I dag kom seierskampen min i avisen, og jeg må innrømme at det var deilig å se det på trykk. BA har gjort en fantastisk jobb med å belyse denne saken, jeg føler meg veldig heldig som har to av Bergens største aviser i ryggen.
Både BA og BT har alltid strekt ut en hånd når jeg har stått midt oppi en kamp, og det er jeg evig takknemlig for. For jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten den mediadekningen, den har nok bidratt til at jeg har vunnet frem med alle mine kamper.

Jeg har enda ikke hørt noe fra kommunen, regner med denne uken går uten at jeg hører noe. BA hadde forsøkt å få kontakt med lederen i Forvaltningen uten hell, og helsebyråd Husa hadde ikke lest vedtaket fra statsforvalteren enda så hun hadde ingen kommentar.
Jeg håper hun får lest det etterhvert, for da vil hun kanskje innse at kunnskapen om BPA må oppgraderes. Kommentaren hennes om at hun har full tiltro til de ansatte i etatene henger fortsatt ved meg, det er på tide at de sjerper sine regler.

For slik det er i dag så er det ingen som overvåker arbeidet til forvaltningen eller vurderingskontoret som det nå heter, de kan tydeligvis gjøre som de vil.
Jeg håper BPA ordningen blir frigjort fra kommunen, for så lenge kommunen har ansvaret for BPA ordningen så blir det aldri bra.
Heldigvis så statsforvalteren min side av saken, men det hele kunne vært unngått dersom forvaltningen hadde lyttet til mine erfaringer.

I dag fikk jeg endelig hengt opp den siste juledekorasjonen ute, og jeg må bare si tusen takk til Vibbedille. For den dama kan virkelig perle, jeg er målløs rett og slett.
Nå er ytterdøren og veggen ute fylt med julemotiv, og jeg er såååå fornøyd.
De reinsdyrene smelter mitt hjerte, jeg må bare smile hver gang jeg ser de.
Hele formiddagen har gått med til å pakke inn julegaver, målet er å bli ferdig til fredag. Heldigvis fikk jeg sendt avgårde alle gavene i går, så nå er det bare å håpe på at de kommer frem til jul.

På lørdag kommer svigerfar på besøk og det gleder vi oss alle til, det er faktisk en stund siden han var her sist. Den som gleder seg mest er en skolegutt, han spør etter bestefar hver dag nå. Men når han kom hjem i dag var han helt opptatt av noe annet, jeg skjønte ingenting når han dro av seg genseren og viste meg magen sin.

Men når jeg så de små røde prikkene skjønte jeg det, gutten hadde fått vannkopper.
Kanskje like greit at jeg tok han ut fra skolen forrige uke, egentlig gjorde jeg det på grunn av koronaen men nå må han må være hjemme uansett.
Jeg er bare glad for at det kom nå og ikke dagen før jul, nå håper jeg bare på at han ikke blir dårlig. Han er heldigvis i fin form enda, men litt slapp er han begynt å bli.
Nå satser vi på at alle holder seg friske frem mot jul, så blir det forhåpentligvis jul i år også…

En liten løvetann våkner til liv

Fra vinterens dvale kjemper den

Kjemper seg opp og frem mot lyset

En liten løvetann våkner til liv.

 

Opp av bakken presser den

Trenger seg gjennom kratt og stein

Klorer seg fast med sine røtter

En liten løvetann våkner til liv.

 

Liten og skjør

Sterk som en bjørn

Flytter den fjell

En liten løvetann våkner til liv.

 

Strekker sin hals mot et lys så etterlengtet

Sprer sine blader som vinger fra himmelen

På let etter varme og kjærlighet

En liten løvetann våkner til liv.

 

Kjemper mot en verden så stor

En verden full av urettferdighet

Ubarmhjertighet og hån møter han

En liten løvetann våkner til liv.

 

Forhatt av mange, ugress kaller de han

Prøver å røske den opp med alle sine røtter

Men på nytt den kjemper, opp mot lyset, der kjærligheten bor

En liten løvetann våkner til liv.

 

Små barnehender finner den

Stryker den varsomt  med sine fingre

Fryder seg over hvor vakker den er

En liten løvetann våkner til liv.

 

Gul som solen står den der

Rak og stolt med røtter så sterke

Kjærlighet fant den til slutt, i et lite barne hjerte

En liten løvetann våkner til liv.

