En dag med min kjære…

I går lot jeg bloggen ligge, jeg hadde nemlig bestemt meg for å nyte denne torsdagen.
For i går skulle jeg og min kjære bli hjemme, litt alenetid bare meg og han.
Jeg har virkelig fått føle på kulden de siste nettene, -9 grader er ikke akkurat dagligkost her i Bergen. Selv med to tykke pledd i tillegg til dynen så har jeg vært gufsen, nå kan det jo hende antibiotikakuren også har noe å si.
Med engang hjemmesykepleien kom om morgenen skjønte jeg det, snøen hadde lavet ned i løpet av natten.

Det var pusten på pleieren som røpte det, for første gang i år hadde de ikke kommet opp bakken her. Det er ikke ofte det skjer, men når det først bestemmer seg for å snø så kommer det nok til at bilene må etterlates nede i veien.
Ja nå har det mye å si hvilken bil du har, og av erfaring så vet jeg at bilene til hjemmesykepleien ikke akkurat er noen vinterbiler.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

For første gang på lenge tryglet jeg gubben om å få stå opp, jeg hadde nemlig hørt at han hadde fyrt i peisen. Og siden jeg ikke kunne skryte av en varm dyne så var valget om å stå opp enkelt, her var det bare å få ullklærne på og sette seg fremfor peisen.
Jeg ble nesten rørt når jeg kom ut i stuen, for ute snødde det tett i tett.
Det ble en magisk start på dagen, små hvite englefjær som dalte lydløst ned mot bakken.

Alt jeg ville var å løpe ut og rulle meg i det hvite teppet, ligge der helt stille med øynene igjen mens jeg kjente hvordan de små hvite krystallene traff mitt varme kinn.
Plutselig så jeg hvordan skydekket sprakk opp, en blå himmel kom mer og mer til syne. Jeg kunne se hvordan solen traff fjellet på andre siden av fjorden, de høye snedekte fjelltoppene glitret under solstrålene.

Både jeg og gubben ble sittende helt stille i et lite øyeblikk, vi følte på det samme.
Savnet over vårt gamle liv vendte tilbake, hadde jeg vært frisk i dag så hadde vi sammen klatret opp på vår fjelltopp.
“Husker du kor forbanna æ ble på dæ kjære, når du dro mæ te fjells midt på vinteren”? Jeg smilte for meg selv, for den turen husket jeg godt.
I en stille skog kunne lyden av høylytte gloser høres, aldri har jeg fått mer kjeft enn da vi vasset opp mot fjellet i snø.

“Det var en fin tur kjære” kom det fra min mann, det som han hatet mest av alt på den tiden var nå blitt til et savn.
En hel formiddag ble vi sittende å mimre, gamle bilder ble funnet frem.
En stille stund for bare meg og han, akkurat det vi trengte etter noen tunge dager.
De små hvite dunene ga oss fred, men de vekte også den indre lengselen i oss begge….