Kjære deg ved nabobordet. Jeg så deg, jeg så hvordan du stirret med vidåpne øyne der jeg satt og ventet på maten. Jeg så hvordan du studerte meg fra topp til tå, du lurte sikkert fælt på hva det var som manglet meg, jeg så hvordan du iherdig prøvde å lytte når jeg pratet, jeg så hvordan du betraktet denne rare damen ved bord nr.8.
La du merke til at jeg prøvde å smile til deg? Nei du var for opptatt med å stirre på den vesle gutten som i det øyeblikket var på vei opp på fanget til den rare damen i rullestol. Du kunne jo ikke vite at det var min sønn, for alt du så var en rar dame i en rullestol. En litt rar dame med en skrøpelig stemme som ikke klarte seg selv, alt du så var mitt ytre skall.
Men det er også alt du ser, et eneste blikk på meg, og du har konkludert med at jeg ikke er en ressurs for dette samfunnet, et eneste blikk på meg, og du tenker hun er lite verdt. For blikkene dine sa alt du ikke turte si høyt, de sa mer enn ord kan beskrive, blikkene dine talte for seg selv.
Kanskje du trodde at det var noe galt med hodet mitt, kanskje du trodde at jeg var født sånn. For jeg så hvordan du visket i øret på det som sikkert var din mann, jeg så hvordan du ba dine barn om å slutte og stirre, men du stoppet ikke, du fortsatte å stirre. Du fant meg tydeligvis svært underholdende, jeg ble nærmest en “attraksjon” for deg, ihvertfall føltes det sånn.
For når maten kom på bordet , det var da underholdningen for alvor begynte for deg, nå holdt øynene dine på å falle ut. Du fikk meg til å føle meg som et “freakshow”, du ødela et fint øyeblikk for meg, du fikk meg til å føle meg utilpass. Du bidro til at jeg gikk sulten ut av restauranten fordi jeg ikke klarte mer av dine blikk.
Men du er ikke den eneste som stirrer, dere er mange. For alt dere ser er et hjelpeløst menneske i en rullestol , dere kan jo ikke vite at jeg er sååå mye mer enn det. Du kunne jo ikke vite at den vesle gutten egentlig var min sønn , og jenta ved samme bord var min datter. Du kunne jo ikke vite at mannen ved min side var min ektemann, en ektemann som stiller opp i “gode og onde dager”, og at vi nå er inne i de dårlige dagene.
Du kunne jo ikke vite at jeg er mor til fire nydelige barn og at barna er de som får meg til å klare å stå opp hver dag. Du kunne jo ikke vite at for knappe fem år siden var jeg som deg, frisk og en funksjonell mor med mange jern i ilden. Du kunne jo ikke vite at jeg nå lider av den verst tenkelige sykdommen, og at jeg allerede lever på overtid.
Så derfor tilgir jeg deg, jeg tilgir dere. For alt dere ser er et skall, et skrøpelig skall. Men jeg har et håp om at dere begynner å tenke dere om, tenke på at det finnes så mye mer i en person, jeg har et håp om at dere ikke er så raske til å dømme.
For vi mennesker er så mye mer enn vårt ytre, vi har alle problemer og hindringer vi må kjempe oss igjennom , min kamp er ALS. Jeg skal fortsette å kjempe min kamp, selv om jeg aldri kan vinne. Men neste gang jeg ser dere stirrer, så skal jeg prøve å finne mot til å komme bort til dere. For kanskje om dere blir litt bedre kjent med meg, da tror jeg at dere kommer til å forstå…
Hilsen den “rare damen” fra bord nr.8…
Du, nå sitter jeg med tårer i øynene. At barn glor, det kan jeg forstå. Men at voksne … Nei. Det har jeg liten forståelse for.
Alle mennesker er mer enn det skallet folk ser.
Du er kjempetøff! Jeg følger bloggen din, og er kjempeimponert over hvordan du står på. Du er en flott inspirasjon for ungene dine Og sikkert en fantastisk Mamma. Ha en god søndag
Tusen takk Brit 💜Med barn er det enklere, ja faktisk befriende. For de kommer rett bort til meg og spør hvorfor jeg ikke kan gå. Da blir jeg bare varm om hjertet 💙
Jeg har lest bloggen din en stund og du er så mye mer en et skall,glem aldri det! Hadde du bodd borti veien her så hadde jeg banket på døra di og gitt deg en god klem❤️
Tusen takk Astrid 💜Du er snill du 💖
Kjære deg – et tøft innlegg å lese.
Jeg tenker at de som oppfører seg sånn, faktisk må ha vært så heldig i livet sitt at man aldri har opplevd lignende situasjoner selv. Har man det, vil man ikke lenger stirre – da vil man konstatere, beundre og la folk være i fred. Jeg har selv mistet min mor relativt nylig i ALS, og har sett og til dels opplevd på kroppen hva denne sykdommen krever.
Jeg håper derfor at du klarer å se bort fra slike dårlige opplevelser, og fortsatt nyter det å kunne være ute av huset så mye og ofte du klarer! Jeg beundrer din styrke, og jeg håper av hele mitt hjerte at hver dag for deg er så god den kan være! Det krever enorm styrke og ikke minst krefter å være en del av “offentligheten” når denne forferdelige sykdommen tar grep om kroppen. En varm klem til deg!
Normalt sett så bryr jeg meg lite om at folk stirrer, men akkurat denne hendelsen ble så intens og ubehagelig at jeg måtte skrive om det. Men det hindrer meg ikke i å nyte livet, det prøver vi på hver dag. Gripe og ta vare på disse små øyeblikkene som gjør livet verdt å leve 💜
Kjære mamma på hjul. Føler så inderlig med deg og din situasjon. Er gift med en blind mann og gjett om folk stirrer når vi er på restaurant. Klarer han å spise pent med kviv og gaffel, treffer han munnen, søler han osv??? Vi er alltid “underholdning” …Jeg lar meg ikke affektere, skjærer opp maten hans, tilrettelegger på tallerken etter klokkeprinsippet og forklrer poteter ligger på klokk ni, salat eller grønnsaker på klokka 12, kjøttet eller fisk på klokka 3 , saus på 5 osv. Så snur jeg bmeg bestemt og glaner like frekt og uhemmet tilbake på de værste “begloerne” 😉 Skal si de trekker blikket fort til seg og de forlater alltid spisestedet med å gå en stor ring rundt bordet vi sitter. Ikke la deg “pelle på nesa ” , send dem et nedlatende blikk, rett ryggen og vis dem den du er, en fantastisk jente, mamma og konemor <3 Sommerklem fra meg <3
Tusen takk Henni 💜For et fantastisk menneske du er. Så godhjertet og tilrettelegger på en så fin måte 💜Din mann er heldig som har deg. Jeg kjente jeg ble rørt av beskrivelsen din, hvordan du uegoistisk stiller opp og hjelper. Det er kjærlighet det 💜