Måned: mars 2020

Jaja så var kaoset igang, denne tirsdagen kommer jeg aldri til å glemme. Det er helt uvirkelig det vi er inne i nå, og enda mer uvirkelig ble det når hjemmesykepleien plutselig sto i døren iført fullt smitteutstyr. Isak syns det var veldig rart, og en nysgjerrig liten gutt lurte fælt på hvem som skjulte seg bak munnbind og frakk.

Han har nemlig lært seg navnene på de fleste som kommer inn døren her, og det hele utartet seg til en ren gjettekonkurranse. Plutselig innså vi at vi faktisk hadde snudd kaoset til å bli noe morsomt, og en liten gutt var spesielt fornøyd. Han var ihvertfall fornøyd når han klarte å gjette riktig, jeg skulle nesten hatt det på film.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Men bortsett fra noen hektiske timer nå i ettermiddag så har dagen vært god, for igår fikk jeg en ide. Derfor sendte jeg assistenten ut på en liten handlerunde som eneste kunde, for idag skulle vi lage et kunstverk sammen. Isak har sortert farger, og assistenten har satt på plass. Resultatet ser dere under, heldige er de som får dette i gave, en gave gitt fra en liten kropp med et stort hjerte.

“Gå planken din landkrappe” en bestemt stemme hadde tatt over på kjøkkenet. To assistenter fikk en sverdspiss stukket opp i bakenden, og en liten pirat…kremt, unnskyld, en stor og skummel pirat lo godt når to assistenter hoppet av forskrekkelse.

Da var jeg heldigere, jeg ble nemlig tildelt en ærefull rolle, jeg fikk lov til å være selveste Kaptein Sabeltann! Men da måtte jeg selvfølgelig ha hatt på, og en ekte sjørøverhatt ble plassert på mitt hode.

Ninja har jeg også vært, det er lenge siden jeg har følt meg så sprek. Kung fu spark og karateslag om hverandre, syk jeg? Nei ikke i det hele tatt ifølge en liten gutt.

Ute har været vært skiftende idag også, men Isak har heldigvis kommet seg litt ut. For selv om han er forkjølet så er almenntilstanden god, energien er det ingenting å si på. Derfor var det ekstra spennende når en liten gutt fant en meitemark, litt glad for at assistenten ikke lot en liten gutt få ta den med hjem til mamma.

Dagen har ihvertfall vært god, vi koser oss inne med god mat og underholdning av første klasse. Vi lider slett ingen nød, og jeg er bare glad for at jeg fortsatt er frisk, det er jo det aller viktigste. Gubben er i full gang med å skalke alle luker, igjen! Nå blir han også hjemme en stund.

Nå skal han også få kose seg hjemme med en liten gutt, imorgen skal han få være pirat, Ninja er jeg mer usikker på. Men jeg er litt skeptisk, for 14 dager innestengt med en liten gutt kan bli en spennende afære. Nå gjenstår det å se hvem som står oppreist når dette er over, jeg setter pengene mine på en liten gutt…

PS : Nå skal Isak testes imorgen heldigvis, for selv om det mest sannsynlig bare er en forkjølelse , så hjelper det på engstelsen å få vite helt sikkert 💜

Jeg hørte det litt igår, ørene er jo på stilke om dagen.

Hmm, var det en host jeg hørte, hørte jeg noe kremting fra stuen?

Nå må du ikke bli hysterisk sa jeg til meg selv, et host trenger ikke bety noe.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Men idag hørte jeg det tydelig, det var ingen tvil lenger.

En liten gutt sto fremfor meg, hostet i sin arm.

“Jeg er litt syk mamma” sa en liten gutt.

Da var kaoset igang, panikken var et faktum.

Assistentene ble satt i ringerunde, fastlegen ble ringt.

Men der ble vi henvist videre til legevakten, og en lang telefonkø begynte.

Hjemmesykepleien ble også kontaktet, så nå blir det fullt smitteutstyr ved neste besøk.

En liten gutt måtte forberedes, vi ville jo ikke påføre han traumer når hjemmesykepleien kom tildekket inn døren her.

Etter to timer i kø kom vi endelig igjennom, tusen spørsmål ble stilt.

Så nå sitter vi her og venter, spenningen stiger for hvert minutt.

Legen skulle ringe fikk vi beskjed om, noe mer enn å vente kan vi ikke gjøre.

