det til middag imorgen også, ingen påske uten et saftig lammelår. Guri jeg er glad jeg ikke er vegetarianer nå, men den diskusjonen gidder jeg ikke gå innpå engang. Jeg er bare glad for at jeg fremdeles kan nyte deilig mat, det så mørkt ut for noen måneder siden.
Idag kom det noe rart i postkassen til Isak, en liten gutt snudde opp og ned på et ark når han kom ned trappa etter middag, hva var dette for noe rart? Det viste seg å være et kart over området her, dette måtte studeres nærmere.
Isak ble helt i hundre her, for når han så noen hare spor bakpå arket så skjønte han det. Selvfølgelig var det påskeharen som hadde vært her, vi måtte jo på påske egg jakt. Hele familien ble samlet, ja ihvertfall alle som var hjemme, her måtte det flere hoder til for å løse kartets mange labyrinter.
Været var ikke med oss idag, og vi var en stund redd for at eggene ville smuldre opp av alt regnet. Så her hadde vi ingen tid å miste, det var bare å få på seg klærne og komme seg ut. Jeg ble inne, men påskeharen hadde vært lur, han hadde gjemt eggene slik at jeg kunne følge med fra min lille stue.
Det ble et forferdelig spetakkel i skogholtet, jeg kunne høre Isak helt inn. Det var tydelig at dette var populært, og Isak var veldig imponert over påskeharen. For ikke nok med at han hadde gjemt eggene slik at mamma kunne se, han hadde også pakket eggene inn i gjennomsiktige poser, dette var en skolert harepus.
Ingen tvil om at Isak var fornøyd når han kom inn døra her, og mamma var så heldig å få både smake og se på alle herlighetene. De største barna fikk selvfølgelig også, ingen glemt her i huset. Påskeharen hadde til og med et egg til eldstemann, men det får han få når han kommer hjem.
Så nå skal vi bare nyte resten av kvelden, påskestemningen har for lengst lagt seg over oss alle. Håper dere også nyter påsken hvor enn dere er, det er ikke så mye som skal til alltid for å skape litt glede, så vi får gjøre det beste vi kan med det vi har……
I tre uker nå har jeg holdt meg hjemme, buret meg inne som ei burhøns. Jeg har nektet mine barn de store utskeielsene, et fåtalls av venner er blitt tillatt men på trygg avstand så klart. Vi har hatt nedbemanning på assistentene, ja til og med hjemmesykepleien er sjeldnere innom enn før.
Minstemann har ikke lekt med andre barn på tre uker, mamma og pappa har vært nødt til å tenke i nye baner. De største barna har også blitt engasjert, de siste ukene har vi seilt på alle verdens hav og reddet alle prinsesser som er å redde.
Vi har hatt kurs i håndhygiene og desinfisering, vasking av hender er nærmest blitt en tvangshandling her i huset. Gubben låser lastebilen på jobb, og går med håndsprit på innerlomma. Han holder fem meters avstand til alle, og kommer rett hjem når arbeisdagen er over.
Min eldste sønn har bodd borte de siste ukene, han tør ikke komme hjem. Forkjølelse skapte frykt, og da var det gjort. Jeg har sett han en gang på tre uker, men det må vi bare godta. Både han og vi holder oss i karantene, vi tør ikke annet.
Du tenker kanskje at vi overdriver, at så galt er det da ikke. Men ikke for oss, for meg er dette blodig alvorlig. Denne usynlige trusselen vi står overfor kan bety slutten for meg, mye tidligere enn jeg hadde sett for meg.
Jeg er en av dem, jeg er en av mange som nå er i risikogruppen. Men jeg er også en av dem som ikke kan reddes, jeg lever allerede på overtid. 2-5 år sa de, og det var for fire år siden. Nå er jeg 40 år og fullstendig avhengig av andre, men likevel klamrer jeg meg fast til livet.
Redselen har vært stor, angsten har satt seg som en klump i halsen. Alt jeg kan gjøre er å håpe, håpe på at sykdommen ikke forverrer seg og at jeg ikke blir smittet. For blir jeg smittet så er jeg ikke verdt å bruke tiden på, jeg skal dø likevel.
Så jeg gjør alt jeg kan, jeg tar alle forhåndsregler jeg kan. Ja hele familien gjør det, alle burer seg inne og håper på det beste. For barna vil ikke at deres eneste mamma skal dø, ihvertfall ikke enda når hun enda lever godt. En ektemann gjør alt for at sin kjære skal være trygg, så lenge som overhodet mulig.
Men nå er redselen enda større, angsten legger seg som et lokk i halsen. Jeg sliter med å puste, hjertet er på vei ut av brystet på meg. Jeg ser det i øynene på mine kjære også, frustrasjonen og redselen lyser imot meg. Alt vi har ofret føles nytteløst nå, for nå har våre folkevalgte bestemt seg for å åpne samfunnet igjen.
