I dag ble jeg dratt tilbake i tid, tilbake til de to første årene etter at diagnosen var et faktum.
Jeg kan enda føle det mørket på kroppen, for på den tiden var det helsvart.
Sykdomsforløpet gikk så fort at hodet ikke klarte å henge med, i tillegg ble jeg bombardert med ulike hjelpemidler. Jeg husker enda hvor fortvilet jeg var, for mange av hjelpemidlene ble aldri brukt.
Det fikk jeg bevis på i dag, og det var grunnen til at jeg ble dratt tilbake i tid. Vi begynte nemlig å rydde kjelleren i dag, og vi endte opp med to fulle søppelsekker full av hjelpemidler som aldri har blitt brukt. Men det var først når jeg kom over et Word dokument som jeg hadde skrevet på den tiden at jeg innså hvor langt jeg har kommet, for selv om jeg fortsatt har tunge dager innimellom så lar jeg ikke sorgen styre livet mitt.
Det var først når sykdommen bremset ned at jeg klarte å tenke klart igjen, og det var da jeg oppdaget at livets gleder ikke hadde forsvunnet. De kom bare i en annen drakt, små gleder som jeg før gikk rett forbi ble redningen nå. Jeg er så takknemlig for at jeg fant de til slutt, og jeg innser nå at livet har gått videre selv for meg...
Her ligger jeg alene på et rom
livet tok en helt annen vending.
Tre små bokstaver frarøvet meg alt
en mamma og en kone ble sakte borte.
For jeg kan ikke fylle de rollene lenger
ikke slik jeg engang gjorde.
Min mann har mistet sin kjære
vår kjærlighet er blitt satt på en prøve.
Aldri skal jeg få ligge i hans armkrok lenger
kjenne varmen hans tett i mot min når vinterstormen herjer utenfor.
Vi kan aldri gå hånd i hånd lenger
eller danse tett sammen under en solnedgang.
Mine kjære små har fått en sorg så stor
de ble vitne til at mamma ble syk.
Uskyldige små hjerter
ble hjelpeløse vitner til en lidelse så stor.
Aldri skulle mamma sitte ved sengekanten igjen
høre om dagens små begivenheter mens hun stryker over kinn.
De får aldri mer oppleve at mor kommer listende inn på rommet
for å kysse de varsomt våken til en ny dag.
Mamma kan ikke lenger og fire små hjerter sørger over livet som var.
Jeg sørger, min mann sørger og mine barn sørger.
Sorgen er stor og tung
som en ryggsekk full av stein bærer vi den med oss
en ryggsekk som blir tyngre og tyngre for hver dag.
Hver eneste dag sørger vi
noen ganger sammen, og noen ganger alene.
Jeg ligger her i mørket alene.
Sorgen er stor
og i mørket sørger jeg alene…
Og du skriver det som det er. Sorgen som er så stor – og det er sannheten du skriver.
Livet går videre på helt andre måter enn det som var først tenkt.
Og som du skriver, oppdage de små gledene som egentlig er kjempestore <3 Du er et fantastisk menneske, Vivian <3