Hvorfor er vi så redd for vår egen dødelighet, hvorfor er det så vanskelig å snakke om det mest naturlige ved selve livet?
Kanskje fordi det blir mer virkelig når vi setter ord på det som venter oss alle der fremme, en virkelighet de fleste ikke vil tenke på. Når jeg ser på en liten gutt så ser jeg livet, jeg og han står i kontrast mot hverandre. Jeg har døden på mine skuldre mens han har hele livet fremfor seg, akkurat slik livet skal være.
Livets sirkel skjer rett fremfor meg, døden er blitt et naturlig samtaleemne.
Noen ganger gråter vi andre ganger ler vi, takhøyden er stor i et lite grått hus.
Men det har ikke alltid vært så enkelt, vi har virkelig kjempet for å komme oss hit.
For i begynnelsen var døden det siste vi ville prate om, døden var det vi fryktet mest.
Først måtte vi akseptere situasjonen vi hadde havnet i, og det tok lengre tid for noen enn andre.
Men en dag slo det meg, det var ikke selve slutten jeg var redd for.
Jeg var redd for det ukjente, redd for det jeg ikke visste noe om.
Redselen for å forlate det trygge og kjære, tanken på å ikke vite skremte meg mer enn noe annet. Men så begynte jeg å tenke tilbake, på alle de som jeg har mistet.
Hvor forskjellige de opplevelsene var, fra brått og uventet til vakker og befriende.
Alle skal vi dø en dag, og mens noen får tid til å ta farvel forsvinner andre fort og brutalt bort.
Plutselig ga sykdommen min en mening, for selv om jeg skulle dø så hadde jeg fått tid til å ta farvel. Jeg følte meg heldig på en måte, som om jeg hadde fått en gave midt opp i det håpløse. Men det er ikke bare jeg som har fått den gaven, vi har alle muligheten til å sette spor etter oss. For meg var det mine kjære sine ønsker som var det viktigste, og for at jeg skulle vite det så måtte jeg ta opp spørsmålet.
Jeg er glad for at jeg turte å ta det opp, det ble en slags befrielse etterhvert.
Det ga meg en trygghet å kunne snakke fritt om det, og jo mer jeg pratet om døden jo mindre redd ble jeg. Den følelsen skulle jeg ønske alle fikk føle på, men jeg vet at døden fortsatt er tabubelagt for mange av oss. Det syns jeg er synd, for den gaven man får når man bare tør å være åpen er ubeskrivelig stor…
Et utrolig vanskelig tema som de fleste av oss ikke vil hverken tenke på eller snakke om. De fleste av oss ønsker oss vel et langt og godt liv og at vi skal leve til vi blir gamle og mette av dage. Jeg hørte en gang om en ung mamma som visste at hun skulle dø. Det var ikke døden hun var mest redd for men å bli glemt av sine barn og bare bli et bilde på veggen. 💖
Akkurat den samme tanken har jeg også hatt, og det har faktisk barna mine også vært redd for. At jeg bare blir et bilde som sakte svinner hen, og at de en dag glemmer meg. Kanskje det er derfor det har vært så viktig for meg å få ned min historie , slik at mine barn kan ha noe fra meg 💖
Ja, jeg har mange ganger undret meg over det samme. For meg er det å snakke om døden like enkelt som å snakke om livet. Den eneste garantien som følger livet er vel døden. Vi skal alle dø engang. Men så undres jeg litt….dør vi egentlig helt når vi dør? Jeg tror at de menneskene som dør HELT er de som ikke har noen etter seg som kan huske dem, snakke om dem osv. Trist, men jeg tror det er litt sannhet i det.
Du drar frem noe veldig viktig her Wenche, for innerst inne tror jeg vi alle er redd for å bli glemt. Jeg føler meg heldig som har så mange rundt meg, og gjennom barna mine lever jeg på en måte videre.
Lettere sagt enn gjort å ta opp døden som tema.
Jeg tror vi alle har vanskelig for å snakke om temaet.
Du får meg til å skjønne at det er viktig å snakke om hva som ligger der fremme for oss alle.
Mamma blir 101 år 7.mai.
Jeg lover meg selv å ta en prat med henne neste gang jeg er alene med henne.
Jeg vet hvor vanskelig det er å snakke om disse tingene, det er ikke et naturlig tema for mange. Tenk at din mor blir 101 år i Mai, for et liv hun må ha levd! Så utrolig heldig dere er, som har fått ha henne i livet deres så lenge 💖
Det er et viktig, men vanskelig spørsmål du stiller. For min egen del snakker jeg like gjerne om døden som livet. Jeg er ikke redd selve døden, men stiller meg av og til spørsmålet om hva som skjer etterpå. Jeg er ikke redd, men mer nysgjerrig/undrende på det ukjente. 💜
Ja om det er noe etter døden er vel noe vi alle lurer på, gudene skal vite at jeg håper det er det 💓
Så nydelig refleksjon rundt døden! Så modige og klok du er! Tenker at når du snakker om døden på en så naturlig måte, så blir det til hjelp for mann og barn med sorgreaksjonen på en sunn og trygg måte. Som sykepleier har jeg vært med på flere dødsfall. Når den døende har sine nærmeste rundt seg og de har snakket naturlig rundt døden, så har jeg opplevd denne situasjonen som sterk og fin. Og øyeblikket etter døden har inntruffet blir som en høytidsstund. Forstå meg rett, men det er opplevelsen sitter jeg igjen med gang på gang. Men nå skal du ha flere gode stunder med dine fine som skal gi mange, gode minner til deres minnebanker❤️
Ja akkurat den samme opplevelsen har jeg hatt også Janne, døden kan være en mektig opplevelse. Det er det jeg håper mine kjære også kan føle på når den dagen kommer, at de får en fin avslutning 💖
Etter å ha lest boken, “Ida’s dans” fikk jeg et litt annet syn på døden. En fantastisk bok om hvordan en familie står sammen i en vanskelig tid, og gjør døden om til noe naturlig og fredelig. Å kunne leve, nyte og få kvalitetstid sammen, istedenfor, sorg, sinne, frustrasjon og redsel. Den burde vi alle lese.❤
Så fantastisk Ina, det er så bra at det skrives om dette. Leve mens vi enda har tid er noe vi alle må lære, selv om det kan være vanskelig til tider 💖