Kjære Gud.. Jeg ber for mine barn, min mann, mine foreldre og søsken, jeg ber for alle ALS pasienter og deres pårørende. Gode Gud, gi oss et håp, gi oss styrke til å stå i stormen , og om du kan, gi oss et mirakel!
Hver kveld når mørket senker seg over meg, ber jeg den samme bønnen. Jeg ber om at Isak skal få oppleve hvordan det er å ha en frisk mamma, jeg ber om å få leve i mange år til, jeg ber om at “han” legger sin hånd over alle pårørende der ute, og sist men ikke minst, jeg ber om at han gir meg styrke til å takle det som kommer.
Jeg er ikke den som har gått i kirken hver søndag, jeg har heller ikke vært den som har lest bibelen hver kveld. Men jeg har alltid beholdt min “barnetro”, alltid hatt min personlige tro. Jeg har levd livet mitt på min måte, prøvd å gjøre det beste ut av enhver situasjon, men har jeg gjort nok??
Svaret på det er helt klart nei! Jeg kunne ha gjort så mye mye mer. Men er det en ting vi mennesker er flinke til, så er det å være egoistisk. Vi tenker for mye på oss selv og for lite på våre medmennesker. Ihvertfall var det slik for meg. Så når jeg nå ber om et mirakel, kan jeg ikke la være å stille spørsmålet, har jeg fortjent det??
Det er derfor jeg ber for alle andre rundt meg, og ikke for meg selv. For hva har jeg liksom gjort for å fortjene et mirakel? Jeg som har festet, “bøttet” innpå med alkohol, røykt og bannet, langt i fra er feilfri og har vært “egoistisk” til tider. Hvorfor skal jeg få en ny start?
Derfor ber jeg for dem som kommer etter meg. Ber om at forskningen skal få et gjennombrudd, ber om at de som styrer dette landet skal “se” oss, gi oss en hjelpende hånd, støtte opp om de svake i dette samfunnet.
Men om jeg nå skulle være så heldig å få oppleve et mirakel, få en ny sjanse, livet i gave på ny, ja da skulle jeg ha grepet den med begge hender. Da skulle du ha fått oppleve en dame som skulle ha kjempet. Gått i kampen mot urettferdighet, kjempet for de svake og sårbare, engasjert seg for barn og unge, stått på for å hjelpe de som trenger det som mest.
Da skulle jeg ha viet mitt liv til frivillig arbeid, blitt et bedre medmenneske, blitt en bedre utgave av meg selv. Men nå kan jeg bare gjøre en ting, nemlig å skrive. Jeg skriver som aldri før, skriver om alt som skjer og om alt jeg tenker på, og håper jeg kan gjøre en “ørliten” forskjell, bidra med noe, være til hjelp for “om bare så” en eneste person.
Men jeg skal fortsette å be, en bønn for dere alle, en stille bønn i mørket, en bønn om at dere får mest mulig ut av dette livet. En bønn om at dere får flere gode dager enn dårlige, at dere får en styrke slik at dere klarer å stå oppreist når det stormer som verst, en bønn om god helse og mange lykkelige øyeblikk…. Jeg ber for dere…. ❣