Så nå er det bare å håpe på det beste, krysse fingrene for at dette går bra.

Mest sannsynlig så er det bare en vanlig forkjølelse, men jeg kjenner likevel på den engstelsen, tenker likevel hva om….

“Aaaatjsoo, kremt kremt, det er ikke Korona altså”

Den setningen går igjen om dagen, jeg fikk den servert senest igår. Engstelsen sitter i brystet, den vokser for hver dag som går. Vi kjemper en krig, en usynlig trussel er der ute. Aldri i min villeste fantasi hadde jeg sett for meg en slik tilværelse, en skjebne midt i en krig.

Her har jeg levd med ALS i årevis nå, kjempet meg gjennom utallige prøvelser og ubarmhjertige hindrer. Men nå er ikke ALS den største trusselen, den står på stedet hvil. Sykdommen er blitt satt i skyggen av en større trussel, og den kan inntreffe når som helst.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Vi er mange som er engstelige nå, utallige mennesker frykter for deres liv.  Krigen har allerede krevd sine ofre, ruletten er igang. Alle holder pusten og venter, hvem blir nestemann ut.

Landet er i unntakstilstand, og vi burer oss inne som redde dyr. Vi som er alvorlig syke fra før er vant med å være hjemme eller på sykehus, vi er vant med å tilbringe livet under små forhold. Enten lenket til en sykehusseng eller innenfor fire vegger, triste vegger som stadig kommer nærmere.

Men nå er dere også i samme situasjon, dere har havnet  i samme “fengsel” som vi lever i hver eneste dag. Velkommen til vår hverdag,nå sitter dere også og føler på det, den engstelsen og kjedsomheten som vi så godt føler på. Men for dere er det bare en periode, før eller siden vil det gå over.

Fortsatt ser jeg det, fortsatt er det noen som forsøker å bare spøke det bort. De kan ikke forstå at noen kan bli grepet av panikk, enkelte forstår ikke frykten som kan oppstå hos noen. Mennesker som hamstrer blir kalt egoister, det blir skålet med Cotona flasker, nye vitser dukker opp daglig.

Beklager at jeg ikke ler, beklager at jeg ikke blir med på hetsingen av enkeltmennesker. Jeg har mest lyst til å hamstre selv, handle inn mat som skal rekke i ukevis, og bure meg inne sammen med mine kjære. Jeg kjenner nemlig på den samme panikken selv. Mange av disse menneskene som hamstrer er nemlig ikke egoister, de har gode grunner for å handle som de gjør.

Rundt omkring i hele vårt landstrakte land sitter det mennesker, ensomme mennesker, redde mennesker. Noen vakler allerede mellom liv og død, de vet at for dem er dette viruset kroken på døren. Operasjoner blir utsatt, livsviktige operasjoner som man har prøvd å forberede seg opp til i månedsvis.

Så tenk dere om før dere prater, ikke trekk konklusjoner fordi dere tror dere vet svaret. Alle prøver så godt de kan på sin måte, vi befinner oss alle i en ny surrealistig tilværelse. La oss heller stå sammen om dette, la oss heller vise omtanke. For vi er alle i samme båt, vi ønsker alle det samme. Vi vil alle forbli friske, vi vil alle unngå en usynlig trussel….

En ny uke er igang, og det merkes godt. Jeg var så trøtt når jeg våknet idag, jeg måtte blunke minst 14 ganger før jeg klarte å få opp ett øye, det andre var helt limt fast. Dagen startet 0700, da skulle nemlig far i huset på jobb. Så derfor må assistenten også starte tidlig, en kabal er lagt for en ny og rar hverdag.

Men egentlig er vi heldigere enn mange andre, vi klarer i det minste enn så lenge å hindre at far i huset må være hjemme. Jeg tenker på den tiden jeg var alenemor, ingen pappa som kunne dele på ansvaret. Det er mange som sliter nå, alene om omsorgen må de ta seg fri fra jobb. Vi er heldig som faktisk har hjelp.

Men selv om vi har hjelp så er jeg helt utslitt, jeg har hørt så mange barnesanger og sett så mange barnefilmer, ja jeg hører “pål sine høner” enda. Jeg kommer til å drømme om Kaptein Sabeltann og Vennebyen inatt, hodet mitt er rett og slett overfylt.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Her er det ingen feriekoloni, mor får gjennomgå til de grader. Idag kunne jeg også konstatere at en ny periode var igang, hvorforperioden er i full gang.“Hvorfor gjør han det mamma”, “hvorfor sa hun det”!