 

Vi er alle som en løvetann

Skjøre men sterke

Stadig på jakt etter kjærlighet og varme

Kjemper vi oss frem i livet, vi kjemper som en løvetann…

I dag var det bare å komme seg opp, allerede klokken 08.00 ble jeg dratt opp av senga. Jeg hadde nemlig et viktig møte klokken 10.00, et møte jeg ikke kunne gå glipp av. Jeg hadde blitt innkalt til et oppfølgingsmøte på Nordås rehabelitering, og det var et møte jeg bare måtte komme meg på.

Nå er det ett år siden jeg var der sist, og jeg håper jo at jeg får et opphold til. Men så er det denne koronaen da, det er jo nesten ikke mulig å planlegge noen ting for tiden.
Jeg ble litt skuffet når jeg kom opp på Nordås i dag, for det var en ny fysioterapeut som tok meg i mot. Jeg hadde håpet på å treffe hun som har fulgt meg i seks år, vi har fått et bånd gjennom denne tiden.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Møtet gikk som det pleier å gå, vi planla hva vi skulle skrive i søknaden om et nytt opphold. Alle behov må gjennomgåes, deretter er det bare å krysse fingrene og håpe på det beste. Etter det året jeg har hatt så trenger jeg noe å se frem til, dessuten er det helt perfekt med tanke på at jeg nå skal starte opp med et nytt firma og nye assistenter. Da kan vi ta litt opplæring i samme slengen, og det vil frita meg litt arbeid.

 

I dag måtte jeg bare kontakte kommunen, faktisk så sendte jeg mailen allerede i natt. Jeg har ventet på svar i hele dag, men når klokken ble 13 og jeg enda ikke hadde hørt noe så valgte jeg å kontakte advokaten.
Like etter klokken 14 fikk jeg to mailer, og det var da jeg skjønte at jeg ikke kan gi slipp på advokaten enda. For like etter han ringte for å etterlyse svar kom mailen fra min saksbehandler, og det viser bare hvor lite de er interessert i å samarbeide med meg.

Advokaten hadde heller ikke fått tak i saksbehandleren min, men når de ringer fra et advokatkontor så går tydeligvis jungeltelegrafen inne på forvaltningen. Jeg syns det er påfallende at når advokaten ringer så får jeg svar like etterpå, spesielt når jeg har ventet i to dager på å bli kontaktet.

 

Både jeg og advokaten reagerte på svaret jeg fikk fra saksbehandleren, for hun påsto at de ikke hadde fått vedtaket fra statsforvalteren enda.
Ifølge henne så ville det bli sendt fra vurderingskontoret i dag. Men vurderingskontoret er jo forvaltningen, verken jeg eller advokaten skjønte ingenting. At jeg må få meg en ny saksbehandler er det ingen tvil om, jeg har ingen tiltro til henne lenger.

Jeg håper virkelig de har respekt nok til å la meg få fred nå, klager kommunen inn statsforvalteren sin avgjørelse til sivilombudet så blir jeg rystet. Med kommunen så vet man aldri, men man skulle tro at de hadde fått seg en lærepenge nå. Så nå må jeg bare vente å se, i mellomtiden får vi begynne planlegging med vårt nye firma…

Det er på denne tiden at jeg føler det som mest, takknemligheten for selve livet er stor.
For seks år siden så jeg bare slutten, lite visste jeg at det jeg trodde var slutten faktisk var en begynnelse. En begynnelse på en berikende reise, en reise som har gitt meg så mange opplevelser på godt og vondt.

 

Livet er som en lukket bok, du vet aldri hva du får før du åpner den.
For hver side som skrives så oppdager du noe nytt, og du vet aldri hva som venter i neste kapittel.
Jeg vet at min slutt er nærmere enn for mange andre, men jeg vet også at jeg er en av de heldige. For med døden på skuldrene så ser jeg livet klart, jeg ser hva livet er.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

 

Jeg hørte det mye når jeg ble syk, jeg måtte skrive en bucket list.
Men jeg trenger ikke reise jorden rundt på jakt etter nye opplevelser, alt jeg trenger har jeg her hjemme.
Det er de nære ting som betyr noe for meg, det er de jeg kommer til å savne mest. Som å våkne en lørdags morgen til lyden av små barneføtter i trappa, eller sitte omringet av mine kjære mens vi ser på film.

