Herlighet for en helg det har vært, jeg savner allerede den praktfulle utsikten. Jeg er så heldig jeg, som har den familien jeg har, og gode venner som strekker seg langt for å hjelpe. Denne helgen hadde ikke vært den samme uten dere. Min storebror og svigerinne som har vært helt fantastiske i helgen, underholdt alle barna med utallige aktiviteter og har vært et perfekt vertskap for oss alle, tusen hjertelig takk til dere for en magisk helg, det betyr så uendelig mye for meg.
For det har denne helgen vært, magisk fra start til slutt, og gårsdagen var intet unntak. En perfekt avslutning på en fortryllende helg fikk vi igår, med gåtur i bygda, middag med alle sammen og jeg fikk til og med være med å flytte kalvene i går, noe som bringte frem mange gode minner. Det å se min datter løpe etter kalvene slik jeg brukte å gjøre som ung jente, gjorde meg rent varm om hjertet, og jeg kjente tårene der de lå og lurte i øyenkroken.
For en perfekt avslutning, tenk så heldig jeg er som fikk oppleve dette igjen, jeg kjenner tårene kommer bare ved å tenke på det. Det sier litt om kvaliteten på helgen når min mann utbryter, “denne helgen har vært fantastisk”! Han har som meg storkost seg og virkelig nytt det å bare være til. Det gleder meg og se hvordan han gradvis oppdager at livet har mer å by på enn jobb og Tv. Han har sittet hele helgen og bare stirret utover sjøen og funnet roen med det. Nei nå skal dere få se film, fire filmsnutter som viser hvor fantastisk denne helgen har vært. Jeg måtte jo dokumentere vannski presentasjonen til min datter . Men jeg har også fått filmet min svigerinne på vannski, og selvfølgelig kalvene da.
Så len dere tilbake og nyt mine små snutter av en magisk helg. Video nr 1 er min datter. God mandag til dere alle…
Dette har vært en real aktivitetshelg. Ungene har fått brynt seg på både vannski, kajakkpadling og slept etter båt. En helg helt etter min smak, Åååå hadde jeg bare vært frisk. Men jeg har nå kost meg gløgg i hjel, tenk så mye besøk og underholdning på en helg tror jeg ikke jeg har hatt før, slitt ut vertskapet har vi også klart 🤣Jeg har ikke mye lyst til å dra i dag, men nå er det over for denne gang.
Jeg er så imponert over min datter, tenk på fjerde forsøk kom hun seg opp på vannski, hun som aldri har prøvd før. Det hadde jeg faktisk ikke trodd, så der imponerte hun virkelig. Men takket være tante som ga god veiledning så klarte hun det jaggu meg. Gratulerer så mye!!
Idag åpnet hele himmelen seg, det var rene syndefloden som kom ned. Men det stopper ikke oss, her boltrer de seg i havet på tross av vær og vind. Elementene skal utnyttes for enhver pris, så det var bare å tre på seg våtdrakt og komme seg uti, her skal det lekes til siste slutt.
Som avslutning på en fantastisk helg har vi valgt å spise middag sammen før vi drar hjem, hele familien skal innta lokal kafeen i bygda her, det blir prikken over i en. Så nå skal jeg nyte siste timene i godt selskap med utsikt over havet der det ligger i all sin prakt….
For en herlig lørdag, jeg er så heldig som får muligheten til å være her. Tenk å få våkne opp til den utsikten, få nykokt krabbe servert til frokost og se ungene stå opp tidlig for å få med seg mest mulig av dagen. Det er så deilig å se hvordan barna blomstrer her inne, her er det ikke et eneste kjedelig øyeblikk, det er noe som skjer hele tiden. Her er det noe for enhver smak, men så er vi nå heldig som har min bror og svigerinne her, de underholder til den store gullmedaljen.
Så idag har det vært både båtliv og fiske, og jeg har full underholdning fra utestuen. Her sitter jeg med full oversikt over alt som foregår i sjøkanten, Tv har vi slett ikke bruk for, til det er det for mye som skjer. Det fineste er å se hvordan min nest eldste sønn blomstrer. Han kjører båt og hiver seg med på alt som skjer. Han som holder seg for det meste på rommet bak datamaskinen, nå har han tatt Kaptein rollen på sjøen.
