Mareritt!

Jeg går etter lyden men jeg finner deg ikke. Jeg leter gjennom alle rom uten å komme noe nærmere. Lyden blir sterkere, det er lyden av barnegråt. Jeg blir mer og mer desperat, svetten renner og jeg blir grepet av panikk. Hvorfor finner jeg DEG ikke??

Dette beskriver hvordan natten min har vært. Jeg våknet av at jeg ropte NEEEI, og da kom min datter løpende. Hun var i ferd med å dra på skolen når jeg ropte. Det var en grusom drøm, tenk å ikke finne sitt eget barn, høre at det gråter uten å kunne gjøre noe.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Men slik har jeg det hver dag. Om han slår seg, er syk eller bare trøtt og lei, så er det lite jeg kan gjøre. Jeg kan ikke trøste lenger, gi omsorg eller gripe inn for å avverge uhell. Dette er desidert det verste med å ha denne sykdommen.

Jeg hater å ikke kunne hjelpe mine barn fysisk lenger, istedenfor er det de som må hjelpe meg. Om det er en mening med alt, hva er liksom meningen med dette? Jeg klarer ihvertfall ikke å se den. Hvorfor meg? Spør jeg meg selv daglig. Men på den andre siden hvorfor ikke meg?

Jeg tror ikke dette er noe vi gjør oss fortjent til, jeg håper ihvertfall ikke det! Men jeg tror heller ikke det ligger noen dyp mening bak alt som skjer. Det klarer jeg ikke å tro på. For hva er meningen med at barn sulter, blir misbrukt og torturert. Eller hva er meningen med at hundrevis av mennesker dør i værkatastrofer, unge mennesker i ulykker eller av sykdom.

Jeg kan velge mellom å synes synd på meg selv, eller jeg kan velge å snu min tilværelse. Jeg har valgt det siste. For jeg ofrer meg gjerne, heller meg enn mine barn. I det minste går det i riktig rekkefølge. Det er “barna” som skal begrave sine foreldre, ikke omvendt.

Jeg hadde ALDRI klart å begrave mine egne barn, bare tanken på det er rett og slett for J. Æ. V…. L. I… G. Med hånden på hjertet, det hadde ikke jeg taklet. Derfor blir jeg så imponert over de foreldre som klarer å finne en måte å gå videre på, lære seg å leve med sorgen, snu det til noe meningsfylt.

Det og leve med ALS er beintøft, men det er tro det eller ei, de som har verre skjebner. Det finnes mennesker der ute som daglig må kjempe for å skaffe et måltid til sine barn, det finnes små barn der ute som akkurat nå kjemper for å overleve, det finnes mennesker der ute som lever i ensomhet og depresjon.

Vi har alle et ansvar overfor våre medmennesker, et ansvar vi tar alt for lett på spør du meg. Min oppfordring på denne torsdagen må være å tørre. Tør å bry deg, tør å gripe inn der alle andre snur seg bort, tør å være et medmenneske. 

Ha en fantastisk dag!!