Det er en spent liten gutt som tripper rundt her for tiden, de siste dagene har forventningene bygget seg opp. Julen blir ekstra spesiell med små barn i hus, gjennom han får jeg min julestemning. Jeg husker hvordan jeg selv var i den alderen, og for å være helt ærlig så savner jeg den kriblende følelsen av spenning rett før jul.

Jeg syns en liten gutt er veldig tålmodig i disse dager, ja ihvertfall i forhold til det jeg var på samme alder. Jeg husker godt hvordan mine stakkars foreldre forgjeves prøvde å gjemme julegavene for meg, men uansett hvor mye de prøvde så fant jeg de hvert eneste år. Alle pakkene skulle knipes og ristes på, jeg hadde ikke tålmodighet til å vente. Og når min lillebror ble stor nok så dro jeg han også med på min årlige skattejakt, han måtte nemlig stå vakt.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Men i motsetning til meg så rører ikke en liten gutt gavene, og det til tross for at de står lett tilgjengelig på rommet mitt. Ikke maser han heller, han er mer opptatt av å pynte og bake enn å tenke på gaver.
Det er så herlig å se den frydefulle forventningen som han går og bærer på, jeg føler meg veldig heldig som får oppleve den delen igjen. Den barnegleden og lykken han føler på smitter over på oss andre, en liten gutt gir oss en juleglede så stor.

I dag er det dagen før dagen, og som alltid er det mye som skal ordnes.
Pinnekjøttet må legges i vann, desserten må lages, og som tradisjon tro så skal vi i år også spise et godt kveldsmåltid til programmet Kvelden før kvelden. Selv om jeg er så takknemlig for å få oppleve enda en jul sammen med mine så føler jeg også på en sorg, en sorg over alt jeg har mistet.
Jeg ser det på mine kjære også på denne tiden, alle følelser kommer til overflaten.

I seks år har jeg feiret jul som om den var min siste, og det skal jeg gjøre i år også. Grevinnen og Hovmesteren åpner ballet, og i morgen skal vi se på Tre nøtter til Askepott mens vi venter på at pinnekjøtt duften begynner å bre seg i huset. Først da er det jul for meg, og jeg skal nyte hvert sekund…

To dager igjen, det er like før julen kan ringes inn.
Jeg sitter her og ser på en liten gutt i stillhet, takknemlighet er alt jeg føler på. Jeg vet nemlig hvor heldig jeg er, som enda et år får feire jul sammen med mine kjære. Denne sykdommen har revet mange bort dette året, det er mange pårørende som føler på et savn denne julen. En dag vil det være mine kjære som må komme seg gjennom julen, en tom stol blir et bevis på at noe mangler.

Denne førjulstiden har vært preget av både tårer og glede, livet kommer så nært i Desember. Både sorg og takknemlighet blir forsterket, savnet etter livet som var blir intens. En liten gutt løfter opp en liten rund kule, med glitrende øyne ser han på meg. Han er den som skal føre juletradisjonene videre, sammen med tre søsken gir de meg håp om at en liten del av meg vil leve videre.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

En liten rød kule gir meg håp, varsomt blir den plukket opp av esken av små barnehender. Jeg ser hvordan han forsiktig henger den på plass, og i en liten kule skimter jeg speilbilde av en liten smilende barnemunn.
Et lite bilde som brenner seg fast i netthinnen, et lite minne som jeg vil bære med meg videre. En blank lydløs dråpe faller, en liten dråpe for en lykke så stor.

Noen ganger skulle jeg ønske jeg kunne stoppe tiden, trykke på pause og bare være i øyeblikket litt til.
Julen er et slikt øyeblikk, og en liten gutt med en rund kule påminner meg om hva jeg en dag vil miste. Men her sitter jeg enda og smiler til en liten gutt som pynter juletre, og det er den største gaven for meg.

Jeg håper dere får alle deres ønsker oppfylt denne julen, men mest av alt håper jeg at dere får den gaven jeg ikke fikk. Måtte det drysse god helse og lykke over dere alle, for til syvende og sist er det alt noen av oss trenger. Men selv om  jeg ikke kan skryte av god helse lenger så har jeg heldigvis kjærligheten fortsatt, en kjærlighet som aldri vil dø ut…

God jul til dere alle 🎄

I dag var det bare å komme seg opp, for gubben hadde bestemt reisemål for dagen.
Mammapaahjul bilen sto klar og ventet, og idag skulle vi være julenisser.
Vi hadde nemlig et hemmelig juleoppdrag, og det innebar et overraskelsesbesøk til min kjære venninne. Hun fortjener alt det beste, og de siste dagene har jeg gjort mitt for å fylle en kurv med godsaker.