Jeg kjenner hvordan panikken sprer seg, for hva skal vi gjøre nå? Skal vi sende minstemann i barnehagen om en uke, late som om ingenting har hendt? Hva skal jeg si når han spør, hvordan forklare en fire år gammel gutt at han må gå selv om det ikke er trygt?
For det er jo ikke trygt, dette er jo et forsøksprosjekt. Vi er blitt til brikker på et sjakkbrett, det er bare et tidsspørsmål før det er sjakkmatt. Ihvertfall er det sånn for meg, og vi er mange nå som sovner med en klo rundt brystet.
Jeg kommer til å nekte, mine barn skal ikke være nødt til å gå med en klump i magen. Mine kjære skal ikke gå rundt med en redsel så stor, vende tilbake til samfunnet med mitt liv på samvittigheten. Det er nemlig det som kommer til å skje, de kommer til å være redd for å smitte meg.
Selv jeg skjønner at vi må vende tilbake engang, men for meg er dette å begynne i feil ende. Hvorfor i huleste begynner man med barna? De som er mest forsvarsløse i samfunnet, de blir kanskje ikke smittet like lett, men de kan være smittebærere. Min fire år gamle gutt kan smitte meg, tenk å ha det på samvittigheten resten av livet.
Derfor vil jeg nekte, når barnehagen åpner dørene så blir det uten mitt barn tilstede. Vi lever i en tid der mulighetene er uendelige, det må da finnes andre måter og gjøre dette på uten å sette liv på spill. Så beklager Erna, du må gjerne sende dine barn tilbake på skolebenken. Men for meg blir det for tidlig, mine barn skal ikke ha mitt liv på samvittigheten…
Halleluja! Jeg har faktisk sovet litt inatt, pinex forte var tingen som slo meg ut. Så når jeg våknet idag følte jeg meg i det minste litt lettere til sinns, men nakken er den samme. Jeg prøver å gjøre øvelsen som fysioterapeuten sendte meg på mail, men det er jo rene torturen. Det er et smertehelvete uten like, og jeg må ta både Ibux og pinex forte for å komme meg igjennom det.
Jeg ble overrasket når gubben slo opp skyvedøren idag tidlig, for hva skjedde med værmeldingen igår? Det var jo meldt både overskyet og regn, men jaggu tok de feil. Knallblå himmel og sol var det jeg våknet opp til idag, her måtte vi finne på noe. Jeg ville jo også ut, men med den nakken som ikke spilte på lag visste jeg at det kunne bli vanskelig.
Men løsningen var nærmere enn jeg trodde, egentlig er det utrolig alt jeg kommer på. For jeg visste at jeg hadde en masasjepute til nakken, jeg fikk nemlig en til bursdagen for to år siden. Jeg har aldri brukt den, men den ble redningen idag. Den er nemlig mulig å lukke foran, og du kan stramme den så mye du vil. Den fungerer som en deilig nakkekrage, og i tillegg kan du få masasje om du trykker på knappen. Så takket være den kom jeg meg også ut i solen idag, og jeg nøt hvert sekund.
Jeg har fått meg livvakt
Grille fikk vi også gjort, det er ingenting som smaker bedre enn mat du nyter ute. Pølser og grillribbe var menyen idag, helt supert på en langfredag. Men en liten nedtur fikk jeg idag, for det viste seg at noen hadde vært på røvertokt i løpet av natta. Den forbaska hjorten altså, tulipanene mine var borte. Ja ihvertfall mange av de, og jeg som hadde gledet meg sånn. Jeg bare håper at resten får stå, på denne tiden kan de godt holde seg unna. For på denne tiden fråtser de i mat, ene treet etter det andre spirer som bare det.
Katta til naboen er såååå finJa helt til den beit fingrene
Jeg får be nattevaktene gå ut og rope på trappa med jevne mellomrom, jeg må bare sende ut nabovarsel først. De har egentlig ingenting å gjøre på likevel, jeg trenger lite hjelp på natta. Så da kan de være hjortevakt i stedenfor, er det noen som har et gevær?? Ja bare til varselsskudd altså, tror kanskje luftgevær er tryggere når jeg tenker meg om, det kan bli noen spennende netter fremover.
Dronningen følger med
Noe må vi ihvertfall gjøre, for nå er grensen nådd. De kan spise både epler og plommer i hagen min uten at det gjør meg noe, men tulipanene mine er en helt annen sak. Så nå skal jeg bruke resten av kvelden på å pønske ut en plan, men i mellomtiden får nattevaktene sitte på trappa, ta med sovepose og kakao…
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt og lest den setningen, spesielt i disse tider blir håpet dratt frem mer enn aldri før. Håp er viktig, ja noen ganger er det alt vi har. Men håp kan ikke erstatte handling, det kan ikke bli en hvilepute for å ikke gjøre noe selv. Vi kan ikke lene oss tilbake og “håpe” på at andre gjør jobben.
