Måned: februar 2022

Det har vært nok en god helg, og det til tross for at formen har vært svingende.
I morgen må jeg igjen levere inn en urinprøve, og har jeg rett så har jeg atter en gang fått en urinveisinfeksjon. Men nå har jeg blitt anbefalt å slutte på Hiprex, så får vi se om det kan være en sammenheng.
Jeg har nemlig aldri vært så plaget som etter at jeg begynte på det pulveret, så nå krysser jeg fingrene for at det blir bedre.

Gubben fikk hodepine i går, og det var nesten slutten på en finnmarking.
I hele går lå han og ynket seg på sofaen, i følge gubben selv var han døden nær.
“Æ har sikkert fått Finnmarksmutasjonen av Covid, vi blir en utrydningstruet art snart” kom det fra gubben som lå i fosterstilling på sofaen, og igjen klarte jeg ikke holde latteren tilbake.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

“Bare le du kjerring, men dette e blodig alvorlig” snøftet gubben snurt mot meg, og det var da jeg ga han et råd. Men rådet om å ta en tablett slo tilbake på meg, for like etterpå ble jeg anklaget for mordforsøk.
Fra kjøkkenet hørte jeg brekningslyder, og det var da gubben gaulte med høy røst, “enter tar covid livet av mæ eller så gjør kjerringa det, æ e fa#n ikke trygg”.

Men når vi først er inne på covid så syns jeg det er et mirakel at vi ikke har fått det enda, for så nærme som nå har ikke viruset vært før.
Nabogutten som leker med min gutt har fått det, jeg fikk opplyst at jeg var nærkontakt fordi en i hjemmesykepleien fikk det, og nå har et familiemedlem til en av assistentene fått det. Det virker som om alle får det nå, ingen slipper unna.
Så nå krysser jeg bare fingrene her jeg sitter, jeg har liten lyst til å stryke med av et virus.

Heldigvis er gubben bedre idag, og enda godt var det. Jeg vet nemlig ikke om jeg hadde klart enda en dag med ynking, lunta mi ble virkelig satt på prøve igår.
“Du aner ikke hvordan det er å være dødssyk” sutret gubben i går, snakk om å snakke til rett ræv. Det er tydeligvis ikke lett å være mann når man blir dårlig, det var like før jeg bestilte en enveisbillett til Finnmark igår.

Men han har tatt igjen for alt idag, for idag skulle kjerringa feires.
Både ungene og gubben har stått på kjøkkenet i hele formiddag, skillingsboller skulle bakes.
En liten gutt var snar med å finne frem bakeforkleet sitt, ivrig satte han i gang.
Det gir meg stor glede av å se hvordan familien kommer sammen, det er den største gleden for meg. Jeg trenger ingen dag for å feire meg som mor, de gledene jeg får i hverdagen er alt jeg trenger…

Gratulerer med dagen til alle mødre der ute 💖

Jeg skulle så gjerne

Hele verden deg gitt 

Men min hånd skal verne

Om det varme hjertet ditt

For når motgang kommer 

Og du er lei

Husk at det alltids kommer en ny sommer 

Gleden vil igjen finne deg

Hør mine små

Livet går både opp og ned

Men det du gjør nå

Vil sette spor et sted

Oppskrift på livet

Følger ikke med

Så når vinden rusker i sivet

Pakk din sekk, og kom deg avsted 

Aldri la deg stoppe 

Selv om frykten trenger på 

Gjennom livet må du hoppe 

For du lever her og nå… 

En liten gutt satte seg ned ved siden av meg igår, sofahjørnet nærmest meg er blitt hans faste plass. En seks år gammel gutt så på meg og smilte, et smil som smelter mitt hjerte. Med glitrende øyne så han på meg, og med sin smidige kropp klatret han fra sofaen over til mitt fang.

Jeg kjente hvordan de spisse små albuene presset seg inn i ribbeina mine, men selv om smerten var der så var gleden større.
Disse små stundene med nærkontakt er det nærmeste jeg kommer himmelen, spesielt når det gjelder en liten gutt. Full av energi løper han rundt fra morgen til kveld, men når kvelden kommer er det mor sin tur.