Ti mil hadde vi fremfor oss, en fin liten kjøretur for store og små. Det er jo litt kjekt å finne på noe når vi har besøk, og i disse dager så er vel en kjøretur det tryggeste man kan finne på. Ja trygt og trygt Fru blom, for når bilen er fullastet med hele to finnmarkinger så kan alt skje. De sier eplet ikke faller langt fra stammen, og det er ikke akkurat vanskelig å se når det gjelder gubben og svigerfar.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Dagen begynte som alltid med full rulle, intet unntak når gubben er den eneste assistenten på jobb. Jeg hadde knapt nok fått opp øynene før jeg hang i løse luften, og igjen kjente jeg hvordan visse kroppsdeler fikk seg et etterlengtet løft.
At vinteren er i full anmarsj ble det heller ingen tvil om, jeg er sikker på at jeg skimtet istapper der bak i det gubben heiv meg over skuldrene. Det kalde do lokket gjorde ikke saken noe bedre, og når tennene begynte å hakke som trommestikker så var jeg sikker på at jeg kom til å starte kjøreturen tannløs og med en litt mindre bakdel.

Ja for når gubben gaulte “æ må kjøpe dæ ny ræ# i julegave, du henger jo fast i dassen” ble jeg en smule bekymret, jeg har ikke råd til å miste noe polstring på denne tiden av året. Enda godt bilen var oppvarmet på forhånd, for etter en kald dusj av en kattevask frøs også ansiktet mitt fast til noe som lignet en syrete utgave av et kjent Munck maleri. En rolig kjøretur var akkurat det jeg trengte nå, duppe litt til lyden av vakker julemusikk som kom strømmende fra radioen.
Men jeg hadde glemt hvem som satt bak rattet på en handikap bil, og allerede i første sving kom jeg tilbake til virkeligheten igjen.

Selv Martin Schanche hadde vært mildere i svingene enn gubben, det var et øyeblikk der hvor jeg ikke visste hvilken vei som var opp og ned.
Jeg har aldri vært så glad for å komme frem til endestoppet som idag, men kjenner jeg gubben rett så blir det ikke lenge før han skal sette bilen i gir igjen.
Så jeg får nyte roen så lenge det varer, i det minste til gubben har funnet brillene til svigerfar som på mystisk vis forsvant i første sving…

Stemningen i huset var til å ta og føle på i går, vi kjente alle på det som nå lå fremfor oss.
For som alle tidligere år så måtte vi krype til korset i år igjen, det var tid for den årlige julehandelen.
Jeg kjente på hele kroppen at den gikk i forsvarsmodus bare ved tanken, erfaringene fra de forrige årene lå enda ferskt i minne.

Det samme tror jeg gjaldt resten av familien også, for vi kom oss ikke ut av huset før langt utpå ettermiddagen.
Glosene til gubben begynte lenge før vi hadde begynt å tenke på juleshoppingen, og som alltid tok jeg det som en advarsel på det som ventet. Klokken 17 ble jeg dratt opp av godstolen i lynets hastighet, det var en bestemt gubbe som trampet ut av døra her.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

“Se te å koble på turboen kjerring” gaulte gubben fra ytterdøren, og jeg skjønte at her var det bare å adlyde.
En prikkete gutt kom hoppende etter med en amper storesøster, og til slutt kom svigerfar lettere forvirret subbende.
“Ka vi ska no da” spurte svigerfar mens han tok på seg skoene, alt hadde gått så fort i svingene at svigerfar ikke hadde fått med seg hva vi skulle. Kanskje like greit når jeg tenker meg om, det er like greit å være uvitende så lenge som mulig i denne familien.

Jeg HATER kjøpesentre, og det gjør min datter også. Men den som hater det aller mest er gubben, og akkurat det er umulig å legge merke til.
Jeg vet ikke helt hva det er, men hver gang gubben nærmer seg et kjøpesenter så er det som om han blir besatt. Ja det er den eneste forklaringen jeg kan komme på, for hver gang vi skal på et kjøpesenter så blir gubben forvandlet til en fresende  rebelsk okse som kun har et mål for øye.