 

Alt jeg kan ønske meg har jeg innenfor fire vegger, noen ganger er det som om fire vegger visker til meg. Fortiden sitter i fire vegger, det er her jeg hører hjemme. Her har jeg sett en liten gutt ta sine første skritt, her har jeg danset lykkelig rundt med mine fire små i armene mine. Her har jeg pakket de varsomt inn under dynen etter en lang dag, her har jeg og min kjære bygget vårt kjærlighets rede.

 

Jeg trenger ingen Taj Mahal, vi har vårt eget palass.
Jeg trenger ingen Louvre, for jeg har de vakreste kunstverk hjemme i fire barndomspermer.
Jeg trenger ikke noe karneval i Rio, gubben er karneval nok.
Jeg trenger ingen blomsterpark i Amsterdam, jeg har min egen lille blomsterhage.

 

I min trygge lille seng ligger jeg hver kveld, og i mørket takker jeg høyere makter for alt jeg har fått. Det er kanskje ikke mye for noen men det er mer enn nok for meg, jeg har nemlig det viktigste av alt.
Kjærligheten gror seg sterkere for hver dag som går, en brennende ild som aldri slukker. I et lite hus i skogholtet har jeg alt jeg trenger, de nære kjære ting…

 

Jeg kom over noe på nettet for en stund siden, noe jeg aldri har sett før. Selve nettbutikken har jeg derimot vært borti før, faktisk så bestilte jeg brudekjolen min derfra. Men jeg husket at det tok noen uker før jeg fikk den, og siden det jeg hadde lyst til å bestille var julegjenstander så var jeg litt i tvil.
Ikke tør jeg å tenke på neste jul heller, for mye kan skje før den tid.

Men jeg forelsket meg helt i helt i disse små juledekorasjonene, derfor tok jeg en sjanse og bestilte.
Jeg ble gledelig overrasket over leveringstiden denne gangen, fem dager etter at jeg hadde bestilt kom pakken på døren. Kanskje dere husker at jeg ikke hadde nok julegardiner til stuen? Jeg manglet en lengde til det siste vinduet. Men jeg hadde mange hvite gardiner, det eneste jeg manglet var noe rødt til å feste på gardinene. Det var da jeg kom over de, gardinhemper formet som nisser.

Det ble myyyye finere, nå får vi i tillegg mye mer lys inn i stuen. Jeg er kjempefornøyd, og de nissene gjorde underverker.
Nå sier jeg meg ferdig med operasjon julepynting, nå må vi begynne å pakke inn julegaver. Jeg husker hvor gøy jeg syns det var å pakke inn gaver før jeg ble syk, derfor kribler det ekstra mye hver gang barna setter seg ned for å overta arbeidet etter meg.
Min datter tror jeg har arvet min lyst for å pakke gaver, og det er jeg veldig glad for.

For dersom gubben skulle gjort det så tror jeg 3 verdenskrig hadde brutt ut, som dere sikkert skjønner så er ikke julegavepakking det gøyeste han gjør.
Så for å bevare julefreden tror jeg mine barn skal få ta den oppgaven, jeg tar ingen sjanser rett og slett.

Jeg forventet at kommunen skulle være på hugget i dag, men der tok jeg feil gitt.
Det har aldri vært så stille på mailen min som i dag, og det syns jeg faktisk er litt skuffende. For de vet godt at det nye BPA firmaet mitt står klar til å ta over, men de må ha et vedtak fra kommunen. Så nå må jeg eller advokaten kontakte de i morgen, for nå må vi bare komme i gang her.

Vi trenger disse dagene for å få ting i gang, jeg har ikke tid til å vente.
Jeg bare håper at kommunen gir seg nå etter det vedtaket fra statsforvalteren, når det gjelder kommunen så vet man aldri. Alt jeg ønsker meg nå er ro, og det håper jeg kommunen har respekt nok til å gi meg….

Jeg drømmer om frihet, frihet til å bare være meg selv.

Frihet til å løpe ut i snøen, legge meg ned og lage snøengler mens jeg kikker opp på en endeløs himmel.

Frihet til å stå under en varm dusj så lenge jeg vil, føle hvordan det varme vannet omfavner min kalde kropp.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Frihet til å krølle meg sammen under et varmt pledd på en kald vinterdag, nyte en kopp med varm kakao mens jeg føler hvordan den deilige smaken av sjokolade fyller hele meg.

 

Jeg drømmer om en frihet mange tar for gitt, en frihet til å leve livet mitt fritt.

En frihet til å legge meg når jeg vil, uten å tenke på at noen har en tidsplan de må følge.