Kveldsrutinen er fast hver kveld, først en samtale med mor så er det leggetid. Hver dag gleder jeg meg til dette lille øyeblikket, en liten stund med en liten gutt. En liten gutt med mange spørsmål, og igår slo det meg hvor mye vi egentlig har å lære av en liten gutt. Ja ikke bare en liten gutt men av barn generelt, for de spør om alt de lurer på uten frykt og hemninger.

“Skal du begraves i jorda når du dør mamma”  var det spørsmålet jeg fikk igår, og igjen kjente jeg hvordan jeg ble litt satt ut.
“Ja kroppen min skal bli begravd, men sjelen min flyr videre” svarte jeg, vel vitende om at her måtte jeg forklare nærmere.
Men igjen overrasket en liten gutt meg, for han visste godt hva en sjel var.

“JAAA det har jeg sett på tegnefilm mamma, sjelen er ånden som bestemmer hvem vi er”. 
Jeg måtte smile der jeg satt, og igjen slo det meg at en liten gutt var flinkere enn meg til å sette ord på ting. Noen ganger syns jeg det er vanskelig å finne de riktige ordene, spesielt når det gjelder slike temaer. For det siste jeg vil er å skremme, men samtidig vil jeg være åpen om det jeg tror på.

Men så kom det, et lite spørsmål fikk tårene igjen til å komme.
“Men mamma, hvem skal gi meg gaver og kjøpe klær til meg når du er borte”, en liten gutt kikket bekymret på meg.
En gubbe som lå på sofaen og halvsov satte seg plutselig opp, “det kan jeg gjøre” sa han bestemt. Det var da det kom, små ord fra en liten gutt som omgjorde tårer til latter.
“Nei pappa, jeg tror storesøster må gjøre det for du er ikke god på data”….

Hvorfor er vi så redd for vår egen dødelighet, hvorfor er det så vanskelig å snakke om det mest naturlige ved selve livet?
Kanskje fordi det blir mer virkelig når vi setter ord på det som venter oss alle der fremme, en virkelighet de fleste ikke vil tenke på. Når jeg ser på en liten gutt så ser jeg livet, jeg og han står i kontrast mot hverandre. Jeg har døden på mine skuldre mens han har hele livet fremfor seg, akkurat slik livet skal være.

Livets sirkel skjer rett fremfor meg, døden er blitt et naturlig samtaleemne.
Noen ganger gråter vi andre ganger ler vi, takhøyden er stor i et lite grått hus.
Men det har ikke alltid vært så enkelt, vi har virkelig kjempet for å komme oss hit.
For i begynnelsen var døden det siste vi ville prate om, døden var det vi fryktet mest.
Først måtte vi akseptere situasjonen vi hadde havnet i, og det tok lengre tid for noen enn andre.

Men en dag slo det meg, det var ikke selve slutten jeg var redd for.
Jeg var redd for det ukjente, redd for det jeg ikke visste noe om.
Redselen for å forlate det trygge og kjære, tanken på å ikke vite skremte meg mer enn noe annet. Men så begynte jeg å tenke tilbake, på alle de som jeg har mistet.
Hvor forskjellige de opplevelsene var, fra brått og uventet til vakker og befriende.
Alle skal vi dø en dag, og mens noen får tid til å ta farvel forsvinner andre fort og brutalt bort.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Plutselig ga sykdommen min en mening, for selv om jeg skulle dø så hadde jeg fått tid til å ta farvel. Jeg følte meg heldig på en måte, som om jeg hadde fått en gave midt opp i det håpløse. Men det er ikke bare jeg som har fått den gaven, vi har alle muligheten til å sette spor etter oss. For meg var det mine kjære sine ønsker som var det viktigste, og for at jeg skulle vite det så måtte jeg ta opp spørsmålet.

Jeg er glad for at jeg turte å ta det opp, det ble en slags befrielse etterhvert.
Det ga meg en trygghet å kunne snakke fritt om det, og jo mer jeg pratet om døden jo mindre redd ble jeg. Den følelsen skulle jeg ønske alle fikk føle på, men jeg vet at døden fortsatt er tabubelagt for mange av oss. Det syns jeg er synd, for den gaven man får når man bare tør å være åpen er ubeskrivelig stor…