Tre timer med barnefilm og spørsmål om hvorfor i ett banka kjør kan gjøre noe med enhver person, jeg følte meg like spak som den stakkaren som måtte gå planken på den sorte dame.

Været har også vært skiftende, det begynte så bra, og det så en stund ut som vi skulle få tilbringe litt tid ute. Men så kom regnet ut av det blå, og derfor måtte vi ty til innendørs aktiviteter. Heldigvis kom det en luke utpå dagen, og da var vi snar med å få på oss klær.

Den energien som en liten gutt har skulle jeg gjerne hatt, det er rett og slett ikke høyt nok under taket innendørs. Energibylten måtte flyttes ut, der fikk han herje fritt. Vi har syklet, gått på tur med hunden (eller hunden gikk mer på tur med en liten gutt), og hørt på fuglene kvitre. Ja for plutselig hadde en liten gutt hørt noe, og han hysjet lavmælt på meg.

Ingen tvil om at våren nærmer seg, det er et yrende liv blant trærne. Det la Isak merke til idag, og vi har studert arbeidsomme små fugler idag. En liten gutt var veldig opptatt av husbyggingen som foregikk oppi trærne, han mente de hadde glemt det viktigste. For hvor var taket deres? De måtte jo ha tak når det regnet ute, og igjen kom hvorfor spørsmålene som perler på en snor.

Kvelden endte med at en liten gutt fant Kaptein Sabeltann sanger på engelsk, noe som var veldig spennende. Så når han hadde slengt sofaputene på gulvet for hundrede gang, og sofaen igjen ble brukt som en trampoline, ja da kjente jeg på det.

Jeg trengte stillhet, jeg lengtet etter en stille stund. Omsider tok en liten gutt kveld, og en deilig stillhet fylte huset. Men jeg vet at imorgen er det på an igjen, en hel uke ligger fremfor oss. Så her er det bare å nyte roen når man kan, for morgendagen kommer med nye eventyr for liten og for stor….

“Det kommer ikke på tale”utbrøt gubben her i går kveld, han så lettere oppgitt ut der han sto på stuegulvet og så på meg. Jeg derimot kunne ikke fatte hva han tok sånn på vei over, jeg syns faktisk planen min var god jeg.
“Jeg har gått med på mye opp igjennom årene, men dette nekter jeg”. Det var da voldsomt da, jeg har da foreslått mange verre ting enn dette før, dette kunne da bli fint vel? Men neida, gubben hadde bestemt seg, så det punktet var bare å stryke fra lista.

Jeg hadde nemlig tatt frem en liste, en liste over mine siste ønsker. Begravelse lyste imot meg, tittelen på listen røper det meste, nå skulle denne listen fullføres. Men når min mann fikk se listen holdt øynene på å dette ut, ja punkt nr tre kunne jeg ihvertfall stryke.
Ingen danseband på meg, han mente at nå hadde jeg gått fra vett og forstand.

Nå vet jeg ikke om det er tillatt engang, det er kanskje et rart ønske å spørre presten om. “Nei så tjukk du er blitt” er kanskje ikke den mest passende låten i en begravelse når jeg tenker meg om, men når jeg tenkte tanken så virket den god.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

For oss er det blitt en naturlig ting å snakke om, døden er blitt en del av hverdagen. Vi spøker om den, har gode samtaler om den, gråter over den, og noen ganger raser vi over den. Den er alltid der, den er blitt en del av luften vi puster, men vi prøver å ikke la den styre livet vårt.

Døden er et farlig ord for noen, det er et tema som blir skjøvet langt vekk under teppet. Som et møblemang blir det stående nedstøvet innerst i boden, man tar det bare frem om man må. For vi mennesker liker ikke å tenke på at vi er dødelige, det er ingenting som skremmer mer enn det uvitende.

Det første året etter diagnosen ville jeg ikke høre snakk om det, døden gjorde hverdagen umulig å bære. Men litt etter litt innså jeg at jeg måtte forholde meg til den, litt etter litt åpnet vi den døren opp.

Plutselig en dag ble døden mindre farlig, jo mer vi pratet om den jo mindre farlig ble den. Den prosessen er ikke gjort over natta, det tar tid og mye jobbing. Men den er så lærerik, ukjente sider ved meg selv ble plutselig børstet støv av.