En frihet til bestemme selv, uten å tenke på hva andre syns.

En frihet til å kunne følge mine barn til sengs, lese en bok mens jeg ser hvordan de bekymringsløst faller til ro.

 

Jeg drømmer om en frihet hvor jeg bare kan være til, en stille stund uten bekymringer og sorg.

En frihet som gir meg ro, som små beroligende bølgeslag mot en kritthvit endeløs sandstrand.

En frihet til å vandre fritt, mens jeg ser hvordan fotavtrykkene mine setter spor i den silkemyke sanden.

En frihet til å danse rundt juletreet, omringet av smilende små barnefjes.

 

Jeg drømmer om en frihet til å bare være meg selv, uten lenker som holder meg fast.

En frihet til å leve med en velfungerende kropp, enkle ting som å selv kunne sjekke kjøleskapet når jeg er sulten.

En frihet til å klare meg selv, uten å måtte være avhengig av andre for å leve.

En frihet til å holde mine kjære tett inntil meg, føle hvordan våre hjerteslag smelter sammen.

 

Jeg drømmer om en bekymringsfri jul, en jul uten redsel og frykt for meg og mine.

Jeg drømmer om glødende små øyne, fylt med glede og spenning istedenfor sorg og frykt.

Jeg drømmer om en frihet uten sykdom og angst, slippe å tenke på at morgendagen muligens ikke kommer.

Jeg har kun et juleønske i år, et lite ønske om å få friheten tilbake…

 

Med vedtaket fra statsforvalteren har vi fått nytt pågangsmot, og det merket jeg på gubben i går. Husker dere at jeg ble så irritert når jeg oppdaget at de julelysene jeg ville ha var utsolgt? Jeg ville jo så gjerne ha lys rundt hele verandaen.
Forrige uke kom jeg plutselig på at det var en butikk jeg ikke hadde sjekket, min favoritt butikk innfridde igjen.

For Plantasjen hadde noen lignende lys, og til alt hell hadde de akkurat de lengdene jeg trengte. Gubben derimot ble ikke akkurat blid når han så hva jeg hadde kjøpt, og igjen kom glosene på løpende bånd.
Men det blir ikke julestemning før gubben kommer med sine tradisjonelle gloser, det hører liksom førjulstiden til.

Først nektet han å henge de opp, i følge gubben hadde vi nok lys.
Men i går kom kom han på bedre tanker, og det kan jeg takke nabokjerringa for.
For hun hadde også kjøpt flere lys, og når gubben så at nabogubben begynte å henge opp lys så kunne ikke han være noe dårligere.
“Du og nabokjerringa e like gal, spinn hakkande gal” gaulte gubben i det han rev opp verandadøren, nå skulle kjerringa virkelig få lys!

Jeg hørte glosene helt inn mens han holdt på, og det ble ikke mindre gloser når han oppdaget at lysene hadde floket seg.
Rudolf er kanskje rød på nesen, men en glødende nese kunne ikke måle seg med den glødende kulen som nå sto på verandaen.
Jeg var en stund redd for at han skulle gå i luften, for jeg er helt sikker på at det røyk fra topplokket til gubben.

 

Men lys ble det, og når mørket kom sigende på så ble det et fantastisk syn.
Ja selv gubben ble fornøyd, og det sier sitt. Jeg er kjempefornøyd, både med gubben sin innsats og lysene. Så nå kan julen bare komme,  for nå er vi klar. Juletreet skal pyntes lille julaften som tradisjon tro, og det er alltid et høydepunkt.

 

I dag fant vi endelig ut hva som har foregått borti skogen den siste tiden, vi har jo hørt sagelyder fra morgen til kveld i flere måneder nå.
Jeg ble imponert når gubben sendte bilder, for borti skogholtet åpenbarte det seg en flott stor trehytte. En person har holdt på med dette arbeidet, så det er ikke rart at han har jobbet fra morgen til kveld.

Julemysteriet ble løst i god tid før jul, og det var bra, for dette mysteriet har vært enda større enn Maskorama. Men i går fikk jeg enda et Julemysterie, jeg fikk nemlig en nydelig blomsterdekorasjon på døren. Et kort fulgte med der vedkommende gratulerte meg med seieren mot kommunen, men det sto bare Jannike på avsender.
Jeg er venner med flere som heter Jannike på Facebook, men så lenge det ikke sto etternavn så aner jeg ikke. Men jeg håper vedkommende leser dette innlegget, for jeg vil så gjerne få takke.