Vi har hatt en fantastisk dag og bildene taler nok for seg selv. Vi har hatt masse besøk av søskenbarna mine, unger i drøssevis,venner og min onkel, så Isak har storkost seg. Så i dag velger jeg å la bildene tale for seg, ord blir overflødig i denne stund. Ha en strålende lørdagskveld alle sammen…
Jeg ser henne fremfor meg, en liten jente med rødlig hår og hestehale. En liten jente med redningsvest på, diltende etter sin store sterke far. Jeg ser henne så levende fremfor meg, hun sitter lydig i båten for det har pappa sagt. Havet ligger der så blikkstille denne morgenen, jeg ser hvordan hun lener seg over rekka for å dyppe de små fingrene i det kalde vannet. De var ute i går kveld og, da satte de garnene som nå skal trekkes. Hun elsker havet den lille jenta, men mest av alt forguder hun sin pappa, hun skal bli like flink som han når hun blir stor.
Den lille jenta ser hvordan hennes pappa drar opp garnet med store sterke armer. Hun synes egentlig litt synd på fisken der den ligger fremfor henne og gisper etter luft, men mat må de ha sier far. Men likevel hiver hun en og annen fisk overbord når pappaen står med ryggen til. Det er sommer, og hun er lykkelig der hun sitter blant garn og lukten av tang og tare.
Jeg ser henne nå, men hun er eldre nå. Små barneføtter er blitt til en tenåring, puberteten raser i hennes kropp og alt som teller er å frigjøre seg selv. Men en ting er ved det samme, hun elsker fortsatt havet, fiske, ja og “litt” sin pappa. Hun er blitt stor nok til å manøvrere båten selv nå, faktisk så får hun lov til å kjøre på sjøen alene, hun er i ferd med å bli stor. Mor er ikke veldig begeistret for at hun drar avgårde i full knop, men det bryr hun seg ikke om. Hun elsker å kjenne vinden i håret der hun farer avgårde i full fart over de lette krusningene på vannet, i det lille øyeblikket er hun fri, fri som fuglen.Hun er sin egen Kaptein.
Jenta er blitt voksen nå, men nå er alt forandret. Hun kan ikke lenger søke friheten på havet, hun kan ikke lenger kjenne vinden i håret, det er en ny Kaptein som har tatt over. Men hun er tilbake, tilbake i sitt barndomsrike som gir henne sjelefred, og hennes egne barn er med, og har tatt over roret. Nå sitter hun og speider utover havet mens hun ser sine barn utfolde seg i samme element som hun engang gjorde. Nå er det hun som sitter lettere bekymret tilbake mens barna utnytter havet for alt det er verdt. Hun tenker tilbake på en tid der alt var fint, en tid som ga henne så mye, og hun kjenner tårene presser på.
Men hun er glad for å være tilbake, tilbake til det eneste stedet i verden som kan gi henne det hun trenger mest av alt, sjelefred….
Jeg våknet opp til skyfri himmel og en deilig sol, snakk om flott start på helgen. Endelig var fredagen her, endelig skulle vi inn på hytten, det kriblet i hele kroppen. Men når jeg sto opp fikk jeg meg en guffen overraskelse, eller rettere sagt, assistenten fikk. For hele andre etasje var full i hundedrit, bikkja har tydeligvis hatt diaré i natt. Det rare er at jeg ikke har hørt han, for han pleier å gi beskjed opp og ned i mente når han er dårlig, men jeg har ikke hørt en lyd. Stakkars lille vakre vene, jeg kan forestille meg hvordan han har hatt det, vi er avhengig av hjelp begge to.
Så assistenten stakkar, hun måtte skrubbe hele gulvet. For innen vi hadde oppdaget det, hadde det rukket å tørke inn, det var som limt fast i gulvet, ja så var det lukten i tillegg, det ble en kjedelig start på helgen for hennes del.