Om jeg bare hadde vært en fugl

Da kunne jeg ha svevd lydløst over himmelen

Spre mine vinger ut, våket over deg der du haster avgårde under meg 

Sveve over ditt hus, varsle om farer når nattemørket senker seg

Om jeg bare hadde vært en rose

Mine torner skulle beskyttet deg mot alt vondt

Med min røde farge skulle jeg gitt deg kjærlighet 

Med mine blader skulle jeg gitt deg gleder når du trenger det som mest

Om jeg bare hadde vært en bjørn

Da kunne jeg ha bært deg når veien ble for lang

Med min varme pels skulle du aldri mer fryse

Med min kraftfulle stemme skulle jeg ha brølt vekk ondskap når du sover så søtt

Om jeg bare hadde vært en sandstrand

Da skulle jeg ha kilt deg lett og varsomt mellom tærne

Med mine silkemyke sandkorn skulle jeg ha omringet din kropp

Med mitt myke underlag kunne jeg gitt deg hvile når trettheten melder seg

Om jeg bare hadde vært en varm sommerbris

Da skulle jeg visket søte små ord i ditt øre

Med min varme vind skulle jeg ha holdt all kulde borte

Med min svake pust skulle jeg ha pustet ditt hjerte varmt igjen når alt du kjente var kulde

Men jeg er bare et menneske

Jeg er bare en mor

Jeg er bare en kjæreste 

Men mine ord vil leve videre når jeg ikke er her lenger 

Mine ord kan gi dere trøst og kjærlighet når jeg ikke lenger kan

Jeg elsker dere mine kjære… 

Igår ble jeg sittende fremfor Tv skjermen, og ved en slump kom jeg over et program jeg fremdeles ikke vet hva heter. Men det som fikk oppmerksomheten min var klagingen, klaging over det jeg ser på som ubetydelige ting. Jeg har ingenting imot klaging, bare så lenge det klages over viktige ting. Mangel på klær selv med klesskapet fullt av klær er ikke noe å gråte av spør du meg, men det viser bare hvor forskjellige vi mennesker er.

Jeg har lært på den harde måten, og er det en ting jeg har lært så er det at ingenting er umulig. Jeg tror neppe jeg hadde vært her i dag dersom jeg bare hadde dvelt over alle mine utfordringer, og de har det vært mange av de siste årene.

For første gang i livet er jeg tilfreds med det jeg har, jeg har alt jeg trenger og mer til.
Derfor blir jeg litt oppgitt når jeg ser mennesker som aldri blir helt fornøyd, som alltid må klage over små bagateller i mine øyne.
Samtidig vet jeg hvor forskjellige vi mennesker er, det jeg ser på som bagateller er livsviktige for noen. Men det tror jeg har med livserfaring å gjøre, for mens noen får mye motgang er det noen som bare seier gjennom livet.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg mener alle trenger litt motgang i livet, få føle på hvordan det er å være nede i kjelleren. Først da lærer man seg selv å kjenne, motgang gjør oss sterkere.
Samfunnet har endret seg mye bare på 20 år, mye vil ha mer holdningen har økt betraktelig. Jeg er takknemlig for det livet jeg har hatt på tross av all motgang, jeg er glad for at jeg ikke fikk alt jeg ba om i hendene. Gudene skal vite at jeg har gjort min andel av feil opp igjennom, men det er all motgangen og mine feil som har formet meg til den personen jeg er idag.

Livet er så godt når man er tilfreds med det man har, livet begynner den dagen man føler seg fornøyd med det man har. Jeg våknet på en måte når sykdommen rammet, alt jeg hadde jaget etter hele livet føltes med ett så ubetydelig.
Jeg innså at alt som betydde noe var tiden jeg hadde igjen, ingenting annet var viktig.
Et Tv program fikk meg til å reflektere, og der og da følte jeg meg takknemlig over alt livet har gitt meg, for er det en ting jeg har erfart så er det at uansett hvor mørkt det er så er det alltid lys i enden av tunnelen…

Fortsatt syns jeg det er rart at jeg sitter her, helt urørelig i en stol fra morgen til kveld.
Det måtte tre bokstaver til for å stoppe meg, ja det er ihvertfall gubben sine ord.
“Du var jo som en Duracell kanin med ADHD, nåde den som sto i veien for dæ”. 
Selv tror jeg de fleste har ADHD i forhold til gubben, for et mer bedagelig menneske enn han skal du lete lenge etter.