For det er vi mennesker som gjør døden til et farlig ord, det er vi som skaper døden om til et tabu. Men døden er ikke bare vond og mørk, den er så mye mer enn det. Så derfor prater jeg høylytt, jeg planlegger min begravelse med mine kjære. For døden kan være fin også, den kan føles som en befrielse.

Derfor skriver jeg ned mine punkter, og selv om jeg nå må stryke et punkt, så er det et punkt jeg ikke tar vekk. Jeg vil ha fyrverkeri, jeg vil forlate med et smell. For livet mitt skal feires, livet mitt skal fylle himmelen som et fargesprakende maleri…

For et vær! Det begynte sent i går kveld, i likhet med humøret mitt gjorde været også et humørskifte. Det blåste kraftig opp og himmelen åpnet alle sine sluser, mørke skyer dekket horisonten. Kvelden endte i tårer for min del, rasende og frustrert tok jeg kveld.

Noen ganger får jeg bare nok! Jeg blir så jækla lei av å være meg, drittlei av å måtte være avhengig av hjelp hele forbanna tiden. Igår var en slik dag, og dagen idag har blitt preget av det samme. Kommunikasjon er noe dritt av og til, og idag har jeg følt at ingen har kunnet kommunisere.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Assistenter misforstår, BPA firmaet har kanskje forklart seg dårlig, gubben skjønner ingenting, og jeg tenner på alle plugger av det jeg blir fortalt. Dagen har vært preget av det komplette kaos rett og slett.

Men i likhet med været så lettet tilstanden her hjemme også, heldigvis ser jeg nå litt lysere på ting. Gubben slo på stortromma og mekket sammen en finnbiff gryte, noe som falt i smak hos hele familien. Det er kun små ting som skal til, og idag trengte vi alle et lite fint øyeblikk.

Isak har stort sett vært inne i hele dag, noe som er fryktelig kjedelig for en liten kropp. Men heldigvis har han tre søsken som kan underholde han litt, selv om det er mye røverstreker ute og går. Tre søsken er som søsken flest, minstemann må læres litt unoter.

Min datter er den verste, hun elsker å lære opp en liten gutt. Jeg er derimot ikke like fornøyd med den oppdragelsen til tider, for som regel skal den testes ut på meg. Idag sto en liten gutt fremfor meg med et lurt smil, det var ingen tvil om at han pønsket på noe.

“Lukk øynene mamma, jeg har noe godt til deg”

Jeg lukket øynene forsiktig, men fant ut at det kunne være lurt å være på vakt. Plutselig kjente jeg det, en kald sprut traff mitt ansikt. Storesøster hadde nemlig funnet frem vannpistolen fra i sommer, og mor selv var målet.

En liten gutt syntes tydeligvis dette var svært underholdende, for det hele endte med at han lå på gulvet og vred seg i latterkrampe. Storesøster var tydelig fornøyd med sin egen opplæring av lillebror, men jeg var ikke like begeistret.

Idag fikk jeg endelig beskjed om at den ene rundt meg som sitter i karantene har fått svar på korona prøver, den var negativ. Men hun hadde lungebetennelse, noe som jeg helst ikke vil ha igjen. Det positive er at jeg har lært, jeg gir nå beskjed ved det minste symptom. Det er bedre å starte en eventuell behandling tidlig for å være føre var, enn å vente til det blir verre.

I disse tider er det lett å bli paranoid, jeg kjenner på det selv. Hmm, jeg tror jeg føler meg litt dårlig, man kan jo risikere å bli syk av å engste seg. Så nå tror jeg at jeg skal ta meg en bolle, sette på en film for å få tankene over på noe annet. Kanskje jeg skal invitere barna på filmkveld, vi trenger litt hygge….

Jeg er bare rasende her jeg sitter, det er like før jeg sprekker!

Helt siden dette viruset meldte sin ankomst begynte meldingene å tikke inn.

Fortvilelsen og maktesløsheten var stor.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Det gjør noe med meg å lese ord om en grusom situasjon.

Spesielt når jeg vet det egentlig kunne vært meg.

Det viser seg nemlig at dette viruset er i ferd med å ta flere liv.

Du trenger nemlig ikke være smittet for å stå i fare.

Alt du trenger er å ha en dødelig diagnose, en dødelig diagnose som gjør at helsevesenet bare forkaster deg.

