Hver dag får jeg små glimt , i et speil ser jeg hvem jeg er blitt.
Som en potetsekk henger jeg over min mann sine skuldre , en sterk kropp er blitt forvandlet til noe ugjenkjennelig.
En ivrig jente er forsvunnet , begravd og fanget inne i sin egen kropp.
En stor sterk mann ser på meg med sørgmodige øyne , et blikk som sier alt.
Med armer som henger rett ned ser jeg på han , prøver å løfte armene mine mot han.
Men mine armer vil ikke lystre , og alt jeg vil er å holde rundt han.
Det er som om han leser tankene mine , mine tanker er hans.
“Hold rundt meg kjære” visker han nesten lydløst , en tåre er det eneste svaret jeg kan gi.
Jeg hater min egen kropp , jeg hater hvem jeg har blitt.
Av og til hører jeg henne , når jeg ligger alene i et mørkt stille rom kan jeg høre hennes skrik.
“Slipp meg ut” roper hun , men for hver dag som går blir hengelåsene bare flere.
Mørket blir stadig større , og hennes skrik om hjelp drukner i et altoppslukende mørke.
Jeg har begravd “meg” selv for lenge siden , tre små bokstaver har forandret meg.
Ute skinner solen fra en krystallklar himmel , men i mitt hjerte er det mørkt.
Fanget i et ubrukelig skall hører jeg “henne”, og når øynene våre møtes i speilet ser jeg “henne.”
Hun er meg og jeg er henne , begge er vi fanget i en ubrukelig kropp…
Klem❤❤❤
💖
Sterkt, og vondt.❤😪❤