Men alt var glemt jo nærmere hytta vi kom, humøret steg kraftig når vi kjørte av fergen, endelig på rett side av fjorden, endelig hjemme igjen.Mitt barndomsrike foldet seg ut fremfor øynene på meg, alle gode sommerminner kom flammende over meg som en flodbølge av pur kjærlighet. Her har jeg tråkket hver sommer fra barnealder, dette er mitt eget lille paradis.
Hjelpen sto klar når vi kom og godt var det. Vi reiser ikke akkurat lett, og denne gangen hadde jeg bestemt at godstolen skulle med! Denne helgen skulle nytes for alt den er verdt, og jeg skulle sitte godt her inne. For du skjønner, rullestolen får jeg ikke med ned, til det er det altfor bratt og kronglete. Så da tok vi med hvilestolen, nå sitter jeg som en dronning og ser ut over havet, og her skal jeg sitte til vi drar 😍
Så nå skal jeg nyte helgen med mine kjære, så håper jeg dere også får en strålende helg. Legger selvfølgelig ut bilder fra bæringen, godt å sette familien i arbeid 🤣😎God helg!!!
PS : Det er nærme sjøen her, så tror jeg må få noen til å gi min mann en dukkert 🤣 Hevnen er søt 😅
Av og til føler jeg at jeg har fått livet i gave på ny. Det finner du sikkert rart å høre ettersom jeg sitter her dødssyk og ikke vet hvor lang tid jeg har igjen. Men noen ganger føler jeg meg født på ny, øynene mine som før hadde skylapper på, er nå blitt vidåpne, og jeg ser livet på en helt ny måte. For det som betydde noe for meg før, betyr ingenting lenger, jeg har fått et nytt syn på livet. Jeg skulle ønske dere kunne ha sett livet gjennom mine øyne, hvor vakkert det er på tross av alle sorger og utfordringer vi må igjennom. Det finnes magi i selv de små ting, de lille tingene du kanskje ikke ser fordi du har skylapper på.
For de små ting er blitt store for meg, de små ting er det som holder meg i live. Jeg skulle med glede gitt avkall på alle materielle goder for en funksjonell kropp, jeg skulle gitt avkall på mye for bare en halv kropp. For tenk om jeg kunne beholdt min overkropp, tenk på alt jeg kunne utrettet da. Så om du nå sitter og fortviler over lammelser i beina, ikke fortvil, du har fortsatt utallige muligheter for et rikt liv. Jeg skulle gjerne hatt de samme mulighetene.
Hadde jeg bare hatt en sterk overkropp med muskuløse armer, ja da hadde jeg vært overlykkelig. Da kunne jeg igjen holdt hardt om mine barn, jeg kunne vært med på turer for egen maskin. Jeg kunne kjørt bil igjen, hentet og levert i barnehagen på egenhånd. Faktisk så kunne jeg ha trent igjen, bygget min kropp robust opp til å takle livet. Derfor hadde jeg mer enn gjerne tatt til takke med en halv kropp, da kunne jeg i det minste være en funksjonell mamma igjen, en mamma som tørket tårer og lappet skrubbsår.
Men jeg har ingen kropp, ihvertfall ikke en som virker som virker. Jeg har ingen muskler igjen, jeg er helt og totalt fanget i egen kropp. Ikke kan jeg kle på meg, heller ikke gå på toalettet selv. Jeg kan ikke snu meg, heller ikke klø meg selv. Aldri mer skal jeg få holde rundt mine barn, aldri mer skal jeg få pakke de under dyna når kvelden kommer, faktisk så er det de som må hjelpe sin mamma når fortvilelsen tar overhånd. Så hva har man igjen da når kroppen er borte og stemmen er svak, har livet noe mer å by på når du sitter der helt hjelpeløs??
Svaret på det er et stort klingende JAAAA! Det er her de små tingene kommer inn i bilde og gir meg en hjertevarme så stor. For på tross av min hjelpeløshet, på tross av min forfalne kropp, så har jeg hverdager med små magiske øyeblikk nesten hver dag.