Denne helgen har vært helt fantastisk, sakte men sikkert synker det inn at en endeløs kamp er over. Nå kan jeg endelig fokusere på å leve istedenfor, og det er alt jeg noengang har ønsket. Livet smiler til meg for tiden, måtte det bare fortsette. Nå skal jeg nyte kvelden sammen med mine mens vi nyter nystekte lussekatter som naboen kom her på døren med, vi føler oss veldig takknemlig her vi sitter…

Tusen takk til alle dere som har gitt bidrag til advokathjelp
Tusen takk til BA for at de har belyst vår kamp
Tusen takk til “Molly” for hjelp med å skrive klage to ganger
Tusen takk til Chanett for opprettelse av Spleis
Tusen takk til Ingrid for hjelp med å skrive tilsvar
Tusen takk til Advokatfirmaet Lippestad for den utrolige jobben de har gjort
Tusen takk til Marte i FRP for å arrangere møte med helsebyråd Husa
Og sist men ikke minst, takk til alle mine fantastiske trofaste lesere som alltid er der når jeg trenger dere💜

 

Jeg svever på en sky for tiden, det er lenge siden jeg har vært så lykkelig som nå.
Lykkelig og lettet på samme tid, det føles som om noen har fjernet svære kampesteiner fra mine skuldre og at jeg nå svever fritt rundt.
Det er en fantastisk følelse, jeg bobler nesten over her jeg sitter.

 

Jeg har rett på BPA, det skrev statsforvalteren. En rettighet som kommunen ikke bare kan ta fra meg når firmaet ikke klarer å levere. Jeg har rett på å leve et selvbestemt liv, og det er kommunen sin jobb og sørge for at jeg får leve slik jeg vil.
Både kommunen og firmaet sin rolle ble satt under lupen, dårlig oppfølging var dommen. Alt firmaet har gjort er å skylde på oss som arbeidsledere, de har ikke tatt noe ansvar selv.

 

Men nå har jeg det svart på hvitt, og det er nesten så jeg har lyst til å klage firmaet inn.
For det kommunen og firmaet har påført meg er umenneskelig, de skjuler seg bak arbeidsmiljøloven mens de skylder på den syke. Ja noen ganger tror jeg de har sin egen arbeidsmiljølov, at de finner opp regler når det passer dem.

 

Det jeg stusser mest over er hvor stor forskjell det er på disse firmaene, enkelte firmaer tar på seg nesten alle oppgaver til arbeidsleder mens andre tar ikke på seg noe. Ulikt regelverk har de også, arbeidsmiljøloven blir tolket på forskjellige måter.
Jeg skjønner det ikke, men at det er store forskjeller på firmaene er det ingen tvil om.

 

Vi har funnet oss et nytt firma, så nå starter vi med blanke ark fra Januar.
For første gang har jeg tro på at vi endelig skal få dette til, og det er takket være statsforvalteren. Hans krav var nemlig tydelige, kommunen skal komme mer på banen og vi skal få slippe arbeidsleder rollen.

 

Statsforvalteren så det jeg har prøvd å ytre frem i flere år nå, det arbeidet blir for mye for oss. Dessuten er det ikke et krav at brukeren selv er arbeidsleder, vi kan gi de oppgavene til noen andre. Og det er et av de punktene kommunen og firmaet har sviktet på, de har ikke vært villige til å finne løsninger for vårt beste. Vi går en spennende tid i møte, og jeg har stor tro på vårt nye firma. Nå gleder jeg meg til i morgen, for da regner jeg med forvaltningen sender en mail…

Tusen takk til alle dere som har støttet meg gjennom denne tunge tiden, og takk for alle gode ord jeg har fått i helgen. Selv om jeg ikke har klart å svare dere alle, så skal dere vite at dere betyr så mye for oss alle 💖

I går våknet jeg opp forferdelig dårlig. Ryggsmertene var kommet tilbake for fullt, og angsten lå som en klo over mitt bryst.
Det hjalp heller ikke på at gubben bombaderte meg med meldinger, jeg har aldri vært mer stresset enn i går. Vi hadde nemlig funnet en rimelig El bil hos en forhandler i Oslo, en bil som min datter og min nest eldste sønn skal dele på å ha. Besteforeldrene har spyttet i potten rett før jul, så nå skulle det bli bil på ungene.

