Hver kveld når mørket kommer snikende som et ullteppe, og jeg ligger i senga, så ber jeg en bønn. Den bønnen har forandret seg i det siste. For fra å trygle og be om en kur, mens tårene flommet nedover, til å erkjenne at jeg ikke kommer utenom, det forandrer selv den enkleste bønn. Gudene skal vite at jeg har tryglet og grått, jeg har bedt en stille bønn om å få et mirakel, et mirakel for mine barn, et mirakel for min mann, ja mine foreldre, la meg bli frisk, la meg få livet mitt tilbake.
Hadde jeg bare vært frisk, tenk på alt jeg kunne gjort da, da hadde det ikke vært grenser for hva jeg kunne gjort, bare muligheter. For når man blir alvorlig syk så åpner øynene seg, man ser muligheter som man ikke så som frisk, muligheter som man kanskje var redd for å strekke seg etter, fordi man måtte over noen hindre for å nå de.
Så ja, jeg ber, hver kveld ber jeg. Men så tenker jeg hvor egoistisk det er å bare be for seg selv. Så jeg ber for alle. Alle de som sliter med sykdom og angst, alle de som lider seg gjennom livet, jeg ber for dem. Jeg ber for en kur mot ALS, en kur mot alle sykdommer, en bønn om at vi alle kan få oppleve en alderdom så fin. Det ber jeg om.
Bønnen min forandrer seg hele tiden, men det er en ting som alltid er det samme, en ting jeg alltid ber for, og det er barna mine og min kjære mann. Jeg ber om at de får et rikt og godt liv, et liv med mange fantastiske øyeblikk, flere gode øyeblikk enn dårlige. Jeg ber om at min kjære skal få gleden av å få oppleve kjærligheten på nytt, jeg vil ikke at han skal være alene.
Jeg ber om at mine barn skal få styrke til å følge alle sine drømmer, men også styrke til å stå oppreist med hodet hevet når det stormer som verst. Jeg ber for mine foreldre, at de skal få mange gode dager fylt med kjærlighet og gode øyeblikk. Jeg har sluttet å be for meg selv.
Det gir ingen mening å be for seg selv, jeg har akseptert min skjebne, jeg har akseptert at denne sykdommen vil før eller siden ta mitt liv. Vil det si at jeg har gitt opp?? NEI! For jeg vil fortsette å kjempe for livet, kjempe for flere gode dager med mine kjære, for flere gode opplevelser sammen med dem. Jeg skal fortsette å kjempe min daglige kamp, men når mørket igjen kommer snikende, da er det igjen tid for en stille bønn…
Hei, dette var nydelig skrevet, gikk rett til hjertet mitt! ❤️
Håper du får mange, mange gode dager med din skjønne familie!
Hilsen Bente
Amen!
Så fint skrevet av deg. Det ville jeg og gjort 💕
❤🧡💛
Vi ber våre bønner ❤
Du er et vakkert menneske Vivian. Jeg beundrer deg og din evne til å tenke på andre midt oppi din skjebne. Du berører så mange med dine ord og det og få følge ditt liv og din reise har fått med til å se færre hindre og flere muligheter.
Ber for deg og din familie og mange fler lykkelige dager sammen.
nydelig skrevet. og takk for at du ber for oss alle.
og takk for alt du deler med oss.
lev i nuet og gjør det slik bare du kan.
Hei!
Utrolig flott skrevet!
Skulle ønske jeg hadde en tryllestav….
Takk at du deler dette Vivian, – på en så god og åpen måte.
Så flott med motet du har, og de gode tankene for de rundt deg.
Plutselig ber jeg for deg og dine, og jeg kan takke vår Herre for det som er positivt, og dine klare tanker, og det fine du formidler til oss som leser.
TAKK!
Nydelig skrevet! Jeg ber aldri, i mitt hode burde man ikke trenge det. Jeg er vel annerledes og skiller meg ut der. Jeg er mer der hvor jeg prøver få fokus på ting som jeg mener burde/må gjøres noe med, sendte deg en mld/sms her om dagen. Kanskje jeg bomma på nummeret. Men du hører fra meg igjen, klem til deg Vivian 🥰
Takk for alt du deler på en så fin måte, for din ærlighet og åpenhet. Takk for din bønn for oss alle! Jeg ber for deg.
❤️Jeg har Også ofte en sånn stund der jeg ser for meg at alle som har behov for det, får healing. Og så tar jeg de navnene som dukker opp i hodet mitt. Når du sender gode tanker på denne måten, får du det selv også. Det er en form for selvhealing.