Det er når mørket faller på, at tankene kommer. Alle bekymringer for fremtiden kommer veltende innover meg, og jeg får nesten ikke puste. I natt hadde jeg mareritt. Jeg våknet i en dam av svette, gispende etter luft. Sammenbruddet var et faktum.
For jeg drømte om fremtiden, jeg drømte om min lille gutt. I min drøm var han blitt tenåring, på god vei mot voksenlivet. Jeg hadde gått bort for mange år siden, og han hadde bare sin far igjen. Men så skjer det katastrofale , jeg vet ikke hvordan, men min mann ble utsatt for en ulykke og kunne ikke ta vare på en liten gutt lenger.
Jeg sto på utsiden og så på, så smerten i øynene hans uten å kunne hjelpe. Jeg så han fikk en pakke, en pakke fra meg, en avskjedshilsen som han skulle få når han trengte det som mest. Det var helt grusomt å se hvordan alle minnene hos han kom frem igjen. Det var en forferdelig drøm å ha, og ennå kommer tårene bare ved tanken.
For det er mitt største mareritt, det å bli bare et minne, en duft som minner dem om meg, en smak som minner dem om livet som var. Jeg vil ikke, jeg vil bare ikke. Jeg vil ikke bli et lys som tennes hver bursdag , eller en gravstein med blomster på. Jeg vil LEVE, leve et langt liv, til jeg blir gammel.
Jeg vil oppleve mine barns bryllup, oppleve å få barnebarn, jeg vil så gjerne oppleve å bli bestemor. Jeg vil se min lille gutt vokse opp, jeg vil se hvordan han blir som voksen. Pokker så urettferdig!! Hvorfor skulle jeg få denne hersens sykdommen, den verste sykdommen som finnes, den skulle jeg få.
Beklager, men i dag har jeg en dårlig dag. I tillegg er vinteren tilbake, det laver ned ute. Jeg trenger noe annet å tenke på. Enda godt jeg har en liten gutt, han er en guds gave, han får meg alltid i godt humør. Takk og lov for barna, de holder meg ved forstand, heldigvis har jeg dem.
Jeg priser meg lykkelig over at jeg har den familien jeg har. Jeg hadde aldri klart dette uten dem. Men sammen klarer vi det, for sammen er vi sterke. Nå er det bare noen dager igjen til familien blir samlet igjen, og jeg gleder meg til å komme meg litt bort. Det er nemlig ikke enkelt å leve i det samme marerittet hver eneste dag, men når det er blitt min virkelighet så har jeg ikke noe annet valg enn å gjøre det beste ut av den tiden jeg har igjen….
De følelsene er utrolig vonde. Jeg har av og til mareritt rundt samme tema, og det er utmattende psykisk. Fattig trøst, men jeg skjønner på en måte hva du skriver.
Masse varme klemmer til deg 💖
Varme klemmer sendes din vei gode du <3 Dere er en fantastisk familie som tar vare på hverandre <3
Kjære dæ Vivian, du trenger virkelig ikke å beklage over en dårlig dag🥰 Dine tanker, ord og følelser som du formidler ut gjør sterkt inntrykk. Om æ bare kunne gjøre nokka for dæ. En stor klæm kommer nordfra med et inderlig ønske om at våren og sola nå virkelig kommer din vei❤️