Men ja jeg var en aktiv person, jeg var den som sto opp klokken 04.30 fire ganger i uken for å trene før jobb. Effektivitet var viktig for meg, alt jeg kunne gjøre om morgenen slapp jeg på ettermiddagen.
Siden gubben jobbet borte og jeg var alene med barna strakk ikke alltid tiden til.
Derfor valgte jeg å starte dagen tidlig, for på den måten kunne jeg bruke ettermiddagen på barna.

Så de fleste ukedagene var jeg ferdig trent og ferdig med innkjøpene før klokken 07.00, butikken som lå ved siden av arbeidsplassen min åpnet nemlig 06.30.
Ettermiddagen gikk med til å kjøre barna på aktiviteter, lekser, lufte to hunder (helst en fjelltur), husarbeid og matlaging. Og når helgen kom så skulle jeg som den gode moren jeg var aller helst bake boller og brød.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Jeg hadde nemlig noe å bevise, mine barn skulle ikke mangle noe. Som ung alenemor fikk jeg ofte dømmende blikk, jeg følte jeg måtte jobbe dobbelt så hardt for å bevise at jeg kunne fylle alle roller. Den følelsen har jeg alltid bært med meg, tiden som ung alenemor har preget livet mitt mye mer enn jeg tenkte over.
Men her sitter jeg helt hjelpeløs i en stol, og det er først nå jeg ser hva livet virkelig handler om. Livet handler om å være tilstede, og nå er jeg tilstede mer enn noengang før…

Dagen begynte dårlig i går, jeg følte plutselig at det var meg mot hele verden.
Jeg var lei, lei av å ligge hjelpeløs i sengen uten å kunne gjøre noe som helst.
Igjen følte jeg meg tom, usynlig for alle utenom meg selv.
Jeg gryntet når gubben omsider kom for å ta meg opp, og da var klokken allerede blitt 13.00.

Egentlig hadde jeg bare lyst å bli i sengen, på den måten kunne jeg skåne mine kjære for mitt dårlige humør.
Men her i huset er det ikke rom for å være i dårlig humør, ihvertfall når man er gift med en finnmarking som min. Etter uttallige år sammen har gubben enda ikke lært, han har ikke lært at når kjerringa freser mot hele verden så kan det være lurt å gå stille i dørene.

Nei gubben min vet ikke sitt eget beste, for når kjerringa er i dårlig humør så trår gubben virkelig til. Hver gang jeg egentlig bare vil være i fred så drar gubben strikken til bristepunktet. Hadde det hvert sånn at blikk kunne drepe så hadde gubben blitt drept flere ganger i går, kjerringa freste som en ungkatt med løpetid.
Nei her måtte noe gjøres for å redde husfreden, og det var da en plan ble lagt.

En liten gutt fikk nemlig et gavekort på Flipzone for en stund siden, og i julegave til nabobarna valgte vi og gi de hver sitt gavekort også. Derfor ble valget enkelt denne lørdagen, vi skulle ta med alle tre barna på Flipzone.
Som sagt så gjort, ut av huset for vi alle mann. Ungene var i fyr og flamme, de sto klar utenfor bilen lenge før vi var klar.

Det ble noen uforglemmelige timer ute i går, en innendørs trampolinepark skulle jeg ønske at jeg også hadde når jeg var ung. Ungene var høyt og lavt, en liten gutt fikk endelig hoppet fra seg litt energi.
Etter en time med hopp og sprett trengte vi alle litt påfyll av energi, derfor tok vi like så godt middagen der også. Etter tre timer kunne vi dra lykkelig hjem igjen, og aldri har det vært mer stille i bilen enn i går kveld. Alle inkludert gubben var slitne, og dermed fikk jeg fred resten av kvelden.

Men helgen er ikke over enda, og idag bærer det ut igjen. For idag har verdens beste mamma og mormor bursdag, og jeg gleder meg til å feire henne idag. Dessuten har min far også bursdag på tirsdag, så idag skal vi feire de begge to.
Så denne søndagen trosser vi vær og vind, for i dag har mine kjære foreldre invitert oss på kake og pizza…

Jeg så det på han igår, øynene talte sjelens språk.
Enda en gang fikk vi oss en vekker, vi ble begge påminnet om hvor fort det kan gå.
En stor sterk mann så på meg, med et blikk som ga hjertet mitt støt.
Små smertefulle støt, og brått fikk jeg problemer med å puste.
Der og da ville jeg bare krype under teppet og gjemme meg, jeg visste godt hva som ville komme.