Men tror du ikke Bankid var nede igjen??? Og der satt jeg med en hel haug med oppgaver som jeg helst skulle få gjort før klokken 12, men alle sidene jeg skulle inn på krevde selvfølgelig Bankid.
Jeg var så sliten når brevet fra statsforvalteren kom, og jeg visste at kroppen min ikke ville klare flere påkjenninger. Ikke hadde jeg fått i meg mat heller, jeg følte meg helt nedbrutt der jeg satt.

Et brev snudde hele tilværelsen min, tenk så fort ting kan snu.
I det min datter leste opp vedtaket forsvant angsten, og like etter forsvant ryggsmertene også. Matlysten kom også tilbake, det var da jeg skjønte hvor mye denne kampen har kostet meg.

Jeg har sovet så godt i natt, for første gang på lenge følte jeg meg uthvilt når jeg våknet. Dessuten våknet jeg opp med et stort smil rundt munnen, og det er lenge siden jeg har gjort. Gubben går bare rundt og rister på hodet mens han sier, “kjerringa klarte det igjen”. Med alle de kampene jeg hittil har tatt mot kommunen så leder jeg nå 3-0, måtte dette bli min siste kamp.

Idag skal vi samle familien til baking, et pepperkakehus blir vår feiring i dag.
Jeg kan fremdeles ikke tro at jeg faktisk fikk medhold, det tar litt tid før det synker inn. David vant mot Goliat igjen, heldigvis er statsforvalteren en fornuftig person.
Og igjen viser det seg at kommunen og helsebyråd Husa har mye å lære om BPA.
De fikk nemlig passet sitt påskrevet av statsforvalteren, alt det jeg hadde klaget på falt tilbake på dem.

Nå gleder jeg meg til mandag, for da regner jeg med at jeg blir kontaktet av forvaltningen. Egentlig har vi lyst til å bytte saksbehandler, for evnen til å lytte eier ikke hun vi har nå. Og nettopp det var noe statsforvalteren spesielt påpekte, nå må kommunen virkelig følge opp og samarbeide med oss.
Idag er jeg bare lykkelig, for tenk at vi faktisk VANT….

PS: I tillegg hadde vi 5 års bryllupsdag i går, jeg ELSKER deg kjære💖

Like før klokken 15.00 kom meldingen jeg har ventet på, svaret fra statsforvalteren lå nå og ventet på meg.

Selvfølgelig var Bankid nede igjen, i tillegg visste jeg ikke om jeg orket å lese det.

Heldigvis var min datter hjemme og assistenten, og selv om jeg ikke ville lese avgjørelsen så ville de det.

Sammen fant de en annen måte å logge inn på, og det var min datter som til slutt satte seg ned i stillhet for å lese brevet.

 

Ja for jeg turte ikke, jeg forventet det verste.

Min datter har det beste pokerfjeset, hun røpte ingenting der hun satt.

Men så kom spørsmålet, ville jeg ikke vite det??

Min datter så på meg med store øyne, jeg klarte ikke lese henne.

 

Jeg lukket øynene mens hun leste opp, jeg forberedte meg på det verste.

Men plutselig sperret jeg øynene opp, for jeg kunne da umulig ha hørt riktig.

Min datter måtte lese vedtaket tre ganger før det sank inn, og det var da jeg holdt på å stryke med.

Tårer og snørr rant i strie strømmer, og en slimkule satte seg helt fast i halsen min.

JEG VANT!!!

David mot Goliat vant igjen!

Statsforvalteren hadde omgjort vedtaket til kommunen, jeg får beholde BPA!!

Dette er det beste som har skjedd meg, og reaksjonen min sa alt.

For i dag måtte hostemaskin letes frem, jeg fikk faktisk ikke puste med den slimklumpen i halsen.

 

Nå er det vel ingen som kan tvile på advokathjelpen vi har fått, og det har jeg alle dere å takke for.

Jeg har så mange jeg må takke men det får vente litt, akkurat nå må jeg bare roe meg litt ned.

Men det beste er at statsforvalteren sitt vedtak er endelig, det kan ikke påklages.

 

Dette er den beste julegaven jeg kunne fått, det viser seg igjen at det lønner seg å kjempe.

Takk til alle som har hjulpet meg i denne kampen, og en stor takk til alle som har gitt bidrag til advokat.

Dette er like mye deres seier som min, jeg beundrer dere stort.

Nå skal vi nyte helgen for alt den er verdt, og jeg skal kjøpe champagne i morgen….