Vi må ha vært litt av et syn der vi kom ramlende inn hovedinngangen, jeg har aldri vært så glad for et påbud før. Men selv munnbindene ble for små i går, egentlig burde jeg ha investert i finnlandshetter til hele familien.
Gubben ledet som vanlig an, lyden fra kloggene fikk glassdørene til å skjelve som aspeløv. Bak han kom min datter, med flakkende blikk pekte hun seg ut alle nødutganger.

En rødprikkete gutt kom løpende etter, Rudolf hadde fått seg en arvtager i år.
Bak en liten prikkete gutt kom kjerringa, vill i blikket og med joysticken på full hastighet. Helt til slutt kom en lettere forvirret svigerfar, med duggete briller og snublefot så han mer ut som Hovmesteren der han kom.

Så var det bare å sette i gang, butikkhyllene skulle tømmes. Ja bokstavelig talt tømmes, for med en dumper av en rullestol så var det nesten umulig å manøvrere seg mellom hyllene uten at det endte med full katastrofe.
Min datter lukket øynene hver gang jeg måtte rygge, til slutt ble hun så nervøs at hun kommanderte meg ut av butikken. Men det var da det raknet for gubben, for kjerringa kunne da ikke mene at gubben skulle kjøpe dress til guttungen på egen hånd??

Jeg kunne føle hvordan svettedråpene til gubben traff meg i bakhodet i det jeg rullet ut av butikken med en panikkslagen datter, og bak meg hørte jeg hvordan en prikkete liten gutt satte foten ned.
“Jeg klarer selv pappa” freste en liten gutt, og det var da nye gloser fylte et kjøpesenter. Det var det siste jeg så til gubben, og det var et øyeblikk der hvor jeg tenkte at julen 2021 aldri kom til å bli den samme igjen.

Tiden sto stille der jeg sto og ventet, og jeg var akkurat på vei til å etterlyse en svett finnmarking over høytaleranlegget når jeg fikk øye på en glødende kule mellom butikkhyllene. Hva som egentlig skjedde i et lite prøverom har jeg enda ikke turt å spørre om, for sist gubben var i et prøverom endte det med traume på hele familien. Det innlegget kan du lese her.

Synet av en kapitulert gubbe fikk meg til å innse at shoppingrunden nå var over, nå var det bare å finne nærmeste nødutgang rimelig kjapt.
En liste med hundre gjøremål ble pakket vekk, men et gjøremål kunne vi krysse av på listen. Dressen til en prikkete gutt tok nesten knekken på gubben, og nå sitter jeg her og grubler på hvordan vi skal få resten av tingene i hus…

Det har vært en lang oppladning i dag, hele familien har tvinnet tommeltotter i hele formiddag.

En håndball kamp var nok til at gubben hoppet i skoene og løp på dør, for han vet at når kjerringa ser på sport så kan alt skje.

Jeg har ikke vært så nervøs siden jeg fødte mitt første barn, og det gikk ikke lang tid før jeg heller ønsket meg tilbake på fødestuen.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

For makan til rot skal du lete lenge etter, det kokte i topplokket på kjerringa når gubben omsider våget seg hjem igjen.

Fullmåne var det også i dag, og det mente gubben hadde hatt en innvirkning.

Ja han håpte i det minste det, for det forklarte ihvertfall hvorfor kjerringa hadde blitt forvandlet til en rabies infisert varulv mens han var borte.

Jeg kan kanskje ikke snakke så bra lenger, men lydene som kommer ut når kjerringa blir engasjert er nok til å skremme livet av de mest hardbarka kriminelle.

Trygghetsalarmer er oppskrytt med kjerringa i nærheten, jeg tror jeg skal begynne å spille inn lydbånd og selge.

Jeg har en mistanke om at de hørte meg helt til Spania, for i andre omgang satte Norge alle kluter til.

Så nå sitter jeg her som en breiflabb på land, kjeften er vidåpen men ikke en lyd kan høres.

Gubben takker høyere makter for at kjerringa endelig er blitt stum, endelig kan roen senke seg igjen.

Det som kunne endt katastrofalt endte med en gullmedalje, verdens beste jenter klarte det igjen…

Av og til blir jeg bare oppgitt, ja jeg lurer på om gubben vasker ørene sine i det hele tatt. Etter 13 år har jeg skjønt at diskusjoner med gubben er nytteløst, for han har rett uansett. Ja selv om jeg har bevis på at han tar feil så nekter han, det er ingen som vet mer enn en finnmarking.
Det begynte allerede for tre uker siden, da hadde svigerfar kjøpt flybilletter til jul.
Men så var det datoen da, og selv om jeg visste når han skulle komme så sto gubben på sitt.