For alt jeg trenger har jeg. Jeg er omringet av kjærlighet, gode venner og nydelige barn. De gir meg gleder hver eneste dag, de gjør livet verdt å leve. For selv om jeg sitter her med en kropp som ikke virker, og selv om jeg vet at jeg skal dø. Så har jeg fortsatt et rikt liv med en fantastisk familie, og min familie ville jeg ikke ha byttet bort for noe som helst, min familie holder meg i live hver eneste dag…
Endelig er vi samlet igjen alle sammen, igår la jeg meg med et smil om munnen. Egentlig lo jeg meg i seng, for jeg var en smule irritert på min mann i går, men når han kjørte over seg selv mens han trillet meg over stuegulvet, ja da må jeg innrømme at det gjorde litt godt 😁Min mann mente jeg hadde “gamma” stolen, men jeg tror de høyere makter grep inn på mine vegne 🤣Herlighet altså, det er stygt å le av andre sin smerte, men selv jeg må innrømme at litt godt gjorde det . Han fikk ihvertfall smake sin egen medisin, det er ikke bare bare å kødde med meg, du vet aldri når universitetet griper inn 🤣
Jeg fikk ihvertfall humøret opp, og det var godt å våkne opp i dag til at min datter satt i sofaen. En dag igjen til vi reiser. Jeg er så glad for at jeg får denne helgen sammen med mine, dette blir en super helg. Barna får litt søskentid sammen, og mor skal nyte sjølukten for alt den er verdt. Jeg gleder meg til å kunne sitte ved havet igjen, komme tilbake til mitt barndomsrike hvor mine minner om en kjærkommen tid befinner seg. Min datter altså, hun vet å underholde. For jeg har hatt servicemann her i dag, og min datter ble helt rystet over det han sa før han gikk.
For idag fikk jeg montert en stang på veggen med toalettet slik at jeg kan holde meg i den under påkledning. Problemet var bare at servicemannen var neimen ikke sikker på om stangen var festet godt nok, noe som min datter ble sjokkert over. Det ble plutselig full oppstandelse her, “er han ikke rett bevart, skal du bare falle da liksom”! Så hun for på badet for å teste. Hun konkluderte med at den hang, ja i det minste enn så lenge, jeg er usikker på om jeg tør prøve i det hele tatt 🤣
Vi er et radarpar meg og hun, det blir alltid action når vi er sammen, aldri et kjedelig øyeblikk. Så godt er det at vi enda har en uke til sammen før skolen starter, vi kan lage mye moro på den uken, og det beste av alt, hun strammer opp min mann når jeg ikke orker, det er girlpower det! Nå sitter hun og ser “broen” og ber meg røpe innholdet før det skjer, vi er prikklike på det området, blir det for spennende måååå vi bare vite.
Idag skinner solen du, da var det verre igår når jeg måtte søke tilflukt i garasjen, det var den lufteturen. Hadde det bare blitt sol i helgen, det gjør det litt lettere å være til, da kunne jeg vært litt ute på hytten også, det ville vært fint.
Uansett så håper jeg dere har hatt det bra så langt i uken, og at dere nyter livet for alt det er verdt. Ha en strålende kveld alle sammen….
Jeg sitter her i min nye påbygget vinterhage og ser på livet som raser forbi. Det er rart hvor fort tiden går når man blir alvorlig syk, tiden står aldri stille lenger, hvordan den flyr avgårde mye raskere enn jeg skulle ønske.
Jeg har ingen tid og miste, jeg må gripe livet her og nå, jeg må leve her og nå. Så her sitter jeg og ser ut av mitt vindu, mens jeg tenker for meg selv, “la dagene bli lange og gode”.
Jeg er fornøyd med mitt påbygg tross alle feil og mangler. Elsker å sitte ved mine store vinduer, tett opp i naturen og få en stille stund for meg selv. Jeg ser hvordan hjorten kommer lydløse ut i fra skogholtet, hvordan de beveger seg så grasiøse bortover engen, noen ganger stopper de opp og titter på meg med store brune øyne.
Tenk så fantastisk det egentlig er med vinduer, vi kan ta del i livet på utsiden uten egentlig og være tilstede, det betyr mye for meg ihvertfall.Jeg elsker å stirre ut på livet mens jeg selv er nesten usynlig.
