Livet fra fortiden dukket plutselig opp…

Jeg kunne nærmest føle tårene hans bak ryggen min, og grunnen til at jeg kunne føle sorgen hans var fordi jeg følte på det samme selv. Fortiden innhentet oss når vi minst ventet det, et lite bilde åpnet sorgens sår. Jeg kjente hvordan hjertet mitt stoppet opp et lite sekund når det dukket opp, og når jeg hørte et lite gisp bak ryggen min skjønte jeg at min mann følte på det samme.

Tre små bokstaver har påført meg mange åpne sår, sår som aldri gror.
Uansett hvor mye jeg prøver klarer jeg ikke rømme fra fortiden, uansett hvor mye jeg prøver å glemme innhenter den meg igjen. Jeg kunne føle hvordan sårene åpnet seg igjen, små dype sår som aldri får hvile i fred.

“Der er hun”  hørte jeg min mann viske stille bak ryggen min, “jenta jeg forelsket meg i”.
Jeg kunne høre smerten i stemmen hans, lengselen kom flommende ut av to triste øyne.
Et lite bilde brakte fortiden tilbake, og jeg kunne kjenne hvordan sorgen fylte rommet.
En liten salt dråpe vekket fortidens minner, og brått var det som om jeg vendte tilbake til den dagen bildet ble tatt.

Tilbake til en tid hvor friheten levde, og når jeg lukket øynene kunne jeg nesten føle hvordan livet var med en frisk kropp. Men så hørte jeg det, ordene til min mann brakte virkeligheten tilbake. Ordene hans var fylt med en smerte så stor, men midt opp i sorgen kunne jeg også sanse et håp.

“Hver natt drømmer jeg om deg, og hver kveld ber jeg om at du skal komme gående opp trappen til meg” visket han stille, ordene hans gikk rett i hjertet mitt. Lite visste han at jeg hver kveld drømte om det samme. Hver dag føler vi på den samme sorgen, vi lengter begge etter livet som engang var. En varm hånd strøk meg over kinnet, og jeg følte kjærligheten gjennom fingrene hans. Det var da de kom, små ord som fylte livet her og nå med en udødelig kjærlighet.

“Jeg er glad for hver dag jeg får sammen med deg kjære, visket min mann, “så lenge du er her klarer jeg alt”…