Nå er det bare to dager igjen til innsamlingen slutter, og jeg vil bare benytte anledningen til å si takk. Det har kommet inn mye mer enn forventet, og summen er nå hele 53500! Jeg vet ikke hva vi har gjort for å fortjene så mye nestekjærlighet, men gudene skal vite at vi er takknemlige. Ja for det er ikke bare meg som blir berørt av deres enorme omtanke, jeg ser hver mye det betyr for mine kjære. 

I åtte år har jeg hatt konstant dårlig samvittighet, tre små bokstaver frarøvet oss mye. Fire barn mistet sin “sterke” mamma, hun som alltid ordnet opp uansett hva det gjaldt. Min mann mistet sin hardtarbeidende kone, hun som gjorde det mulig å jobbe borte mesteparten av året. Hver gang jeg ser på han kommer den dårlige samvittigheten til overflaten, for jeg vet hvor mye han har ofret på disse årene.

Han måtte gi slipp på drømmejobben for å komme hjem og ta seg av meg og barna, og i åtte år har livet hans stått på vent. Jeg vet hvor mye det har kostet han, hele livet hans ble snudd på hodet når jeg ble syk. Hver eneste dag er han vitne til at jeg stadig blir dårligere, sakte men sikkert ser han at jeg råtner bort. Jeg ser hvor vondt det er for han, at han må være vitne til at jeg sakte dør.

Min mann har ofret mye de siste årene, og det er lite jeg får gitt tilbake. Akkurat derfor betyr denne spleisen så mye, for takket være dere får jeg muligheten til å gi noe tilbake til min mann. Nå er det fire år siden han var hjemme sist, men takket være dere kan vi nå planlegger en ny en tur. Dette blir muligens min siste mulighet til å oppleve vakre Finnmark sammen med mine kjære, så igjen må jeg bare takke dere for at dere gir meg muligheten til å oppfylle en stor drøm…

Innsamling til Vardø tur.

Gubben sine kunnskaper overgår det meste, ja i hvert fall hvis man skal tro han selv.
I 15 år har vi vært sammen, men fremdeles lar jeg meg overraske over gubben sine kunnskapsområder. Det finnes nemlig ikke en ting den mannen ikke vet hva er, og han har en mening om det meste. Så at den mannen ikke har blitt genierklært for lenge siden forstår jeg ikke, for han har en oppskrift på alt.

Ja selv de områdene han ikke har peiling på har han kunnskaper om, og jeg er en av de heldige som får ta del i gubben sin kunnskap. Det spiller liten rolle om kunnskapen til gubben er riktig, for som han selv sier, “det jeg ikke vet er ikke verdt å vite”! Hver eneste dag lærer jeg noe nytt, ja selv på de områdene jeg trodde jeg hadde kunnskap om lærer jeg noe nytt.

I alle år har jeg trodd at jeg har gjort diverse ting riktig, men nå skjønner jeg hvor feil jeg har tatt. Men jeg trøster meg med at jeg ikke er alene, for i følge gubben er det mange som har blitt lært opp feil. Jeg får stadig nye leksjoner, og det blir stadig motbevist at det jeg trodde var riktig er feil. Gubben er og forblir et vandrende leksikon.

For noen dager bestemte jeg meg, nå var det på tide å starte plantesesongen. I fjor ventet jeg litt for lenge med å bestille blomsterfrø, så i år skulle jeg være føre var. I går kom frøene og da var det bare å hive seg rundt, de små minidrivhusene mine ble hentet opp fra boden. Nå skulle det bli sommerblomster, og jeg var så lykkelig over å være i gang.

Men den lykkefølelsen varte kun til gubben kom hjem, for som alltid hadde han noe han skulle ha sagt. “Du kan jo ikke begynne så tidlig, du må jo vente til etter 17 Mai” utbrøt han når han kom hjem, “det er det jo du som har lært meg, så hva er det du holder på med” nærmest ropte han til meg, og igjen ble jeg sittende som et spørsmålstegn.

For jeg kunne ikke huske å ha sagt noe sånt, jeg hadde jo alltid begynt på denne tiden med å så frø inne. Så selv om det var hyggelig å høre at jeg hadde klart å lære selveste orakelet noe så skjønte jeg ikke hvor han tok det i fra. Det var da det det kom fra gubben, “husker du ikke at du sa det til meg når vi bodde i Vardø”! 

Gubben kunne faktisk ikke skjønne at jeg ikke husket noe jeg hadde sagt for 14 år siden, og det kom fra samme mann som alltid glemmer det jeg ber han om. Dessuten var det litt forskjell på å plante blomster ute i Vardø enn å så blomsterfrø inne i Bergen. Gubben vet så altfor godt hvilke punkter han skal trykke på hos meg, og i går tøyde han strikken til bristepunktet med kveruleringen sin. Men det er en ting gubben ikke bør kødde med, og det er mine blomster kunnskaper. Så nå sitter jeg her og pønsker ut min heve, for akkurat som gubben vet jeg også hvilke punkter jeg skal trykke på…