Men det er en ting jeg angrer på, en praktisk ting som vi skulle ha tenkt på under utbyggingen, vi skulle ha valgt aluminiumsvinduer. Vinduer som er bortimot vedlikeholdsfrie, vinduer som tåler vær og vind og som ikke ruster. Jeg angrer på at jeg ikke tenkte på det under selve byggingen, og hadde jeg kunne gjort det hele på ny, hadde jeg gått for vinduer fra Bygghjemme!
De har ikke bare vinduer i aluminium, de har balkongdører i ulike størrelser og varianter, flotte dører og vinduer som er verdt å ta en ekstra titt på.
Ikke nok med at de er nærmest vedlikeholdsfrie, de isolerer bedre og beskytter mot UV stråler. Du kan spare mye ved å gå for slike vinduer, og det beste av alt, de har tilbud i disse dager, 50% avslag i pris!
Men Bygghjemme har også alt du trenger til hus og hjem, så om du nå befinner deg der jeg var for ett år siden, igang med utbygging. Da er dette plassen for deg! Jeg lover deg at du ikke blir skuffet!
Noen ganger blir jeg sint, fryktelig sint. Raseriet fyller hele min kropp som en kald ballong som bare blir større og større. Jeg blir så sint at hele kroppen skjelver, tennene gnisser hardt mot hverandre, og hendene knyter seg så hardt sammen at krampa tar meg. Noen ganger blir jeg så sint at rullegardinen går ned og det svartner for meg. Jeg blir så sint at alt jeg vil gjøre er å slå hånden min inn i den tykkeste murvegg bare for å kjenne at jeg lever. Ja noen ganger blir jeg så sint at jeg kjører neglene mine hardt inn i den andre hånda bare for å påføre meg selv litt smerte.
For når maktesløsheten melder seg, når dødsangsten over det jeg kommer til å miste trer til overflaten, da blir jeg sint, forbanna, ja rasende over denne jækla sykdommen. Når jeg ikke føler jeg blir hørt, eller føler meg oversett, ja da bygger disse følelsene seg opp inni meg. Ballongen blir større og til slutt sprekker den hardt og brutalt. Det legger seg en klo rundt mitt bryst, hjerte begynner å banke fortere og jeg blir varm i hele kroppen. Det sinne jeg opplever nå kunne rasert et helt hus, det sinne kunne ha flyttet en bil, det sinne kunne ha banket opp selv den sterkeste mann.
Jeg har alltid hatt et temperament, i puberteten tok det helt overhånd. For som ung hadde jeg ikke lært meg verktøyet for å takle det, for å holde det i sjakk, jeg måtte bli voksen før jeg fant min måte å takle det på. Men nå føler jeg at jeg er tilbake dit igjen, tilbake til en tid hvor raseriet raste rundt i min kropp, for nå som da sitter jeg helt ribbet for verktøy, ingen mulighet til å få ut dette sinne, ingen mulighet til å utagere lengre.
For her sitter jeg, fullstendig hjelpeløs, ingen kroppsdel som fungerer og med en stemme så svak. Jeg kan ikke rømme lenger, ta meg en løpetur for å få det ut, ikke kan jeg slå i bordet når nok er nok, og jeg kan heller ikke rope ut min fortvilelse. Jeg er fullstendig forsvarsløs, kan aldri vinne en diskusjon igjen selv om jeg har rett, jeg må bare finne meg i og bli overkjørt, avbrutt og ikke bli hørt. De siste dagene har jeg kjent på alle disse følelsene, jeg har grått meg i søvn over et raseri så stort, jeg har følt meg maktesløs over eget liv.
Det er så fryktelig enkelt å “vinne” over meg, det holder med en avbrytelse så er jeg satt ut av spill. Det er bare å forlate rommet når man ikke vil høre, for jeg kan ikke komme løpende etter. Det er bare å nekte å hjelpe meg for å få viljen sin igjennom, og det er ingenting jeg kan gjøre med det. Til tider føler jeg meg mer handikappet enn jeg virkelig er. Det er ingenting i veien med hodet mitt, men trykker man på de rette knappene føles det sånn.