Ja for det er ikke bare viruset som krever sine ofre, nå trumfer vårt eget helsevesen viruset.

Alvorlig syke blir nektet livsviktige operasjoner, de blir nektet behandling dersom de blir smittet.

Vi blir nektet behandling, vi er ikke verdt å redde.

Vår aller kjære helseminister prater som vanlig med store ord, prøver å berolige oss.

“Liv vil ikke stå i fare, nødvendig helsehjelp vil bli gitt til de som trenger det”.

Men det er ikke tilfellet, enda engang blir vi holdt for narr.

For oss som lever med alvorlig sykdom vet hva som er tilfellet, vi vet hva som er reelt.

Vi er ikke verdt noe, våres liv betyr ingenting.

Jeg føler på en maktesløshet så stor, jeg vil ikke være en av dem som sitter og ser på at noen dør.

At mennesker dør på tross av at det finnes livsforlengende hjelp å få.

Det er en skremmende tanke at det sitter noen der ute som bestemmer hvem som skal få leve.

Jeg er dessverre ikke en av de, jeg vil mest sannsynlig bli nedprioritert dersom jeg blir smittet.

Derfor er jeg rasende i dag, skuffelsen er stor.

For vi er mange som gjerne vil leve, men nå får vi ikke lov….

Jeg ser det, den oppgitte himlingen med øynene. Jeg hører det, et stille sukk som om luften er i ferd med å gå ut. Noen ganger får jeg høre det direkte, jeg må slutte å “mase” sånn. Noen ganger diskuteres det over hodet mitt, “nei det er din tur nå”.

Kanskje er jeg masete, kanskje jeg er bare en gneldrete kjerring som maser hull i hodet på folk. Jeg føler meg ikke sånn, men kanskje jeg er det likevel. Jeg skulle kanskje ikke spurt om den sjokoladen, skulle kanskje ikke prøvd å komme med gode råd når jeg så hvordan de strevde. Jeg burde kanskje bare la være å spørre.

Noen ganger gjør jeg nettopp det, jeg lar være å si noe som helst. Prøver å gjøre meg usynlig, prøver å gjøre meg så liten som jeg kan. Det er forbausende enkelt, det er bare å la være å engasjere meg, bare la være å si noe.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg bare sitter der i en stol med datamaskinen fremfor meg, noen ganger kan det gå timevis uten jeg sier noe. Det er liksom bedre å legge seg sulten enn å stadig vekk måtte spørre, det er bedre å legge seg tørst enn å føle seg til bry.

Ja for noen ganger er alt bare galt, jeg klarer liksom ikke å noen ting riktig. Alt jeg gjør blir uansett galt. Når jeg spør om noe er det galt, når jeg ikke spør om noe så er det også galt. Hvis jeg viser følelser så er det galt, og enda verre er det om jeg i tillegg prøver å prate om det.

Ord jeg sier blir vridd på, alt er ene alene min feil. Det er umulig å forstå, det er umulig å sette seg inn i min tilværelse. Eller er det egentlig så vanskelig å forstå, kanskje det bare er at min situasjon er så grusom at noen ikke vil forstå.

Jeg ser chips posen ligge der,  men jeg kan ikke ta den. Glasset med drikke står rett fremfor meg, men jeg kan ikke gripe det. Jeg skulle gjerne ha gått på kjøkkenet og lagd meg mat selv, men det går ikke. Jeg skulle mer enn gjerne gått på do selv, men det er umulig.

Det er ikke meningen, jeg prøver ikke å være vanskelig. Noen ganger vil jeg bare ha det samme som dere, jeg vil ha de samme mulighetene. Jeg vil bare bli sett, bli tilbudt små ting jeg også. Den så fryktelig god ut den er sjokoladen din, men jeg vil ikke spørre. For jeg ser det på dere, dere har ikke lyst. Så derfor lar jeg være, og håper på at neste dag vil bli bedre…..

Jeg fikk ligge å dra meg idag til klokken 12, noe som passet meg utmerket. Det ble en sen kveld igår, for en gangs skyld ble gubben og jeg sittende å se på film sammen. Filmen var så som så, men spennende nok til at ingen av oss ville gå og legge oss.  Det var ihvertfall veldig koselig, og derfor var det ekstra deilig å kunne ta en rolig start på dagen i dag.