“Æ vil ikke miste deg kjære, ikke forlat mæ vær så snill”. 
Jeg kunne føle hans bedende blikk, jeg kunne se hvordan en stor sterk mann holdt pusten. Frykten for fremtiden hadde igjen innhentet han, en fremtid han egentlig ikke tør tenke på. En dag vil også han bli alene, redselen for fremtiden ble igjen så nær.

Jeg kjente hvordan ordene mine frøs fast inni meg, en stor klump la seg rundt mitt bryst. Blikket hans slapp ikke taket, og igjen følte jeg for å skrike høyt.
Et rungende skrik som ga ekko mellom høye fjell, men skriket satt fast inni meg.
Alt jeg ville var å love han, gi han en betryggende lovnad om at jeg skulle bli her for alltid. Men vi visste det begge to, før eller siden vil den dagen komme.

I to øyne så jeg en endeløs ubetinget kjærlighet, en kjærlighet som aldri vil dø ut.
Gjennom to øyne ble jeg overøst med kjærlighet, i det øyeblikket ble ord ubetydelig.
Tid og rom forsvant, i et lite øyeblikk var det bare meg og han i en hel verden.
En stor sterk mann satte seg ned fremfor meg, jeg kunne se hvordan han lette etter de riktige ordene. Det var da jeg endelig klarte å si noe, en liten setning som sa alt.
“Jeg elsker deg kjære, det vi har vil aldri forsvinne”….

Det ble plutselig en følelsesladet fredag, for dagens første innlegg fikk igjen en betydning. Egentlig hadde jeg ikke tenkt å publisere akkurat dette innlegget i dag, men igjen lot jeg magefølelsen bestemme, lite visste jeg det innlegget skulle få en spesiell betydning for meg i dag.

Jeg hadde ikke sjekket Facebook før jeg la ut innlegget, derfor fikk jeg et lite sjokk idag. Nok en heltinne med ALS hadde gått bort, og igjen var det som å få et slag i magen. For selv om det er forventet med en sykdom som ALS så ble det igjen så uventet at det gikk så fort. Kirsti var en fantastisk dame, måten hun frontet denne sykdommen var beundringsverdig. Noe av det siste hun skrev til meg var håpet om en kur, det hastet med å løse denne gåten.

Hjertet mitt brast når jeg så at hun hadde gått bort, igjen kom kuren for sent. Jeg blir både frustrert og lei meg hver gang vi mister en til denne ubarmhjertige sykdommen, det føles så meningsløst.
Sakte men sikkert tærer tre små bokstaver oss ned, hver dag lever vi med døden på våre skuldre. Bildet av Kirsti liggende i gresset en vakker sommerdag sitter enda i meg, hun visste hvor dyrebart livet var.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Vi vet vel alle hvor skjørt livet er, men ikke alle tenker over det. Men en dag kan det være for sent, og derfor er det så viktig at vi griper hver dag vi får på denne jorden.
Vi må alle være den beste utgaven av oss selv, men viktigst av alt være et medmenneske. Jeg er heldig som har verdens beste lesere, den nestekjærligheten dere sprer rundt dere er så mektig.

I dag går tankene mine til familien som nå sitter igjen, med et tomrom som en dag min familie vil føle på. Så idag har jeg bare et budskap, kanskje det viktigste budskapet av alt. Bruk denne helgen med dine kjære, vis de hvor mye de betyr.
Hold de tett inntil deg og fortell dem hvor mye de er elsket, for ingen av oss vet når det er for sent.

Tårene har sittet løst i dag, og når en liten gutt kom hjem flommet de over. Han sto fremfor meg så stolt og glad, for i dag hadde han laget brev til mamma på skolen.
Med små barnefingre åpnet han et lite ark varsomt, og der sto de vakreste ord en mamma kan få. Tårene mine fosset ut, en liten gutt ble stående helt stille og se på meg. “Dette er den fineste gaven jeg noengang har fått” stotret jeg frem, “er det derfor du gråter mamma?” spurte en liten gutt. Jeg nikket mens jeg smilte, og like etter fikk jeg verdens beste klem. “Jeg er veldig glad i deg mamma” visket en liten gutt, og igjen følte jeg hvordan mammahjerte mitt brast…