For når man til stadighet føler at man blir avbrutt, ikke blir hørt, når mine gode råd føles som om de ikke betyr noe lenger, da kommer alle disse følelsene og det ender alltid opp med det samme, et raseri som fyller hele min kropp.
Det er en grusom følelse å føle seg maktesløs, det er ingenting jeg kan gjøre for å forhindre det heller, ingen mulighet for å endre situasjonen, jeg er og blir fanget i egen kropp. Jeg vet at uansett hvor mye jeg prøver å forklare, er det nærmest umulig å sette seg inn i min situasjon, men jeg skal fortsette og prøve å formidle til det siste, prøve å skape en forståelse for hvordan det føles å være meg. For det er alt jeg kan gjøre, gjenta meg selv til det uendelige, gjenta meg selv og håpe på at noe godt kan komme ut av en sykdom så ubarmhjertig. For mine kjære har en ting til felles, de bærer rundt på den samme sorgen, sorgen over å miste meg…
Idag gleder mammahjertet seg, for idag kommer min datter hjem igjen fra ferie. Hun ringte igår og lurte på om jeg savnet henne. Tenk å spørre om sånt! Mitt mammahjerte lengter alltid når mine “ikkefulltsåsmålenger” er borte. Men ikveld blir vi samlet under samme tak igjen, og det gleder jeg meg stort til. Det er en liten gutt her som også savner sin “dadda”, uheldigvis kommer hun så sent hjem idag at han ikke får sett henne, men imorgen blir det nok full jubel når han oppdager at hun endelig er kommet hjem. Den gjensynsgleden er bare vidunderlig og få være vitne til.
Etter å ha vært på ferie oppdaget jeg en ting, jeg klarer mer enn jeg tror. For jeg hadde aldri trodd jeg skulle klare å skrive to innlegg hver dag mens jeg var borte, men det gikk jo som en lek. Jeg ble faktisk overrasket selv over alt jeg klarte, og det uten å bli sliten. Derfor innså jeg når jeg kom hjem at jeg hadde bedre tid enn noensinne til å skrive, og det var godt å kjenne på at ting bare flyter igjen. Jeg kan skrive så mye jeg vil uten å tenke på at tiden ikke strekker til, det er deilig det.
Det vil komme litt reklame innlegg fra meg fremover, jeg har nemlig blitt forespurt om et samarbeid, noe jeg ble veldig glad for. Men jeg velger selv hvem jeg reklamerer for, det må være noe jeg kan stå inne for, men bare det å bli lagt merke til betyr mye. Det er ikke mange kronene jeg tjener, men om jeg sparer kan det bli litt på sikt. Planen er nemlig å spare, og kanskje vi kan dra til Vardø neste år noe som er min store drøm. Men jeg har også tenkt å donere litt av inntektene til forskning på denne grusomme sykdommen, dette blir min mulighet til å gi noe tilbake.
Så derfor håper jeg dere kan leve med litt reklame innlegg i ny og ne, det går til en god sak i det minste. Men nå vet jeg ikke hvor mange det blir eller hvordan det kommer til å gå, men jeg er nå igang med noe, så håper jeg dette kan komme til nytte. Jeg er ikke det minste interessert i at denne bloggen skal bli sponset opp og ned i mente, jeg må vite at det er noe jeg kan stå inne for, og at jeg ikke mister meg selv. Men det er nå en gylden mulighet for meg til å støtte en god sak, en sak jeg brenner for og som jeg er rammet av selv.
Så derfor syns jeg det er fantastisk at jeg har fått denne muligheten, endelig kan jeg også gjøre noe mer, og det betyr mye for meg. Men mest av alt er det takket være dere mine trofaste lesere, det er dere som får meg oppover på lista, og den siste måneden har jeg ligget fast blant de topp 50.Derfor håper jeg dere vil fortsette å være med meg, støtte opp om en god sak, fortsette og dele mine innlegg. For sammen kan vi faktisk få til noe, det har jeg nå fått bevis på…