Denne lørdagen hadde vi egentlig ikke assistenter, hun som egentlig skulle jobbe sitter i karantene. Så vi var egentlig innstilt på en helg alene, og gubben hadde belaget seg på en arbeidshelg hjemme.

Men jeg har jo vært så heldig å få en venninne som har begynt å jobbe hos meg, og hun skuffer ikke. For hun meldte seg frivillig til å jobbe på en lørdag, noe som vi alle satt pris på. Hun har ryddet huset, handlet og bakt boller med Isak, du kan tro en liten gutt var fornøyd.Ja for han spurte nemlig om vi kunne bake når jeg enda lå i senga, så derfor ble det ellevill jubel når jeg kunne innfri det ønsket.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Det merkes godt at det er helg, ja nå blir det jo helg i 14 dager fremover minst. Huset flyter av leker, sofaputene ligger på gulvet, og klesskapet til mamma blir gjennomsøkt på jakt etter en kappe. For plutselig fikk vi kongen på besøk her, og en konge må jo ha en konge kappe. Derfor lå en liten gutt på knærne inni skapet mitt, hadde mamma noe han kunne bruke mon tro?

Løsningen ble et skjerf jeg hadde hengende, det fikk duge. Jeg ble utnevnt til en av kongens garde, og som en av Kongens  menn så fikk jeg nok å gjøre. Vi har kjempet mot drager og troll, seilt over de syv hav, og reddet prinsesser fra den onde trollmann. Derfor er jeg nå egentlig ganske utslitt, det er ingen spøk å være en av kongens mest betrodde menn.

Da var det godt å kunne sende en liten konge ut med en træll (pappaen), for å jakte på alle dragene som lå og lurte rundt slottet. Da fikk vi anledning til å rydde huset en smule, dessuten måtte vi ordne med en liten overraskelse til en liten gutt.

Ja for idag er det jo lørdag, noe som innebærer at postbudet skulle komme. Den postkassen han fikk forrige uke er helt genial, nå kommer postbudet hver lørdag. Det ble ekstra mye i postkassen idag, det var like før vi måtte sende ut hentelapp istedenfor. Men vi fikk presset det oppi til slutt, selv om det krevde en del forsøk.

Jeg hadde nemlig bestilt han noen nye klær, og da passet det bra med en ekstra overraskelse idag. Det er så godt å kunne glede en liten gutt, han blir så glad for lite. Når han fikk lørdagsgodteriet i tillegg til klær så var jubelen stor, ingen tvil om at postbudet har gjort en god jobb denne lørdagen også.

Så nå skal vi kose oss med nystekte boller og god drikke, det gjør ingenting at jeg ikke kommer seg så mye ut. Alt som betyr noe er at jeg enda er frisk, og at jeg får tilbringe tid sammen med mine. God helg til dere alle…

Kjære Gud gi meg mine føtter tilbake

La meg løpe barbeint gjennom duggfriskt gress.

La meg kjenne den silkemyke sanden omringe føttene mine

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

La meg få løpe gjennom en vakker blomstereng mens jeg hører barnelatter rundt meg.

Kjære Gud gi meg mine armer tilbake.

La meg få holde rundt mine barn igjen.

La meg få holde de tett inntil mitt bryst slik at våre hjerter smelter sammen.

La meg få gå hånd i hånd med min kjære, flette mine fingre i hans.

La meg få tørke tårer med kjærlige fingre på et sart barnekinn.

Kjære Gud gi meg min stemme tilbake.

La meg få rope ut alle mine følelser igjen.

La meg få synge nattasanger til små hjerter mens jeg pakker de inn.

La meg få viske varsomme kjærlige ord til mine kjære når dagene blir tunge.

Kjære Gud gi meg mitt liv tilbake.

La meg få løpe gjennom skog og mark mens jeg kjenner hjertet slår fortere og fortere.

La meg få stupe ut i et krystallklart vann en varm sommerdag mens jeg kjenner hvordan det kjølige vannet omringer min svette kropp.

La meg få kjøre scooter over snødekte vidder mens nordlyset lyser opp min vei.

La meg få være kone og mamma uten en sorg over at døden er nær.

Kjære Gud jeg vil ikke være meg.

La meg få slippe disse lidelser som venter meg der fremme.

La meg få slippe en sorg som sluker mitt hjerte.

La meg få slippe å forberede mine små på et liv uten meg.

Kjære Gud la meg slippe å smake døden så altfor ung…