Med andre mener jeg Regjeringen, våre folkevalgte som styrer dette landet. I denne situasjonen har vi sett en Regjering som står støtt, som virkelig jobber hardt for at vi skal komme ut av dette med hodet over vann. Men det fritar vel ikke oss andre? Vi har vel alle et ansvar for å gjøre det vi kan?
Eller skal vi bare lene oss tilbake og “håpe” på det beste, skal vi stole blindt på at alle blir hørt og sett? Før eller siden vil hverdagen på nytt vende tilbake, vi vil igjen vende tilbake til både skole og jobb. Men det vil også komme innstramninger, noe som selvfølgelig er nødvendig. Vi ser det allerede nå, noen utsatte grupper får ikke den hjelpen de trenger.
Det er rett og slett ikke mulig for Regjeringen alene og bære dette samfunnet, vi har alle en plikt til å gjøre noe. Heldigvis er det mange som nå gjør en innsats, det er når krisesituasjoner oppstår at vi også ser nestekjærligheten mer enn noen gang før.
Men før eller siden blir dette bare noe vi prater om over kaffekoppen, det blir bare enda et kapittel i historiebøkene. Vi viser oss fra vår beste side nå, for nå har vi plutselig tid til å bidra, vi har tid til å være medmennesker.
Jeg får mange meldinger i innboksen fra mennesker som nå er i en sårbar situasjon, mennesker som er engstelig her og nå, men som også er engstelig for hva denne nye fremtiden bringer. Psykisk syke som nå sliter mer enn aldri før, alenemødre som er utføre som engster seg for hva disse innstramningene vil føre til.
Mennesker som ikke har familie, ensomme mennesker som nå for første gang føler seg som en del av samfunnet igjen. Som ved hjelp av teknologien nå har fått nye bekjentskap, kanskje møtt andre likesinnede som er i samme situasjon. Men likevel går de med en klump i magen, for de vet at hverdagen vil vende tilbake igjen. Før eller siden vil de igjen sitte alene, livet vil gå videre uten at de henger med.
Derfor kan vi ikke bare lene oss tilbake og håpe, for håp alene er ikke nok. Vi har alle et ansvar for vår fremtid, vi har alle et ansvar med å være medmennesker. Så selv om vi nå er flinke til å se hverandre, så er mitt håp at vi fortsatt ser hverandre når hverdagen vender tilbake….
Natta har ikke vært særlig god, jeg har våknet flere ganger av smertene i nakken. Verken Ibux eller paracet har hjulpet, jeg trengte noe sterkere krutt. Så idag måtte jeg bare krype til korset, jeg måtte besøke legen. Det var det eneste som sto i hodet på meg når jeg morgenen endelig kom, jeg måtte komme meg til legevakten fortest mulig.
Stakkars Isak, han ble så bekymret. Han trodde nemlig at mamma måtte på sykehuset igjen, og han trodde ikke på meg når jeg prøvde å overbevise han om at jeg snart kom hjem igjen. Egentlig var planen at han skulle være hjemme her mens jeg og gubben dro på legevakta, men vi skjønte fort at det ikke gikk. Vi måtte ta med en liten gutt, vi hadde ikke hjerte til noe annet.
Det var et merkelig besøk hos legen, det ble ihvertfall tydelig at vi er inne i en rar periode. Vi måtte holde oss i bilene og ringe inn, så måtte vi vente til de kom ut og hentet oss. Heldigvis kommer diagnosen godt med i slike situasjoner, jeg kom inn først av alle.
Heldigvis var legen enig med meg, dette var en akutt låsning i nakken. Dessverre så var det ikke så mye å gjøre med det, her var det bare å ta tiden til hjelp. En til to uker var dommen, så det var denne påsken. Men jeg trøster meg med at det kunne vært så mye verre, en stiv nakke går i det minste over etterhvert.
Idag har det vært storopprydning i kjelleren, og gjett om jeg var glad. Jeg er egentlig glad for at jeg ikke kan gå ned og se på kaoset, for ifølge gubben har kjelleren vært uoverkommelig. Derfor var gleden stor når gubben og assistenten hev seg rundt her, og det er bestandig spennende å se hva som dukker opp under opprydningen.
Det dukker bestandig opp små bortgjemte skatter, nedstøvete skatter som jeg hadde glemt jeg hadde. Problemet er bare at alle tingene lukter våt kjeller, noen ting er det bare å vaske, men andre ting må man bare kaste. Som sofaen vi tok opp forrige uke, den luktet så grusomt at vi måtte bare kvitte oss med den. Heldigvis dukket det opp to andre skatter som kom til nytte, to Ekorn stoler dukket plutselig opp.
Så nå har vi ommøblert min lille stue enda engang, men det ble ikke så verst. Noen påskeduker er også kommet på plass, det skal ikke så mye til alltid. Nå kjenner jeg at jeg har tatt smertelindring, kanskje litt i overkant mye. Kvalmen veltet over meg, og da må det enda mer medisin til. Så nå har jeg tatt kvalmestillende og har lært min lekse, litt tålmodighet er alltid fint å ha…..
