Noen ganger dukker det opp kommentarer som provoserer meg litt, kommentarer som får det til å virke så såre enkelt. Det er så enkelt å snu tankegangen, såre enkelt å skru av både følelser og tankesett. Men for meg er det ikke så enkelt, og jeg misunner de som aldri er verken bitter eller lei seg over alt de har mistet.
Jeg ser på meg selv som en sterk person, på mange måter har jeg akseptert min skjebne. Men det vil ikke si at jeg ikke syns det er urettferdig, eller at jeg er forbanna over alt jeg har mistet. Selv om jeg streber hardt etter å stadig finne nye løsninger i hverdagen, så vil ikke det si at jeg ikke savner livet som var.
Det er noen setninger som jeg hater mer enn andre, faktisk skulle enkelte setninger vært forbudt. Dessverre er det lett å være uvitende, det er så lett å forveksle savn med klaging. Derfor hater jeg setninger som…
“Du må bare bite tennene sammen”
“Aldri se bakover, se bare fremover”
“Det er ikke hvordan man har det som teller, det er hvordan man tar det”
“Du må bare godta at du skal dø, det skal vi jo alle”
De to siste er de jeg hater mest, det blir for enkelt for meg. Jeg kan ikke bare skru av alle følelser, legge alle minner i et rom og glemme at de eksisterer. Jeg klarer heller å se mine barn inn i øynene og si “vi må bare finne oss i det” når jeg ser sorgen over mamma lyse mot meg.
Bite tennene sammen gjør jeg hver eneste dag, tvinger meg til å stå opp til et liv jeg gjerne skulle vært foruten. Se fremover gjør jeg nesten aldri, jeg prøver å fokusere på livet her og nå for det er alt jeg har. Men er det klaging når jeg skriver om mine minner, klager jeg når jeg sier at fremtiden er skummel?
Kanskje det er klaging når jeg skriver om minner som dukker opp sammen med en vår, kanskje jeg rett og slett ikke har rett og felle en tåre for livet som engang var. Jeg skal bare smile, hele forbanna tiden, og bare være takknemlig for det jeg har. Jeg som er dødssyk har ikke lov til å være lei meg, jeg skal feire livet hver dag.
De som kjenner meg vet at jeg ofte smiler, mitt smil er større enn de fleste. De vet hvor takknemlig jeg er, hvor heldig jeg føler meg hver eneste dag. For jeg sier det ofte, jeg skriver innlegg etter innlegg om hvor takknemlig jeg er. Men følelsene er mange, og jeg skriver om de alle.
Gud hvor jeg misunner deg som aldri er lei, du som smiler deg gjennom all motgang, som klarer å akseptere alt livet har å by på uten problemer. Det må være fantastisk å slippe å dvele over livet som har vært, drite i alle minner som stadig dukker opp. Aldri felle en tåre, og kunne sitte der og si “drit i følelsene, du lever jo enda”.
Jeg klarer ikke drite i mine følelser, jeg klarer ikke legge lokk over fortiden. For den er del av meg, den er en del av hele familien. Hver dag takker jeg høyere makter for at jeg enda lever, men hver kveld gråter jeg også over alt jeg og mine kjære har mistet.
Fremtiden er dyster, likevel klorer jeg meg fast. Kjemper med nebb og klør for å være her litt lenger, sluker alle små gleder som jeg kan få. Men jeg er bare et menneske, et menneske med et hav av følelser. Og selv om jeg har akseptert min skjebne, så betyr ikke det at følelsene blir borte, minnene dukker stadig opp.
Kanskje det vil komme en dag der jeg også begynner å skru av mine følelser, legge bort alle minner om et liv som var. Men det håper jeg blir lenge til, for i mine øyne er det beviset på at jeg har gitt opp…
Åå bobler av sinne inni meg at noen kan komme med slike bemerkninger, er noe av det verste jeg hører, har selv hatt kreft med spredning, 10prosent kjanse for å klare meg, men det gikk bra, ingen av vennene mine sa noe slikt til meg, men har hørt de si det om andre, blir så sinna😁du skriver en blogg, da må du få lov å skrive det du føler, har fulgt deg en god stund, har ikke en eneste gang tenkt at du klager, du er jo helt enestående 😍fortsett med den ærlige skrivinga, du har sikkert godt av å skrive🤗du er sterk, sterkere enn de fleste av oss ville vært, tenker på deg mange ganger pr dag, klem❤️
Jeg er så glad for å høre at du klarte deg Tove, vi trenger noen mirakler i denne verden. Håper livet gir deg mange gode øyeblikk fremover, det fortjener du så inderlig 💜
Klem til deg! ❤️
Stor klem tilbake Johanne 💜
Herlighet hva folk kan få seg til å skrive/mene/si 😳😢
Dette er DIN blogg og DU har selvsagt lov til å være både lei deg/redd/bitter/frustrert/oppgitt/glad/lykkelig/avventende etc. Det er vel nettopp DINE følelser og tanker som skal få flyte fritt her. Jeg tenker at det må være veldig godt å få luftet det som rører seg i hodet ditt på bloggen DIN – særlig når tankene blir mørke og vanskelige ❤️
Jeg er super imponert over akkurat dette – hvor god du er på å være ærlig og hvor fint du setter ord på tanker og følelser. Så fortsett å ha styringen på
DIN egen blogg ❤️
Ha en fin mandags kveld❤️
Varm klem fra meg
Tusen takk kjære deg , ja jeg skal fortsette med å skrive, for det gir meg så uendelig mye 💜
Er det virkelig mulig? Det er selvsagt at du skal skrive om hvordan du har det, hva du tenker på, og hva du føler 💜 Det er nettopp det som gjør bloggen din til en berikelse å lese 💜Du er da et menneske med tanker og følelser omkring en umenneskelig situasjon 💜Fortsett og skriv akkurat slik du alltid har gjort ❤️
Tusen takk kjære deg 💜
Æ slutter ikke å bli forundret og rasende over hva noen mennesker virkelig kan tillate sæ å si!!
Forsett med å del hverdagen, livet, følelsene, sorgen , savnet. Skriv det som e viktig for dæ!
Det e med stor ydmykhet æ læs det du skriv,og stor takknemlighet over at du vil vise mæ livet ditt❤️
Tusen takk kjære deg , det betyr mye for meg å høre 💜