Svigerfar hadde nemlig sendt meg melding med datoen, men å diskutere med gubben var som vanlig en umulig oppgave. Gubben hadde nemlig bestemt seg for datoen 18, og selv om jeg prøvde å argumentere for den 17 så gikk det ikke inn.
Hadde ikke svigerfar ringt på torsdag så hadde ingen møtt opp på flyplassen, for igjen viste det seg at kjerringa hadde rett. Blikket til gubben sa sitt når svigerfar sa at han kom i går, og glosene som kom etter telefon samtalen fikk meg til å humre der jeg satt.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

En skolegutt ble selvfølgelig i fyr og flamme når han hørte at bestefar skulle komme en dag tidligere enn planlagt, og da var ikke en bakedag sammen med mor så fristende lenger. Vi hadde nemlig planlagt at han skulle være hjemme med meg i går, men når pappaen måtte hente bestefar på flyplassen etter jobb så ville en liten gutt selvfølgelig bli med pappa på jobb.

Vi brukte formiddagen i går til å rydde og vaske, for nå var det juleferie for alle sammen. Min nest eldste sønn skulle også komme hjem, og siden rommet hans har blitt brukt til oppbevaringsrom den siste tiden så hadde vi mer enn nok å gjøre.
Denne fredagen har jeg gledet meg til, hele familien samlet under et tak er alltid koselig. Spesielt koselig er det å få besøk fra Finnmark, det er liksom ikke jul uten at en av besteforeldrene kommer.

Jeg skjønte ingenting når de kom stormende inn døren her, for alle kom med en blomst hver i hånda. Man skulle nesten tro at de hadde ranet en blomsterforretning på vei hjem, ja det var så mange at jeg slet med å finne plass til alle.
Men den største blomsterdekorasjonen var det gubben som hadde fått, han har nemlig vært fast ansatt i samme firma i ti år nå. Han har jobbet dobbelt så lenge i samme firma, men han ble ikke fast ansatt før vi flyttet til Bergen.

Den mest rørende juleblomsten vi fikk kom fra fotball laget til min datter, et rørende kort brakte frem tårene. Jeg håper at jeg igjen kan stå på sidelinjen og heie snart, for jeg har savnet det samholdet. Så nå er huset fullt opp av blomster, fortsetter det slik så tror jeg vi må henge opp flere hyller til jul.

Det ble en fantastisk kveld i går, vi kunne faktisk ikke hatt en bedre fredag.
Først vant håndball jentene våre, og det førte til ellevill jubel i stuen. Så oppdaget jeg at den siste James Bond filmen var kommet ut, så da ble det filmkveld i tillegg.
Nå er juleferien virkelig i gang og jeg nyter hvert sekund, denne julen tror jeg blir fantastisk….

Jeg vet egentlig ikke hva som skjedde i dag tidlig, men når jeg våknet var puten min helt våt. Salte blanke tårer rant i strie strømmer, Jeg våknet opp gråtende. Fortiden hadde igjen innhentet meg, jeg drømte om en 16 år gammel jente. Jeg drømte om meg selv.

Hun var så virkelig, lykkelig og nyforelsket strøk hun varsomt over sin runde mage. Et nytt liv var på vei, som en sakte film så jeg livet mitt i reprise. Det var da jeg så han, gutten med himmelblå øyne, han var så stolt der han satt med sin førstefødte sønn i armene, der og da var livet perfekt.
Lite visste hun at det snart var over, gutten med krystallklare øyne skulle bli borte for alltid.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Det var nettopp den dagen som kom tilbake til meg, den skjebnesvangre dagen som endret alt. Alle følelser vendte tilbake, skriket til naboen i det hun fant han brakte sorgen tilbake.
Skyldfølelsen fylte hele meg, jenta på 16 år hadde vendt tilbake.
Redselen og den bunnløse sorgen la seg rundt mitt hjerte, med en to måneder liten gutt måtte hun nå takle livet på egenhånd.

Jeg våknet opp til en våt pute, de hjerteskjærende skrikene satt enda i ørene. Hikstene fylte et lite soverom, helt stille lot jeg tårene strømme fritt.
Minner jeg har prøvd å fortrenge kommer stadig oftere tilbake, når jeg sover blir alt så levende. På veggen henger de, et lykkelig par med en nyfødt gutt. Så unge de var, unge og naive. Kjærligheten var ikke nok, mørket ble for altoppslukende…

Det som så ut som vannkopper i går så mer ut som meslinger i dag, og det var da jeg begynte å tenke. Jeg vet at jeg har hatt vannkopper, det husker jeg.
Men meslinger var jeg usikker på, så da måtte jeg sende melding til min mor.
Hun mente bestemt at jeg hadde hatt det så da får jeg stole på det, det siste jeg vil er å stryke med av et meslingutbrudd.

Guttene mine har hatt de fleste barnesykdommer, men min datter derimot har nesten ikke hatt noen. Først i fjor fikk hun vannkopper og jeg husker hvor dårlig hun ble, så nå håper jeg bare hun slipper unna denne gangen.
Meslinger rett før jul er ikke akkurat noe å trakte etter, det unner jeg ingen. Men en skolegutt lar seg ikke påvirke heldigvis, han har danset og vært i full aktivitet i hele dag. Rampenissen er også i full aktivitet for tiden, til stor glede for en liten gutt. I natt ble kjøleskapet inntatt, grøten til en liten gutt ble for fristende.

I dag har gubben vært hjemme og jaggu var det bra. For like før klokken 15.30 ringte telefonen min, og både jeg og gubben ble litt satt ut når vi hørte hvem det var.
Tror du ikke saksbehandleren i forvaltningen ringte på telefonen min fremfor å svare meg på mail? Enda hun vet at jeg ikke klarer å kommunisere over telefon?
Hun hadde nok ikke forventet at gubben var hjemme, vi hørte på hele henne at hun ble overrasket over at noen svarte.

Takk og lov for at gubben var hjemme i dag, for vi skjønte fort at manglende svar på mobilen min kunne bli brukt som en unnskyldning fra deres side. Det er nesten så jeg hører de, “vi har prøvd å ringe deg uten å få svar”. 
Det var en temmelig spak saksbehandler i andre enden, hun ville bare bekrefte at hun hadde sendt vedtaket til vårt nye firma. Så nå kan jeg endelig si med sikkerhet at denne kampen er over, og det føles veldig godt.

Noen unnskyldning fikk vi ikke men det hadde vi heller ikke forventet, og for å være helt ærlig så trenger jeg ikke det heller. Jeg har vunnet en kamp så stor, og det er mer enn nok for meg. Nå kan vi endelig begynne planleggingen om en ny start, og firmaet vi har valgt har virkelig orden i sine saker. Så nå ser jeg lyst på fortsettelsen, jeg har tro på at 2022 blir et bra år…

Et virus kom og la alle mine planer på is, men sånn har det vel vært for de fleste av oss.
I fjor satt jeg og håpet på at 2021 skulle bli bedre, men til tross for mange vaksinerte så biter viruset seg fast.
Derfor har jeg ikke turt å legge de store planene, jeg føler meg rett og slett ikke trygg nok. Mest sannsynlig er korona kommet for å bli, alt jeg håper på nå er at vi en dag kan få en vaksine som bidrar til at vi kan leve et tilnærmet normalt liv på tross av korona.

Men nå var det ikke meningen at dette skulle bli et debatt innlegg om korona, den debatten overlater jeg til noen andre.
Jeg hadde nemlig så mange planer før dette viruset kom, og 2021 skulle egentlig bli mitt år.
Når vi var i mitt barndomsparadis i sommer stilte søskenbarnet mitt meg et spørsmål, og da var det gjort. Det var da tankene begynte å kverne, et håp ble tent på nytt.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

I 2019 arrangerte vi for første gang et fakkeltog for å sette søkelyset på ALS, og jeg ble overveldet over den responsen vi fikk.
Den dagen i oktober ble en uforglemmelig dag, hundrevis av mennesker møtte opp for å fronte ALS. Aldri har jeg vært mer rørt enn i det øyeblikket, den varmen jeg følte på den gangen kommer jeg aldri til å glemme.
Planen var at vi skulle gjøre dette til en tradisjon, men når korona kom satte det en stopper for det meste.

Dessverre så har koronaen satt en stopper for alt, men håpet om å få oppleve det igjen lever stadig.
Når mitt søskenbarn brakte det på banen så kom tanken om neste år, det hadde vært fantastisk om 2022 ble året da jeg kunne oppleve dette igjen.
Jeg håper virkelig vi får det til, og at det denne gangen kan bli enda større enn forrige gang.
Det er nemlig ingenting jeg mer vil, sette fokuset på ALS er mitt største ønske.
Og hva er vel finere enn et fakkeltog til å gjøre nettopp det, komme sammen for å vise alle med ALS at de ikke er alene….